Ole Paus

Ole Paus
Født	9. feb. 1947; Oslo (Norge)
Død	12. des. 2023 (76 år); Drammen (Viken)
Beskjeftigelse	Visesanger, skribent, låtskriver, plateartist, programleder
Ektefelle	Anne-Karine Strøm (1979–ukjent); Randi Heide (1991–ukjent); Benedicte Paus (2001–2017)
Partner(e)	Henny Moan (1973–1976)
Far	Ole (Otto Cicin von) Paus
Søsken	Peter Paus
Barn	Marcus Paus
Parti	Den Konservative Studenterforening (1967–1970)
Nasjonalitet	Norge
Gravlagt	Vestre gravlund
Medlem av	To Rustne Herrer; Geilokameratene
Utmerkelser	10 oppføringer Spellemannprisen i visesang (1976) (for verk: I anstendighetens navn); Leif Justers ærespris (2012); Tekstforfatterfondets ærespris (2002); Booth-prisen (2013); Solprisen (2014); Årets spellemann (2013); Juryens hederspris i Spellemannprisen (1998); Lytterprisen (1999); Anders Jahres kulturpris (2018); Kommandør av St. Olavs Orden (2022)
	Musikalsk karriere
Sjanger	Vise
Instrument	Gitar, vokal
Aktive år	1970–2016
Plateselskap	Kirkelig Kulturverksted
Nettsted	https://olepaus.no
IMDb	IMDb
	Ole Paus på Commons

Ole Christian Paus^[a] (1947–2023) var en norsk visesanger, lyriker og forfatter. Han utfoldet seg i mange sjangrer og var en av de mest nyskapende skikkelsene under visebølgen i Norge, som han var med å starte. Han hadde en stor produksjon som spente fra nidviser og protestsanger til kjærlighetssanger, kirkemusikk og salmetolkninger. Han utga rundt 40 musikkalbum, romaner, dikt, revyer, reiseskildringer og librettoer. En rød tråd var et særegent individualistisk, samfunnskritisk og opprørsk ståsted der han stod «uredd opp for de svakeste mot makta».^[8]

Ole Paus ble født i Oslo som sønn av general Ole Otto Cicin von Paus, i en familie med røtter i embetsaristokratiet og nære bånd til Henrik Ibsen som fra den industrielle revolusjon hadde vært stålmagnater i Oslo. Han ble oppkalt etter oldefaren, industrimagnaten Ole Paus. Oles far var oppvokst i Wien der farfaren – den ustadige eventyreren Thorleif (von) Paus – var konsul, og farfaren eide Kvesarums slott i Skåne. Paus vokste opp i en til tider dysfunksjonell familie, preget av savn, angst, oppbrudd og følelsesmessig distanse, og i skyggen av krig og flukt. I 1949 flyttet familien til et krigsherjet Hamburg, der faren var i Tysklandsbrigaden og der moren ble smittet av polio og døde da Ole var fire. Faren var borte i flere år under militære utenlandsoppdrag, og Ole ble tatt hånd om av sine tanter og farmoren Ella, som kom til Norge som jødisk flyktning i 1938. Da faren ble øverstkommanderende i Midt-Norge flyttet Ole til Trondheim, og tok artium i byen i 1965. I 1960-årene markerte han seg i den norske språkstriden som en av de unge lederskikkelsene i riksmålsbevegelsen og som en av Anders Langes «hundegutter», samtidig som han regnet seg som anarkist. Han var skoleflink på gymnaset, men ble ingen vellykket student. I denne perioden begynte han å oppsøke nye sammenhenger.

I 1967 begynte han å opptre som visesanger i Oslo, et yrke som «[ikke] eksisterte på den tiden»,^[9] og ble i 1969 oppdaget av Alf Prøysen og Alf Cranner. Han platedebuterte i 1970 med Der ute – der inne, som bestod av 18 viser om bymiljøet i Oslo, og ga etter oppfordring fra Prøysen ut diktsamlingen Tekster fra en trapp året etter. Hans tidlige album viste en kreativ inspirasjon fra visesang, jazz og rock. Han markerte seg med tekster med en skarp sosial brodd, og med en sterk sympati for samfunnets utstøtte, marginaliserte og ensomme, «alle oss som ikke klarte å hamle opp med tilværelsen», som uttrykt i tidlige sanger som «Jacobs vise», «Merkelige Mira», «Blues for Pyttsan Jespersens pårørende» eller «Kajsas sang».

Gjennom samboeren Henny Moan kom han i begynnelsen av 1970-årene inn i et kunstnermiljø der Jens Bjørneboe og André Bjerke ble viktige personer i hans liv. Bjørneboe bodde i perioder hos Moan og Paus. Paus' Veierlandperiode ble innledet i 1972 da han kjøpte en sveitservilla på øya, som han i 1974 solgte til Bjørneboe, og han skrev sangen Veierland fra oppholdet. Paus inspirerte vennen Ketil Bjørnstad til det musikalske prosjektet Leve Patagonia, der han selv hadde rollen som Hans Jæger. Slutten av 1970-årene var preget av den satiriske musikalske avisen Pausposten og samarbeid med Anita Skorgan, George Keller og den senere ektefellen Anne-Karine Strøm. Paus drev fra 1975 plateselskapet Zarepta og utgav sentrale verk i norsk jazz.

1980- og 1990-årene var preget av en lyrisk vending, med sanger som «Innerst i sjelen», «Engler i sneen», «Tordensky», «Hun kom som en engel» og «Nerven i min sang». I 1990-årene innledet han et samarbeid med Kirkelig Kulturverksted der han markerte seg som særegen salmetolker. Fra 2000-årene samarbeidet han med sin sønn, den klassiske samtidskomponisten Marcus Paus, blant annet om barneoperaene Heksene og Askeladden – Påls versjon, og kirkemusikkverket Requiem. Sangen «Mitt lille land» ble omtalt som «den nye nasjonalhymnen» etter at den fikk en sentral posisjon som sørgesang etter terrorangrepene i Norge 2011.^[10] Den siste delen av livet ble Paus ofte omtalt som Norges «nasjonaltrubadur»^[11] eller «nasjonalskald».^[12] Minerva skrev ved hans død at «Ole Paus hadde en unik posisjon blant norske kunstnere. Sangene han skrev berørte mange, og spente fra ettertenksomme hymner til satiriske nidviser. Sett i lys av sine mange aktive år og sin sjangerkrysning, må han kunne anses som Norges mest betydningsfulle trubadur ved sin død».^[13] Håvard Rem kaller Paus Norges første singer-songwriter.^[14] Hans-Olav Thyvold sa at Paus var «en kunstner som stod alene. Han kan i grunnen ikke sammenlignes med noen».^[15]

Paus hadde som ungdom og ung voksen en klar tilhørighet på høyresiden, men kom etterhvert til å innta en mer fri stilling i 1970-årenes kulturlandskap. Selv om han var antiautoritær og opptatt av samfunnets outsidere var det likevel en betydelig avstand mellom ham og 1970-årenes venstreside. Paus har ofte blitt oppfattet som en «borgerlig anarkist» som sparket i alle retninger, men aldri nedover.^[16] Jon-Roar Bjørkvold har kalt ham «borgerskapets refser og utrettelige enfant terrible».^[17] Asbjørn Bakke skrev at «livsverket hans har en forunderlig og egenrådig underklang av en annen tid, et ubestemmelig før, som like gjerne kan være tidløshet».^[18] Bjarne Markussen omtalte Ole Paus som «den siste bohem» og skrev at han og Jens Bjørneboe hadde det til felles at de var preget av «blandingen av radikalisme og konservatisme [...] [de] talte statsmakten midt imot og forsvarte de sårbare og utstøtte individene».^[19] Både Alf Prøysen, Jens Bjørneboe og André Bjerke betraktet ham som sin arvtager.^[20]

