Niccolò Marini
| Niccolò Marini | |||
|---|---|---|---|
| Født | 20. aug. 1843[1] Roma | ||
| Død | 27. juli 1923 (79 år) Roma | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1866–) | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Collegio Capranica | ||
| Nasjonalitet | Kongedømmet Italia (1861–1923) | ||
| Gravlagt | Campo Verano | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Niccolò Marini (født 20. august 1843 i Roma i Italia, død 27. juli 1923 i Roma) var en italiensk kardinal. Han var en slektning av erkebiskop og pavelig seremonimester Piero Marini.
Niccolò Marini arbeidet i en rekke sentrale stillinger i Den romerske kurie og i det pavelige diplomati. Han arbeidet svært aktivt for den kristne Orient og for å bevirke at det ble gjenetablert fullt fellesskap mellom Den katolske kirke og de ortodokse kirker, og reiste med dette for øye meget til Det hellige land, Egypt, Hellas og Nordafrika. Han var sekretær (den gang lederstillingen) i Kongregasjonen for østkirkene 1917–1922.
Han ble kreert til kardinal av pave Benedikt XV i 1916.
Marini deltok ved konklavet 1922 som valgte pave Pius XI.