Ole Furu

Ole Furu
Født26. des. 1841[1][2]Rediger på Wikidata
Trondheim
Død28. nov. 1925[3][2]Rediger på Wikidata (83 år)
Oslo
BeskjeftigelsePolitiker, advokat, banksjef Rediger på Wikidata
Embete
  • Stortingsrepresentant (stortingsperioden 1880–1882, Kristiansund, 1880–1882)
  • Norges finansminister (1893–1895)
  • Norges indreminister (1890–1891)
  • Norges revisjonsminister (1894–1895)
  • ordfører i Kristiansund (1877–1877)
  • ordfører i Kristiansund (1885–1888)
  • stortingsrepresentant (stortingsperioden 1886–1888, Kristiansund, 1886–1888)
  • medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm (1889–1890)
  • medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm (1895–1895)
  • fylkesmann i Oslo og Akershus (1895–1918) Rediger på Wikidata
PartiHøyre
NasjonalitetNorge
Ole Furu på Commons

Ole Andreas Furu (født 26. desember 1841 i Trondhjem, død 28. november 1925 i Oslo) var en norsk embedsmann og politiker (H).

Bakgrunn og yrkeskarrière

[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av gårdbruker Andreas Olsen Furu (1813–1887) og Karen Olsdatter Lien, og vokste opp på et skrint småbruk i Sunndal på Nordmøre.

Han ble krambodgutt som 15-åring, og virket som voluntør ved Nordmøre sorenskriverkontor 1858–1862. I 1862 skaffet han seg lån og dro til Heltbergs studentfabrikk i Kristiania, hvor han tok examen artium etter to år, til tross for ytterst begrenset skolegang. Han avla juridisk embedseksamen i 1867, og fikk ansettelse som edsvoren fullmektig ved sitt gamle sorenskriverkontor. Furu var privatpraktiserende overrettssakfører i Kristiansund 1868–1889. Han var initiativtager til opprettelsen av Kristiansunds Kreditbank, der han selv fungerte som første administrerende direktør 1875–1889.

Hans politiske arbeid gav ham embedet som stiftamtmann i Akershus, som han skjøttet i årene 1895–1918. Som stiftamtmann bidro han blant annet til opprettelsen av Hvam landbruksskole, Akershus skogselskap (hvor han var formann 1900–1904) og Akershus Amts sinnssykeasyl, samt utbyggingen av Rånåsfoss kraftstasjon.

Politisk arbeid

[rediger | rediger kilde]
Emil Stangs andre regjering. Stående fra venstre: Johannes Winding Harbitz, Peder Nilsen, Wilhelm Olssøn og Peter Birch-Reichenwald. Sittende fra venstre: Anton Christian Bang, Ole Furu, Emil Stang d.e., Gregers Gram, Ernst Motzfeldt og Francis Hagerup.
Foto: Ludwik Szacinski, ca. 1894–95

Furu var medlem av Kristiansund bystyre 1875–1889 samt ordfører i årene 1877 og 1885–1889. Han var innvalgt på Stortinget som en moderat-liberal representant fra Kristiansund 1880–1882 og 1886–1888, og var tilhenger av utvidet stemmerett og statsrådenes adgang til Stortinget. På juridisk grunnlag stemte han imidlertid imot å kunngjøre statsrådenes adgang til Stortinget, ettersom som kongen hadde nektet å sanksjonere vedtaket, og Furu distanserte seg fra Venstre. Han følte seg tvunget til å stemme med regjeringen resten av perioden. I sin siste stortingsperiode representerte han derfor det nylig dannede partiet Høyre.

Furu var statsråd i Stockholm 1889–1890 og indreminister 1890–1891 i Emil Stangs første regjering. I Stangs andre regjering var Furu finansminister 1893–1895, revisjonsminister 1894–1895 og statsråd i Stockholm i 1895. Furu bidro til forlengelse av mellomriksloven, som sikret norske næringsinteresser. Han var motstander av Stangs kompromisslinje i konsulatsaken, og forsøkte å få Johan Thorne til å danne regjering, hvilket mislyktes.

Utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

Han ble tildelt kommandørkorset av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1893, og var kommandør av Nordstjerneordenen.

Amtmann Furus plass i Oslo er oppkalt etter ham.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Stortinget og statsraadet: 1814–1914. B. 1 D. 1 : Biografier A-K, side(r) 271[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Ole Andreas Furu, Norsk biografisk leksikon ID Ole_Furu, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Stortinget og statsrådet : 1915–1945. B. 1 : Biografier, side(r) 19[Hentet fra Wikidata]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]