Paus sang og skrev konsekvent på norsk.^[21] Thyvold sa at Paus' betydning for norskspråklig musikk ikke kan overvurderes, og at alle som kom etter ham – som «de fire store» – står i gjeld til ham: «Ole Paus utfordrer deg til å gjøre det på ditt eget språk, men samtidig legger han listen veldig, veldig høyt».^[15] I forbindelse med 50-årsjubileet for Ole Paus' debut i 2020 utkom boken Pauspoeten med alle Paus' sangtekster. Paus døde i desember 2023, 76 år gammel.^[22] Den ufullendte selvbiografien For en mann ble utgitt i 2024;^[23] boken beskrives som «like mye en fortelling om storfamilien Paus, som det er historien om en av Norges mest folkekjære visesangere og rabulister».^[24] I et av de siste fragmentene fra hans egen hånd i selvbiografien forteller Paus at Alf Cranner viste ham landskaper som skulle prege ham: «Det var avsindige stup og vidunderlige avgrunner, en verden der poeter og tyver, artister og gjøglere smeltet sammen til en ny og hemmelig skapelsesberetning. Borgerlig skyldfølelse ble brensel til bålet som bare nakne sjeler finner varme ved». Willy Pedersen skriver at «dette er den aldrende Paus sine egne erindringer om det magiske som skjedde da han var tyve år. Det er også en nøkkel til lesingen av Asbjørn Bakkes solidariske essay om en begavet rømling som aldri tålte at livet ble for lett og ukomplisert.»^[25]

Familien Paus

Utdypende artikkel: Paus

Istem med meg, min fløyte, et sørgelig kvad
og fremsi bevende sorgtonende sanger
Gråt, dere skjebnegudinner, over den kjære fars sørgelige død
og opptegn så hans skjebne i verdige rytmer.
In memoriam Domini Petri Pavli,
Povel Pedersson Paus' latinske sørgedikt (1653)
over faren Peder Povelsson Paus (1590–1653)

Ole Paus var sønn av general Ole Otto Cicin von Paus (1910–2003) – kalt Ole Paus offentlig, men Otto i familien – og Else Corneliussen (1916–1951). Slekten Paus trådte frem som aristokratisk presteslekt i middelalderbyen Oslo på 1500-tallet, og er tilsynelatende den eneste kjente nålevende slekten som stammer fra middelalderbyen Oslo, byen under Eikaberg som brant i 1624. Slektsnavnet er middelnedertysk og oppstod åpenbart i middelalderen som et tilnavn som betyr «den gudfryktige», avledet av middelalderlatin pāpa som geistlig tittel, opprinnelig fra lydordet pappa i barnespråk.^[b] Slekten tilhørte fra begynnelsen av 1600-tallet «embetsaristokratiet» av prester og jurister som styrte Øvre Telemark.^[26]^[c] Stamfaren Peder Povelsson Paus (1590–1653) var prost i Øvre Telemark; sønnen Povel Pedersson Paus (1625–1682) var en tenksom personlighet og skrev et vakkert latinsk minnedikt om faren i 1653.

Ole Paus' familiegren etablerte seg mot slutten av 1700-tallet som byborgere og skipsredere i Skien – de var Henrik Ibsens nærmeste slektninger – og under den industrielle revolusjon som stålmagnater langs Akerselva i Christiania, der oldefaren Ole Paus startet stålfirmaet Ole Paus. Ole Paus' nærmeste familie oppstod imidlertid i Wien, dit farfaren – eventyreren Thorleif (von) Paus – flyttet i 1902 og møtte Paus' østerriksk-jødiske farmor som skulle bli den senere visesangerens viktigste omsorgsperson. Ole Paus' far kom til Norge som nittenåring som ikke kunne norsk og hadde i 1940 blitt adjutant for forsvarssjef Otto Ruge, var senere knyttet til Forsvarets overkommando i London der han var med på å bygge opp Etterretningstjenesten og ble under den kalde krigen general og nordmannen med den høyeste stillingen i NATO. Arvid Skancke-Knutsen skriver at «beretningen om Paus' egen slekt står sentralt» i Paus' ufullendte selvbiografi For en mann og «er et anslag til noe nærmest monumentalt».^[27]

Aner til Ole Paus

Ole Paus
stålmagnat
Ibsens fetter

Thorleif von Paus
konsul, godseier, «eventyrer»

Birgitte Schou

Ole Otto Cicin von Paus,
general

August Stein
Hof- und Gerichtsadvokat i Wien
konverterte fra jødedommen til katolisismen

Ella Stein
konverterte til protestantismen

Josefine Wagner

Ole Paus

Andreas Martin Corneliussen
skolemann, cand.theol.

Ragnar Corneliussen
industrileder

Clara Thinn

Else Corneliussen

Emil Roll
høyesterettsadvokat og friluftsmann

Monna Morgenstierne Roll

Caroline Marie Heidenreich

Skipperen som ble Henrik Ibsens bestefar

Utdypende artikkel: Ole Paus (1766–1855)

Den første med navnet Ole Paus, tipp-tipp-oldefaren Ole Paus (1766–1855), brøt med familiens tradisjon som embetsmenn i Øvre Telemark, en stor og naturskjønn, men avsidesliggende og sparsomt befolket region som siden tidlig på 1600-tallet hadde vært styrt av et puritansk og nøysomt «sammenfiltret embetsaristokrati» på en håndfull familier som i 200 år hadde monopolisert alle embeter som prester og jurister, som ofte gikk i arv, og der familien Paus var den fremste.^[28] Han dro som tolvåring i 1778 fra fødebygda Lårdal til det som da var en av Norges viktigste og mest dynamiske og internasjonalt orienterte sjøfartsbyer, Skien, ble tatt inn i huset hos farens fetter Christopher Blom og opplært i skipperyrket, tok borgerskap i Skien i 1788 og giftet seg i 1798 med den 28 år gamle enken Johanne Ibsen, Knud Ibsens mor, året etter Henrich Ibsens forlis med skuta «Caritas» ved Hesnes. Gjennom ekteskapet ble han også svoger til eidsvollsmannen Didrich von Cappelen, Skiensdistriktets rikeste mann. Han kjøpte i 1799 lystgården Rising i Gjerpen fra svogerens søster etter å ha solgt Ibsenhuset i Løvestrædet, som han overtok fra Johannes første ektefelle. Som både Knud Ibsens sosiale far og Marichen Altenburgs onkel – hun var datter av hans søster Hedevig – var han den eneste bestefaren Henrik Ibsen kjente i barndommen. Den tett sammenvevde storfamilien til søskenparet fra Lårdal – Ole og Hedevig Paus – på Rising og i Altenburggården var Henrik Ibsens nærmeste slektninger, og begge Ibsens foreldre var oppvokst i familien, nærmest som sosiale søsken. Etter at alle barna hans hadde flyttet til Skien og gjort byborgere av seg solgte Oles og Hedevigs far Cornelius Paus slektsgården i Lårdal – den gamle sorenskrivergården Håtveit som forfedrene hadde styrt Øvre Telemark fra – og døde hos datteren i Altenburggården i 1799, samme år som «faster Ploug» flyttet inn.^[29]^[30]

Yngstesønnen, visesangerens tippoldefar Christopher Blom Paus (1810–1898), gikk en annen vei enn sine to juristbrødre Henrik Johan Paus og Christian Cornelius Paus, som ble amtmann i Bratsberg og huskes som modell for byfogd Peter Stockmann i En folkefiende. Christopher fulgte femten år gammel den tretten år eldre halvbroren Knud Ibsen inn i forretningslivet og startet karrieren som handelsbetjent hos Knud da broren etablerte virksomhet som detalj- og trelasthandler i Skien i 1825. Christopher bodde i Stockmanngården sammen med broren Knud og kusinen Marichen da nevøen Henrik Ibsen ble født der i 1828. Etter at Knud fikk økonomiske problemer var han den av brødrene som i størst grad tok seg av storebroren, og eide huset på Snipetorp der Ibsenfamilien bodde fra 1843. Han ble senere en av Skiens ledende skipsredere, satset på skip som gikk i emigrantfart, ansatte i 1864 nevøen Ole Paus Ibsen som styrmann på emigrantskipet «Neptunus» og var også direktør for Skiens Sparebank.^[30]

Henrik Ibsen kom til å ha lite kontakt med sine foreldre og søsken som voksen, men var mer villig til å ha kontakt med sine slektninger i familien Paus – det vil si onklene og tantene og deres familier. Ibsen var i Christopher Paus' gullbryllup, som ble feiret hos sønnen Ole Paus i Pilestredet i 1895 – den siste familiesammenkomsten Ibsen deltok i. En rekke figurer, motiver og hendelser i skuespill som Peer Gynt, Gengangere, En folkefiende, Vildanden, Rosmersholm og Hedda Gabler var inspirert av familiemedlemmer og familietradisjoner innen familiekretsen Paus–Altenburg–Ibsen, og hendelser på Pausfamiliens gård Rising tidlig på 1800-tallet (se nærmere om familien Paus i Ibsens drama). Utover enkelthendelser, karaktertrekk og lån av enkelte navn – som Hedvig – representerer familien Paus i Ibsens verk først og først embetsmannsslekten; Ibsenforsker Jon Nygaard skriver at fremveksten av «den nye puritanske embetsmannsstaten [med] embetsmanns- og forvalterånden fra Øvre Telemark, familien Paus» er et hovedtema i Ibsens verk.^[31] Om slektningen Henrik Ibsen har Ole Paus uttalt: «Jeg fascineres over blandingen av fullstendig opprører og fullstendig borgerlig i Ibsen. Han snakker både det høyborgerlige språk og det anarkistiske språk uten aksent. Imponerende!»^[32]

Stålmagnaten, eventyreren og den jødiske flyktningen

Utdypende artikler: Ole Paus (1846–1931) og Thorleif Paus

Stålmagnaten Ole Paus (1846–1931) – visesangerens oldefar og Henrik Ibsens fetter – vokste opp i Skien, gikk i handelslære i utlandet og flyttet som ung mann til den fremadstormende hovedstaden Christiania. Han var en aktiv deltager i den industrielle revolusjon i Norge og etablerte i 1872 det landskjente jern- og stålfirmaet Ole Paus. I 1881 etablerte han med sine to brødre Den Norske Hesteskosømfabrik, som overtok det tidligere Foss Spinderi ved Akerselva fra Thorvald Meyer, etablerte filial i London og bygget fabrikk i Hamburg. Han var administrerende direktør – tilsvarende styreformann – i Den norske Creditbank og en av eierne av Christiania Stålverk, som ville gjøre Norge selvforsynt med stål. Han giftet seg med Birgitte Schou, en kusine av industrimagnaten Halvor Schou. Familien Schous industrivirksomhet, Hjula Væverier, lå ved siden av hans egen fabrikk ved Akerselva. Birgittes bror var også bestyrer for Hjula Væverier. I dag gjenstår bare «Hønse-Lovisas hus» av det tidligere fabrikkanlegget eid av Ole Paus' oldefar med samme navn. Oskar Braatens roman Ungen er fra den tiden Ole Paus eide huset, og Braaten sa at han så for seg at «Hønse-Lovisa» bodde der. Ole Paus fikk i 1907 bygget den slottslignende Pausvillaen på Bygdøy, en villa som siden både var bolig for Terboven under andre verdenskrig og som nå eies av Petter Stordalen. Ole Paus og hans bror Karl L. Paus førte fra tidlig på 1900-tallet rettssaker mot personer som ikke tilhørte embetsmannsslekten Paus for å hindre dem i å bruke familienavnet, og forfulgte en bokholder og en gartner og hans familie med advokater i nesten 50 år.^[d]

Visesangerens farfar Thorleif Paus (1881–1976) – som i Østerrike-Ungarn het Thorleif von Paus^[e] – ble omtalt av barnebarnet som en munter eventyrer og «mannen som reiste jorden rundt for å finne seg selv», men som levde et uansvarlig liv og ofte sviktet sine nærmeste. Hans livshistorie speiler både tiltrekningskraften og fallgruvene i et liv der eventyr og personlig frihet stod i første rekke. Ole Paus skriver i selvbiografien at han kjenner seg igjen i farfaren: «Uansett hva han begynte med, endte det som et fluktforsøk».^[18]^[35] Thorleif Paus vokste opp i Pilestredet 28 i Christiania, i en bygård faren eide, der også bestefaren Christopher Blom Paus bodde de siste årene og der de hadde besøk fra Henrik Ibsen i hans barndom. Mens storebroren Christopher Blom Paus fulgte faren inn i en mer tradisjonell forretningskarriere og tok over familiens stålfirma i Oslo – også kalt Ole Paus – fikk den yngre sønnen Thorleif mer frihet til å gå sin egen vei. Han tok offisersutdannelse ved Krigsskolen og innledet som 21-åring i 1902 et 16 år langt eventyr i Østerrike-Ungarn, da han ble knyttet til det svensk–norske generalkonsulatet i Wien. Han tok over stillingen som konsulatsekretær og en av konsulatets to ansatte – ved siden av generalkonsul Carl Neufeldt – fra den fargerike eventyreren Georg Wedel-Jarlsberg, en annen ung mann som hadde reist ut i verden. Han stod midt i begivenhetene da Norge løsrev seg fra Sverige og ble bare 23 år gammel plutselig Norges eneste diplomatiske utsending til stormakten Østerrike-Ungarn, med ansvar for å oppnå anerkjennelse av Norges uavhengighet fra et av Europas viktigste land. Han var Norges yngste sendemann eller ambassadør noensinne. Thorleif Paus var siden visekonsul og fungerende generalkonsul i Wien til 1918, samtidig som han engasjerte seg i jern- og stålindustriforetagender eid av faren, rederier og andre forretninger. Hans diplomatiske rolle gav ham tilgang til de høyeste samfunnslagene i Østerrike-Ungarn og han møtte Frans Josef I, Karl I, erkehertug Franz Ferdinand og andre medlemmer av keiserfamilien ved en rekke anledninger. Han reiste også mye rundt i det østerriksk-ungarske imperiet for å promotere norsk næringsliv og eksportindustri. I 1914 var Paus under en slik reise til Balkan eneste skandinaviske øyenvitne til Skuddene i Sarajevo som utløste første verdenskrig.^[36]

I Wien møtte Thorleif Paus det som skulle bli Ole Paus' bestemor og viktigste omsorgsperson, Gabrielle Stein (1883–1971), som ble kalt Ella og som Ole kalte Mullerl. Thorleif von Paus og Gabrielle Stein giftet seg i det lutherske trossamfunnet i Wien 8. april 1908,^[37] og fikk en stor sølvbolle i bryllupsgave av Thorleifs venn Roald Amundsen.^[18] Ella var datter av den jødiske advokaten August Stein (1852–1890) og Josefine Elisabeth Wagner (1850–1933), som hadde katolsk bakgrunn.^[37] August og Josefine giftet seg i det jødiske trossamfunnet i Wien i 1877.^[38] Samme år meldte August seg ut av det jødiske trossamfunnet^[39] og lot i 1885/86 seg selv og sine frem til da «konfesjonsløse» barn døpe i den katolske statsreligionen.^[40]^[41] Samme dag som han ble døpt i 1886 giftet August og Josefine seg også på nytt etter katolsk ritus i Stefansdomen, etter å ha vært gift i ni år.^[41] August var oppvokst i sentrum av det jødiske kvartalet rundt Judenplatz i bydelen Innere Stadt, der faren Alois Stein (1817–1884) var ull- og bomullsvarefabrikant og manufakturhandler og siden «privatier», dvs. velstående privatmann. Ellas farmor Karoline (1817–1899) forble medlem av det jødiske trossamfunnet frem til sin død i 1899, og Ellas besteforeldre er begravet på den gamle jødiske gravlunden på Zentralfriedhof i Wien; graven eksisterer fremdeles.^[42] Josefine var datter av Joseph Eduard Wagner, som var linnedhandler i Wien, og Louise Ernest.^[f] Ella mistet faren sin da hun var syv år gammel og mye tyder på at morens søster Louise Cicin (1849–1929) trådte støttende til. Det er mulig at Ella bodde hos tanten som barn og ung kvinne. Louise hadde tilsynelatende ikke egne barn og var enke etter bankieren Rocco Cicin (1840–1878), som var fra Šibenik (Sebenico) i Dalmatia (Kroatia), litt nord for Split, og som tilhørte en katolsk familie med røtter i venetiansk-dalmatisk adel.^[g] Da Ella og Thorleif giftet seg i 1908 ble Ella omtalt i den norske ekteskapsannonsen med navnet von Cicin-Stein,^[44] begge Ellas barn fikk Cicin som mellomnavn og Louise Cicin var både gudmor og navngiver til datteren Helvig Louise. Ella måtte konvertere – motstrebende – til protestantismen før hun fikk gifte seg med den norske konsulen. Ole Paus skrev at mens Thorleif «lot seg rive med av absolutt alt som smakte av eventyr» og var «en munter livsnyter med vind i alle seil og storbyens gleder rett forut, var bruden vakker og stille, hun fant sine største gleder i musikk, litteratur og kunsthistorie, og det franske leksikonet Larousse».^[18] Thorleif og Ella ble skilt i 1918, Ella ble værende i Wien med de to barna på åtte og ni og Thorleif dro hjem til Norge. «Så ble da disse tre stående i livet hennes: musikken, litteraturen og barna. Men størst av dem var barna», skrev Paus om bestemoren.^[18] Det skulle gå mange år før de da voksne barna tok opp igjen kontakten med faren.

Selv om Ella ble katolsk døpt som toåring hadde hun i sin barndom kontakt med det jødiske miljøet, med slektninger – ikke minst farmoren – som var praktiserende jøder i hennes oppvekst. Da nazistene rykket inn i Østerrike i 1938 ble hennes situasjon prekær – som såkalt halvjøde var hun fortsatt utsatt for diskriminering i et nazistisk styrt Østerrike, og fremtiden var svært usikker i et land preget av antisemittiske angrep og propaganda. I 1938 reiste hun og datteren Helvig fra Østerrike for godt, til eksmannen Thorleifs hjemland, 20 år etter at de ble skilt.^[h] Bare to år etter å ha flyktet til Norge levde hun igjen under nazistisk styre, men fordi hun var «halvjøde» som hadde giftet seg ikke-jødisk og ikke var medlem av det jødiske trossamfunnet falt hun akkurat utenfor den definisjonen nazistene opererte med i sin forfølgelse av jøder i Norge, og som ble brukt under jødedeportasjonene. Mye tyder på at hun fortrengte deler av sin personlige historie og bakgrunn. Ellas familie hadde på mange måter prøvd å rømme fra sin jødiske bakgrunn og bli integrert i et katolsk majoritetssamfunn fra før hun ble født, på flukt fra antisemittisme og i søken etter sosialt avansement i et rigid Østerrike-Ungarn. I sin biografi For en mann skrev Ole Paus at familien aldri snakket om Ellas familie i Østerrike, og at det eneste han visste om hennes familie var navnet på hennes bror Otto, som døde i slaget ved Verdun i 1917: «Han hadde bare én svakhet i livet, han led av en ustoppelig begeistring for kasinoer og veddeløpsbaner (...) bortsett fra grandonkel Otto ble ingen i Mullerls familie noen gang nevnt eller omtalt».^[18] Ella var en reservert personlighet som gjenskapte barndommens Wien i en liten leilighet i Oslo, som hun knapt forlot:

Jeg vet ikke om farmoren min forlot den katolske kirken, men det tror jeg hun gjorde da hun giftet seg med bestefar. Det preget henne. Hun var fra Wien, og hun hadde med seg møblene fra Wien, svære tunge bokskap og et enormt flygel. Alt var som i Wien. Men hun gikk ikke ut. Hun leste også, snakket veldig gebrokkent norsk, men hun holdt Aftenposten, for der sto Europa-været. Når hun snakket om været, refererte hun hele tiden til været i Wien (...) Alt var fullstendig Wien inne i den leiligheten.
Ole Paus^[16]

Thorleif Paus var fra 1921 gift med operasangeren Dagny Schjelderup og fra 1935 med den danske enkegrevinnen Ella Moltke af Nør (1899–1986), datter av Valdemar Glückstadt, og som tilhørte Danmarks ledende jødiske forretningsdynasti. Hun hadde vært gift med den danske greven Erik Moltke og blitt enke som 23-åring i 1922. Thorleif Paus bodde fra 1936 til 1964 som godseier i Skåne der han eide Kvesarums slott og herregården Ejratal, var en lidenskapelig jeger og friluftsmann, foretok reiser i bl.a. Afrika og bodde de siste årene i København. Han oppkalte sin yndlingshund Rikki-Tikki-Tavi etter Rudyard Kiplings figur fra Jungelboken.^[18] I Wien var han aktiv i ledelsen av Det keiserlige og kongelige geografiske selskapet. Under andre verdenskrig tok Thorleif Paus imot mange norske flyktninger på Kvesarum, og det ble opprettet en norsk flyktningleir under norsk befal i nærheten av slottet.

Ole Paus skrev at bestefarens tredje ektefelle – den andre Ella Paus, som kalte seg Ella Moltke Paus for å skille seg fra mannens ekskone – var kjederøyker, hadde et voldsomt temperament og levde sammen med Thorleif i et langt og hatefullt samliv på slottet og godset i Sverige. Da Ole Paus var tolv år fortalte grevinnen ham at «i hele din familie er du den eneste jeg liker». Ole Paus skrev at «etter hvert likte jeg tante Ella svært godt (...) visst var hun ondskapsfull og nådeløs når hun satte i gang med utskjellingen sin, men hun var morsom også, og fullstendig hensynsløs og fryktløs.»^[18]

I biografien siterer Ole Paus en historie fra bestefarens åttiårsdag:^[i]

Så skjer dette: En mann reiser seg, slår på glasset og holder en svært kort tale: 'Kjære Thorleif, du er ikke sann. Du er blank løgn. Skål.' Det blir stille. Ole tenker, allerede der og da, at bestefaren må være venneløs. Han hadde tjent penger i fleng og reist jorden rundt for å finne seg selv. Så var det ikke noe å finne. Han bruker fortellingen fordi den også treffer ham selv. Både han og bestefaren var rømlinger, på flukt fra både andre og seg selv»
Willy Pedersen^[25]

Thorleif Paus drev sitt handelsfirma Thorleif Paus A/S til 1952 og var fra 1932 til 1950 hovedaksjonær og styreformann i A/S Ellingsøya Fiskemelfabrikk og A/S Søndmøre Sildolje- og Guanofabrik, begge i Ålesund. Familiefirmaet Ole Paus – senere kalt Pausco og flyttet til London – ble overtatt av Thorleifs storebror Christopher Blom Paus og nevø Per Paus, som var gift med Hedevig Wedel-Jarlsberg. De siste generasjonene flyttet i etterkrigstiden fokuset fra stål til rederi- og petroleumsvirksomhet. Femte generasjons eiere er rederarvingene (Wilh. Wilhelmsen) Pontine og Olympia Paus. Thorleif Paus var også fetter til en annen norsk godseier i Sverige, Herman Paus, som var gift med grevinne Tatiana Tolstoy-Paus, Leo Tolstojs siste gjenlevende barnebarn, og som eide godset Herresta. Han var tremenning til statsminister Sigurd Ibsen og til den minst like fargerike «kosmopolitten» grev Christopher Paus i Roma, skaperen av Paus-samlingen i Nasjonalmuseet, og som inspirerte ham til å ta navnetillegget «von» i 1902.

Generalen fra Wien

Utdypende artikkel: Ole Paus (1910–2003)

Visesangerens far ble født i Krems nær Wien i 1910 under navnet Ole Otto Cicin von Paus.^[45] Han ble oppkalt etter sin farfar, stålmagnaten Ole Paus i Christiania, og etter sin østerriksk-jødiske onkel og gudfar Otto Stein, som døde i slaget ved Verdun i 1917. Som offiser og offentlig person i Norge brukte han navnet Ole Paus, men i familien ble han kalt Otto og etterhvert «Generalen». Han var pliktoppfyllende og streng, en markert kontrast til både sin ustadige, muntre eventyrerfar og sin egen rabulistsønn. Samtidig skulle han også bli en fraværende far som ikke forstod sin sønn. Det var «som om vi kom fra to ulike verdener» sa sønnen.^[46]

Ole Otto Paus vokste opp i Wien og het offisielt het von Paus frem til navneleddet «von» ble forbudt i Østerrike i 1919. Han hadde en ett år eldre storesøster, Helvig Louise Cicin von Paus (f. 1909); senere, i voksen alder, skulle han gjennom farens siste ekteskap bli stebror til den danske greven Erik Moltke (f. 1922). Da Otto ble født bodde familien i Marokkanergasse 18 i ambassadestrøket i Wien – tilfeldigvis på nøyaktig samme adresse som hovedpersonen i TV-serien Rex. Senere flyttet familien Paus til en stor villa med adressen Auhofstraße 78C, som idag ligger rett ved siden av den lokale steinerskolen, der de i generalens barndom hadde besøk av Fridtjof Nansen og Roald Amundsen. Foreldrene annonserte flere ganger etter tysktalende barnepiker «af bedre familie» i norske aviser.^[47]

Da Otto var åtte år gammel ble foreldrene skilt og faren Thorleif flyttet tilbake til Norge i 1918. Otto og søsteren ble boende med moren i Wien, og det skulle gå mange år før de så faren igjen. Ella oppdro barna som alenemor og flyttet til en mer beskjeden leilighet i Wittegasse 8, som lå rett rundt kvartalet fra praktvillaen familien hadde bodd i før. Otto gikk på den prestisjefulle skolen Theresianum.

I 1929 flyttet 19 år gamle Otto Paus til Norge for å begynne på offisersutdanning ved Krigsskolen. Det var på denne tiden at Otto ble til Ole. Han kunne ikke et ord norsk, men ordene kom etterhvert, og han utmerket seg i idrett. Faren Thorleif bodde da i Oslo, men sønnen hadde brutt med ham og ville ikke ha noe med ham å gjøre – tiår senere skulle generalens skuffelse over sin egen sønns livsvalg føre til et brudd også mellom dem. I 1938 kom også moren og søsteren til Norge, som flyktninger fra Anschluss. Siden Thorleif hadde flyttet til slottet sitt i Sverige fikk de bo i hans leilighet i Frederik Stangs gate 40 på Frogner.

Under kampene i 1940 var daværende løytnant Ole Paus adjutant for forsvarssjef Otto Ruge og flyktet til Nord-Norge sammen med resten av den øverste forsvarsledelsen. Under kampene lovet han seg å forsone seg med faren Thorleif hvis han kom helskinnet gjennom krigen. Han tok seg senere over til Storbritannia der han ble knyttet til Forsvarets overkommando og var med å bygge opp Etterretningstjenesten som sjef for hæravdelingen i gruppe for offensiv etterretning.

I det norske eksilmiljøet i London møtte han Else Corneliussen fra Oslo, og de ble gift i St. Margarets kirke (Westminster)^[48] i begynnelsen av 1944. Hun jobbet i Luftfartsdirektoratet i London-regjeringen og var niese av en av den norske eksilregjeringens øverste militære ledere: admiral og daværende sjef for Marinen, senere forsvarssjef Elias Corneliussen. Hun hadde vært sekretær for Carl Gustav Fleischer og var den som fant ham etter selvmordet i 1942. Elses søster i Norge ble i 1944 gift med en av lederne for Milorg Kai Holst, som døde under mystiske omstendigheter sommeren 1945. Else var datter av industrilederen Ragnar Corneliussen (1887–1938) og Monna Morgenstierne Roll (1891–1976), som også skulle bli en viktig omsorgsperson for sitt barnebarn, den senere visesangeren. Monna var datter av idrettspioneren og friluftsmannen Emil Roll, som omtales som en fantastisk skikkelse og som skapte Tuddal Høyfjellshotell, der han siden skjøt seg i 1934 – Emil Rolls fargerike livshistorie er skildret av Paus i selvbiografien. Hun var etterkommer av regjeringsadvokat Bredo Henrik von Munthe af Morgenstierne og fortalte ofte om sine nære slektninger Oda Krohg, Bokken Lasson, Hauk og Per Aabel.

Oldefar Emil hadde aldri sett noe så vakkert. Og akkurat der og akkurat da var det at åpenbaringen viste seg for ham, den mektige visjonen som skulle forme ham for resten av livet, og som skulle kaste lange skygger over familiens dagligliv i mange år fremover: Drømmen om Tuddal Høyfjellshotell!
Ole Paus om oldefaren Emil Roll^[18]

Ole Paus kom tilbake til Norge som major i 1945, og fikk straks sentrale roller i gjenoppbyggingen av det norske Forsvaret. I 1940- og begynnelsen av 1950-årene forsøkte den daværende etterretningsoffiseren også å oppklare omstendighetene rundt svogeren Holsts død, men forsvarssjefen, general Ole Berg, hans gamle sjef fra Generalstaben før krigen, rådet ham til å la saken ligge og sa at det var «livsfarlig» å foreta videre undersøkelser.^[49] Da jobben som sjef for Etterretningstjenesten skulle besettes etter andre verdenskrig var han en av favorittene, men jobben gikk til Vilhelm Evang som ble innstilt foran ham.^[50] Senere skulle han likevel få andre viktige oppgaver.

Barndom i skyggen av krig

Frederik Stangs gate

Ole Paus ble født i 1947 i Oslo og bodde de første årene i farfarens leilighet i Frederik Stangs gate 40, der foreldrene Ole og Else hadde flyttet inn hos Oles farmor og tante etter å ha kommet hjem fra London i 1945. Oles storebror Peter – som senere skulle bli den sveitsiske finansmannen Jean Pierre Paus^[51]^[52] – ble født i London i 1945. Farfaren bodde til vanlig på slottet sitt i Sverige, men ses å ha brukt leiligheten som norsk adresse for seg selv og sitt firma Thorleif Paus A/S i denne perioden. Ved dåpen var farens fetter Richard Andvord Ole Paus' gudfar.

Tysklandsbrigaden

Paus skrev at «i 1949 dro far til Tyskland for å tjenestegjøre i Tysklandsbrigaden. Mor og storebroren min Peter og jeg fulgte med. Vi bodde i utkanten av Hamburg i en liten landsby med kasernelignende hus. Jeg husker bare små glimt fra Tyskland, ikke ordentlige minner: en lekebil, en sandkasse, lukten av en traktor, lyden av en damestemme, men ingen bilder av mor. Jeg husker ikke moren min, og det plager meg. Tyskland var knust. Kamphandlingene var over, krigen var borte, og det ble stille. Men sammen med stillheten krøp epidemiene ut av ruiner og slagmarker og spredde død og redsel blant de levende. En av de grådigste blant disse var polioepidemien. Den herjet Europa og skapte død og krøplinger overalt hvor den kom. Mor og jeg ble smittet. Jeg var heldig, jeg fikk bare et ondskapsfullt lite kjærtegn langs høyresiden, men mor forsvant inn i et langt og smertefullt sykeleie før hun til slutt ble lagt i en jernlunge på Ullevål sykehus, og der døde hun. Da var jeg fire år gammel».^[18]

Willy Pedersen skriver at «den ellers så sindige faren reagerer med et langt skrik, før han gir seg over til stille gråt. Denne stillheten skulle også fortsette, det ble ikke snakket mer om moren».^[25]

Tilbake til Norge

Etter morens død tok farmoren Ella og tanten Helvig seg av barnebarna Ole og Peter, som kalte farmoren Mullerl. Fra 1953 var faren borte i tre år på grunn av sin tjeneste som Norges militærattaché i Stockholm og Helsingfors 1953–1956. Ole Paus har sagt om faren: «Min far ble veldig deprimert da mor døde. Han trengte nok å komme seg litt vekk. Alt i alt har vi hatt et godt forhold, og jeg var veldig glad i ham, men vi var også veldig ulike på mange områder, som om vi kom fra to ulike verdener».^[46] Da faren var i Stockholm bodde Ole i Oslo med farmoren og tanten.^[14]^[53]

I begynnelsen av 1950-årene solgte farfaren leiligheten i Oslo som Oles familie bodde i. I 1951 flyttet familien fra Frederik Stangs gate til en av Luftforsvarets byggelags leiligheter i Flyveien på Hovseter, et nytt, modernistisk bygg tegnet av Erling Viksjø. Moren rakk akkurat å flytte inn før hun døde. I begynnelsen bodde også farmoren og tanten i leiligheten; senere fikk de sin egen, mindre leilighet i det samme byggelaget i Flyveien 15. De fikk hentet møblene og eiendelene sine fra Wien, som utrolig nok hadde overlevd to tiår, et nazistisk diktatur og en verdenskrig på et lager: «Møbeltransporten fra Wien rykket inn med hele den habsburgske verden på slep».^[18] Farmorens leilighet ble det nærmeste han kom et barndomshjem. «Jeg tilbragte på en måte barndommen på hybel i Wien», har Ole Paus sagt om hjemmet som var fullt av wienerkultur og en bestemor som «orienterte seg kun etter værmeldingen i Wien».^[53]

Som barn hadde Ole Paus et snev av polio og var derfor dårlig til beins og satt derfor mye stille og hørte på radio:

Min barndoms helt het Sigvart Fotland. Organist Sigvart Fotland. Han akkompagnerte hver eneste morgenandakt. Jeg satt pal hver eneste morgen foran radioen og ventet på å høre på Sigvart Fotland. For meg ble han en virkelig helt. Far var militærattaché i Stockholm, min mor var død, og såpass hadde jeg allerede skjønt av livet, at mødre og fedre de kommer og går, mens Sigvart Fotland, han sitter der altså!
Ole Paus^[16]

Paus sa at «jeg skrev salmer selv, jeg, som barn. Veldig ortodokse og gammeltestamentlige. Det fineste jeg visste å si, var 'Vår Herre Jesu Kristi nåde'».^[16] Som femåring fikk kristentroen en knekk da Paus hørte Ole Hallesbys helvetespreken i 1953. Hans nye helt ble Thorbjørn Egner fra Barnetimen for de minste.

Jeg hørte ikke mer på Morgenandakten. I stedet samlet jeg meg om Barnetimen for de minste, og snart hadde Thorbjørn Egner overtatt gururollen etter Sigvart Fotland. Som guruer flest hadde han riktignok lange fraværsperioder, men når han endelig vendte tilbake, var det med makeløse historier som var ufattelig gode å gjemme seg i. Og så sangene! Sanger som jeg brukte dager og uker på å herme etter for å få stemmen min til å ligne den jeg hadde hørt i radioen. Det var særlig én strofe fra en sang som ikke slapp taket i meg, bare en bitte liten strofe helt i begynnelsen av sangen. Den har forresten ikke sluppet taket i meg ennå. Jeg snakker om strofen i sangen om Ole Brumm, der Ole Brumm synger «Jeg heter Ole Brumm».
Ole Paus^[18]

Det året rømte han hjemmefra, fra bestemoren og tanten på Hovseter.

Jeg bestemte meg for å flytte til Thorbjørn Egner. Jeg visste ikke hvor i verden han bodde, men det kunne umulig være langt unna. Jeg antok at det måtte være i nærheten av Makrellbekken eller kanskje så langt som til Smestad. I hvert fall ikke lenger. Kanskje. Så gikk jeg av sted, det tok tid for meg å gå fra Hovseter til Makrellbekken med det dumme høyrebenet mitt, men på Makrellbekken stasjon måtte jeg spørre en snill dame som trillet på en sykkel. Jeg spurte henne om hun vær så snill kunne fortelle meg hvor Thorbjørn Egner bodde. Damen spurte hvor jeg kom fra, og jeg fortalte henne så gjerne om både hvor jeg kom fra og hva jeg het og hvor jeg skulle og formålet med reisen. Det endte med at hun satte meg på sykkelen sin og trillet meg helt hjem til Hovseter igjen. Flere år senere fikk jeg vite at det ikke var Ole Brumm som sang Ole Brumm-sangen, det var ikke Thorbjørn Egner engang. Det var Yukon Gjelseth. Verden er aldri helt som du tror, men det er kanskje like greit.
Ole Paus^[18]

Luftforsvarets byggelag ble bygget for å skaffe leiligheter til de norske flygerheltene som vendte hjem fra England, og bestod av seks lave blokker. Paus skrev at «alle flygerheltene hadde pene koner som het Wendy og Deborah, og de snakket norsk med tung engelsk aksent, den peneste av dem alle het Elisabeth, og hun var norsk, og hun var det peneste jeg visste, dessuten var hun moren til bestevennen min som het Johan. Faren til Johan het Werner, Werner Christie het han, og han var jagerflyger og den største flygerhelten av dem alle».^[18]

Som barn ble Ole Paus venn med to krigsseilere som bodde i Hovseterskogen, Karsten og Henry. De bodde i en hytte de hadde laget selv, noe som var en kilde til konflikter med offiserene i nabolaget. En dag hadde noen av offiserene i Luftforsvarets byggelag satt fyr på hytta, og Karsten og Henry var borte:^[54]

I skogen på den andre siden av veien bodde krigsseilerne. Rett som det var så vi dem komme langsomt og ustøtt oppover Per Degns vei før de forsvant inn under grantrærne. Vi visste hvor de holdt til. De bodde i skogen i en hytte som de hadde laget seg av bordbiter og plankerester og dekket med papp og granbar. Karsten og Henry het de. De gjorde ikke noe galt, de var snille mot oss barn, de bare gikk litt rart og luktet annerledes. De snakket vennlig til oss, og av og til sang de sanger som vi ikke forsto. Hos Karsten og Henry luktet verden sprit og kvae og urenslighet. Jeg elsket den lukten, i gode stunder kan jeg kjenne den fremdeles. Men en natt på Hovseter våknet jeg til lyden av brannbiler, det brant i skogen. Jeg kom meg bort til vinduet og sto der og så på røyken og flammene bak trærne mens Helfi løp ut. Etter en stund kom hun tilbake og fortalte meg at noen hadde satt fyr på hytten til Karsten og Henry. Jeg så dem aldri mer. (...) Mange år senere skrev jeg en sang om dem, en som heter 'Min barndoms fylliker'.»
For en mann^[18]

Farmoren ville at han skulle spille piano:

Mullerl ville at jeg skulle spille piano. Hver uke fikk jeg pianoundervisning hos fru Brandtseter i en av naboblokkene, og hver dag måtte jeg øve med Mullerl. Jeg likte lyden fra flygelet godt, men jeg syntes at noter var noe herk.
Men i Mullerls kolossale bokskap fantes det råd. En gang i tiden hadde hun hatt en onkel, onkel Wagner het han, og onkel Wagner hadde funnet opp et helt nytt notesystem for at pianister skulle slippe å plages av kryss og b-er i utide. Onkel Wagners noteverden besto av svarte og hvite små rundinger, svarte rundinger for de svarte tangentene og hvite rundinger for de hvite. En esperanto for notehatere. Rett og slett genialt! Onkel Wagner hadde tatt mål av seg til å oversette hele klaverlitteraturen til notespråket sitt. Jeg vet ikke hvor langt han kom, og jeg er redd for at den kommersielle suksessen lot vente på seg, men i bokskapet på Hovseter sto fem store skinninnbundne bøker med deler av onkel Wagners livsverk. Jeg lærte å spille «Minuttvalsen» etter onkel Wagner-metoden, det gikk som en lek, helt smertefritt, vil jeg si, men «Frühlingsrauschen» av Sinding hadde ennå ikke nådd frem til onkel Wagner, så der var jeg overlatt til primitiv prøving og feiling. Til slutt løste Mullerl problemet ved å sette seg på en stol ved siden av meg og peke på tangentene etter hvert som det var bruk for dem. På den måten gikk det på et vis. Fru Brandtseter sa at hun kunne merke framgang, men jeg lengtet etter en verden uten noter. Og jeg ble bønnhørt.
Den julen fikk Peter og jeg hver vår ukulele i julepresang av far. Det var egentlig en gitar jeg ønsket meg. Jeg hadde ikke sagt det til noen, jeg var redd for at Mullerl ville bli lei seg hvis hun fikk vite det, men jeg drømte om en gitar likevel. Drømmen om en gitar kom fra et forsidebilde på en barnebok, jeg tror det var en bok av Alf Prøysen.

Ole Paus^[18]

Senere kjøpte han sin første gitar for 110 kroner i Frelsesarmeens Musikkforretning på Majorstuen: «Jeg satt med gitaren på fanget og det kriblet i magen og jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre med noe så vakkert.»^[18]

I 1955 var Ole på åtte og Peter på ti på sommerferie på farfarens herregård Ejratal i Skåne.

Turene i skogen var utflukter til bestefars andre virkelighet. Han tok meg med til flere beverdammer, og han viste meg hvor tiuren hadde rede. En gang møtte vi en hel rådyrflokk, og en gang tok han meg med inn i skogen for å vise meg det som hadde vært et grevlinghi helt til en diger rev hadde kommet og pisset ned hele inngangen til hiet. Revepiss er det verste grevlingen vet, forklarte bestefar, så da grevlingen kjente stanken etter reven, løp den sin vei og kom aldri mer tilbake.
«Men reven da?» spurte jeg. «Hvordan gikk det med reven?»
«Den ble skutt,» sa bestefar.
Det var stille en liten stund.
«Av naboen min,» la han til. «Han driver med høns,» forklarte han.
Jeg syntes det var en dårlig historie, full av tapere.

Ole Paus^[18]

Da faren kom for å hente dem hadde han med en ung dansk dame og hennes far, som presenterte seg som onkel Max – den danske legen Max Petri. «Jeg heter Susanne. Men kall meg bare Susu», sa hun.^[18] 24 år gamle Susanne fra København skulle det året bli hans stemor; hun var 21 år yngre enn den daværende obersten Ole Otto Paus. «Far og Susu giftet seg i København den høsten», skrev Paus.^[18] I 1957 fikk Ole og Peter en lillebror: «et nyfødt barn som skulle hete Thorleif etter bestefar, og en hundevalp som var en fødselsgave fra bestefar. Hundevalpen var oppkalt etter bestefars yndlingshund gjennom alle tider og het Rikki Tiki Tavi og var antagelig den mest uønskede fødselsgaven i hele Hedmark fylke det året. Men bortsett fra Rikki Tiki Tavi tror jeg at far var en lykkelig mann».^[18] Thorleif skulle senere følge faren inn i offiserslivet og ble kaptein og adjutant for forsvarssjef Fredrik Bull-Hansen i 1980-årene.

Ole Paus bodde nesten tre år i Elverum fra 1956 etter at faren ble oberst og sjef for Øst-Oppland kombinerte regiment nr. 5. Familien bodde da i et hus som het Majorboligen. Faren var svært mye borte i forbindelse med jobben, men forsøkte virkelig å skape en familie, skrev Paus.^[18] Rundt 1959 flyttet Ole Paus tilbake til tanten Helvig i Oslo. I 1961 ble faren knyttet til Forsvarsstaben og flyttet til Fritzners gate 19 på Frogner, der Paus bodde de neste årene. Familien bodde i fjerde etasje, der de var naboer med Finn Hiorthøy.^[55]

Da faren ble utnevnt til general og øverstkommanderende i Midt-Norge i 1964 flyttet familien til Trondheim, der familien bodde i Kommandantboligen på Singsaker. De overtok huset etter general Herman Fredrik Zeiner-Gundersen, som ble forsvarssjef og formann for NATOs militærkomité. Ole Paus sa at «det var et kolossalt hus. Mørkt og vakkert, med klassiske trepaneler, og peis i hallen. Det gikk en bratt trapp opp i annen etasje, og på toppen av trappa var det et digert maleri av min oldefar. Jeg var russ i Trondheim. Da jeg gikk opp den trappa seine kvelder og så bildet av oldefar, føltes det som å få en ørefik.»^[33]

Ole Paus flyttet tilbake til Oslo da han ble student i midten av 1960-årene. Faren flyttet tilbake til Oslo i 1971 da han ble Norges representant i NATOs nordkommando og dermed den nordmannen med høyest rang i NATO.

Ungdom i en brytningstid

«Tumulus Cadaveris»

Ole Paus gikk ett år på Oslo katedralskole fra 1962 til 1963, men fullførte examen artium ved Trondheim katedralskole i 1965.^[56] På Oslo katedralskole ble han bestevenn med Ulf Andenæs, som skrev:

Vi var skolekamerater. Når jeg var med Ole hjem, viste han meg sin ringperm med løsbladsystem. Der hadde han lagt inn sine egne dikt, skrevet på en gammel skrivemaskin, med klassisk rim og rytme, etter alle kunstens regler som de færreste mestret. Og alt da var han blitt ganske rå på gitar. Av og til spilte han i klasserommet, etter dagens siste skoletime, med oss andre som publikum. Gutta som gikk i latinklassen på Katta var ikke flere enn at vi ble en kameratgjeng. Jeg ble tidlig Oles medsammensvorne. Med Ole som venn visste du aldri hva som kom til å skje, men du kunne være sikker på at det ville skje en masse. Hva var det som bragte oss på bølgelengde? Kanskje kunne det være en form for hjemløshet i forhold til det allment vedtatte? Kanskje en anelse om ikke å høre så fullkomment til langs den brede vei? Kanskje en spørrende holdning til noen herskende trekk i tiden? Kanskje et blikk for de uforklarlige sider ved tilværelsen? I hvert fall hadde vi fått en kraftig porsjon av det som gikk under navn av kulturarven – hva en av våre læremestre kalte «nistepakka», av overlevert kunnskap, til bruk resten av livet. Ole hadde fått en ekstra kraftig porsjon av dette, oppdaget jeg, særlig når jeg ble med ham til hans bestemor fra Østerrike og tante, som han mer enn ofte søkte tilflukt hos. Han elsket dem, og de elsket ham. Deres leilighet, i en nokså uanselig blokk på Hovseter, var en sann enklave, i våre øyne som en utløper av det gamle Wien. Der hadde skolegutten Ole gjort sine tidlige dypdykk i gammel europeisk høykultur. Også det var en del av nistepakka.
Ulf Andenæs^[57]

Paus skrev

Jeg begynte å røyke dagen etter professor Johs. Andenæs’ 50-årsdag, og la det være sagt med én gang: Det var full klaff fra første drag. Professorens sønn, Ulf, var min første og beste venn i hele ungdomstiden. Vi gikk i samme klasse på Oslo katedralskole, og dagen etter farens bursdagsfeiring kom Ulf til skolen med sekken full av tiloversblevne sigaretter. Det var Ascot og Blue Master i bøtter og spann, Ulf var ikke den som skrubbet når han skulle ut og sprenge grenser. I storefri forlot vi skolegården og gikk over Ullevålsveien og inn i Vår Frelsers gravlund. Det er en liten kolle der på gravlunden, en vakker liten kolle er det, den ligger litt for seg selv i utkanten og er omgitt av syriner og piletrær. I hvert fall lå den der i 1962. Vi gikk på latinlinjen, Ulf og jeg, og vi ga den vakre, lille kollen navnet «Tumulus Cadaveris», det betyr muligens «Kadaverhaugen»
Ole Paus^[18]

I den ufullendte selvbiografien For en mann – som avbrytes av hans egen død – skulle han 60 år senere vende tilbake til Vår Frelsers gravlund:

Det er som om det aldri har vært annet enn stillhet her.
Det er langt over midnatt. Jeg sitter i den åpne verandadøren og sender sigarrøyk ut over Vår Frelsers Gravlund som er den eneste naboen jeg kan navnet på. Det er her jeg bor, jeg har solgt huset på Svartskog for lenge siden.
Jeg bor for meg selv, og jeg trives godt med å sitte her i fjerde etasje og se ned på de døde. De tilhører evigheten, de vil meg ikke noe vondt. «Tiden er ingenting,» hvisker de til meg, de tror at jeg er en av dem. De har ikke fått med seg at jeg fremdeles er blant de levende, fremdeles et barn av min tid, fremdeles en slave av tiden, et barn og en slave. Du verden, som tiden herjer med oss!

Ole Paus^[18]

Riksmålsungdom, anarkist og «hundegutt»

Det året han gikk på Oslo katedralskole ble han offentlig kjent som en de unge lederskikkelsene i riksmålsbevegelsen, og han deltok aktivt i språkdebatten på høyden av den norske språkstriden. For riksmålsbevegelsen ble kampen for riksmålet opplevd som en kamp for kulturen, og en kamp mot autoritære og kulturløse strømninger. Derfor trakk riksmålsbevegelsen til seg både den tradisjonelle høyresiden og gamle eliter, men også en del kulturpersonligheter som var tiltrukket av individualistisk og anarkistisk tenkning, og motkulturelle miljøer som antroposofibevegelsen. Lars Roar Langslet nevnte Paus som en av lederne for gymnasiastopprøret mot samnorsk.^[58] Han grunnla Oslo Katedralskoles riksmålsforening og ble foreningens første formann i januar 1963. Foreningen fikk femti medlemmer ved oppstarten, og André Bjerke deltok med foredrag på stiftelsesmøtet. Stiftelsen ble omtalt i rikspressen, som også er første gang Ole Paus nevnes offentlig; i styret satt også Oles bror, Peter Paus.^[59] Senere i 1963 var Paus sammen med skuespillerne Liv Ullmann og Knut Wigert hovedtaler ved en av de største demonstrasjonene under den norske språkstriden, «mot samnorskinfiltrasjonen i skolene»; rundt 800 gymnasiaster deltok i demonstrasjonen, som fikk bred omtale i rikspressen.^[60]^[61]^[62]^[63]^[64] Frisprog trykket et lengre referat av Paus' tale, der han understreket at den dansk-norske litteraturen og språket oppstod gjennom 400 års fruktbart fellesskap og mente samnorskpolitikken er udemokratisk og misforstått nasjonalisme: «Det verste med samnorsken, ved siden av dens berserkgang mot det norske sprog, er at samnorsken er tvangspolitikk og fullt ut strider mot de demokratiske prinsipper i Norge». Paus var positiv til nynorskens betydning for norsk kultur.^[63] Paus var avbildet i flere aviser ved siden av en galge med en lærebokdukke som skulle representere samnorsken.^[60]^[63] Paus og to andre riksmålsungdommer møtte også undervisningsminister Helge Sivertsen for å kreve endring av reglene for «sprogbruken i skolen».^[65] I et intervju med Ottar Grepstad i 2021 fortalte Paus at han nærmest vokste opp i Foreldreaksjonen mot samnorsk. Både farmoren Ella og tanten Helvig, og mormoren Monna, var svært aktive i aksjonen og engasjert i saken. «Det var en veldig idealisme i det vi gjorde, og det var noe som var større enn oss» fortalte Paus.^[66]

Ole Paus markerte seg i 1960-årene med konservative synspunkter i norsk offentlighet. I 1964 kritiserte han norsk presses kritiske dekning av den amerikanske republikanske presidentkandidaten Barry Goldwater og mente pressen lot «Sovjets meninger slippe til for fullt».^[67] Samme år var han undertegner av oppropet «Til norsk ungdom» som protesterte mot at «Sovjet-Unionens diktator» Khrusjtsjov skulle ønskes velkommen i Norge.^[68]

Som ungdom i begynnelsen av 1960-årene ble Paus en del av kretsen rundt Anders Lange, de såkalte «hundeguttene» (etter Langes avis Hundeavisen), unge, svært konservative menn som Lange omgav seg med. Hundeguttene har blitt omtalt som høyresidens svar på 1960-årenes ungdomsopprør. Hundeguttene var «unge aktivister på høyresiden, tiltalt av Langes anti-kommunistiske ideologi og frie livsførsel. Etter sigende kommer 'hundeguttene' når Lange plystrer. De gjør alt han ber om, fra å mate grisene på Trollstein til å dele ut løpesedler. De kommer fra alle samfunnslag».^[69] Paus ble introdusert til Lange av bestevennen Ulf. I et intervju med Torgny Amdam fortalte han at han og Ulf da de ble kjent med Lange selv regnet seg som anarkister.^[70] Selv om han senere kom til å ta avstand fra Langes politiske etterfølgere, fremhevet han Langes betydning for ham personlig. Han sa til NRK i 2015 at Lange var «en fryktelig fin fyr» og «vanvittig fargerik», selv om han startet «det som ble selve helvete» [Frp]:^[71]^[72]

Jeg møtte ham da jeg gikk på gymnaset og jeg var sånn «hundegutt» som de kalte kretsen rundt Anders Lange [...] Å komme inn i den verdenen der, det var jo et eventyr, det var som å plutselig bli senket ned i en roman av Jack London, nei i Jack Londons samlede verker. [...] Han var en venn og en veldig viktig mann for meg, ikke på grunn av det politiske budskapet, men fordi han gav meg en helt annen innfallsport til en virkelighet som var mye større enn jeg var klar over
Ole Paus^[71]

I et annet intervju fortalte han:

Anders Lange var det stikk motsatte av det jeg hadde hjemmefra. Hans verden var en blanding av slagmark og gjestebud. Det var alltid folk hos ham, fra andre religioner, fra andre styresett, fra andre land. Han hadde et merkverdig dyrehold, som dels var innendørs, dels utendørs. Ved en julefeiring kom det en haug med mormonere, og så var det en oksekalv som het 'Biffen', som stod i entreen. Den skulle vært slaktet, men det hadde de ikke hjerte til. Denne blandingen av kyr og mormonere ... det var ganske raust.
Ole Paus^[73]

Som student var han aktiv i Den Konservative Studenterforening (DKSF) fra 1967 og i 1970 var han med i redaksjonen i DKSFs avis Minerva sammen med Ulf Andenæs.^[74] Senere i 1970 hadde Minerva en notis om at «Ole Paus har måttet trekke seg tilbake fra redaksjonen for å ofre seg for mer kunstneriske oppgaver».^[75] Samtidig skal han ha vært redaktør for det anarkistiske (eller «borgerlig-anarkistiske») organet Svarte Fane.^[76] Terje Emberland beskriver Svarte Fane som «en provokasjon støttet av [...] Libertas [som] representerte en borgerlig-liberalistisk 'jeg må få gjøre hva jeg vil'-'livsstilsanarkisme'» og som «hadde mer med Paus’ bakgrunn i Anders Langes hundegutter å gjøre enn med den frihetlige sosialismen».^[77]

«Fyll, ordrenekt og tjuvperm»

Som ungdom drømte Paus om å bli fallskjermjeger. Hans-Olav Thyvold sa at dette var et ønske om å gå i farens fotspor, og at «det var tøft gjort, for han hadde hatt polio da han var liten, så han var ikke stor og sterk, men han var seig».^[15] Han trente mye i forkant, men strøk på opptaksprøven på grunn av dårlig syn. Resten av militærtjenesten var preget av «fyll, ordrenekt og tjuvperm», og den daværende generalsønnen tilbrakte mye av tiden i vaktarresten.^[78]

Gjennombruddet

Dolphins

Etter militærtjenesten prøvde Ole Paus seg på ulike studier ved Universitetet i Oslo.^[79] En artikkel i Morgenbladet fra 1967 opplyste at han hadde studert jus og engelsk.^[80] Han prøvde også å komme inn på teaterskole i England.^[80] Han var skoleflink på gymnaset, men ble etter eget utsagn ingen vellykket student på universitetet. Han skriver: «I løpet av min tid på universitetet kan jeg ikke huske at jeg studerte i det hele tatt. Jeg var immatrikulert, det var i grunnen mitt eneste bidrag til universitetet. Ellers er det å fortelle at jeg strøk tre ganger til forberedende før jeg omsider klarte å bestå. Deretter fikk jeg plass ved Historisk fakultet, men da det nærmet seg eksamen i historie grunnfag, ble jeg nektet adgang fordi jeg nesten aldri hadde vært til stede på forelesningene. Nok en gang var det Ulf Andenæs som reddet meg. Ulf gikk rett og slett i forbønn for meg, og under sterk tvil fikk jeg lov til å gå opp til eksamen likevel. Utrolig nok endte det med en god eksamen i historie, men der og da visste jeg at jeg var fjernere fra en akademisk utdannelse enn noen gang før».^[18] I et intervju sa han: «Familien mente at jeg skulle utfylle rekken av embetsmenn. Himmelen skal vite at jeg forsøkte».^[81] I denne perioden begynte han å oppsøke nye sammenhenger.

Paus fortalte selv hvordan han sommeren 1965 ble kjent med Ole Hauki, som noen måneder senere skulle bli Viseklubben Dolphins' far. Paus var nitten år og akkurat ferdig med gymnaset, Hauki var tretti og hjemvendt fra Amerika.

Den sommeren hadde jeg vært på Tromøya hos Ulf og familien hans så lenge de orket, og da både de og jeg skjønte at tiden var inne til å bryte opp, bestemte jeg meg for å holde meg i Arendal så langt pengene rakk. Jeg sto med bag og gitar og sjekket inn på ungdomsherberget, og plutselig var det en høy stemme rett bak meg som spurte meg hva slags gitar jeg spilte på, før den strakte ut en hånd og presenterte seg. Sånn ble jeg kjent med Ole Hauki. «Kan jeg prøve gitaren din?» spurte han.
Klart han kunne. Vi satte oss inn i stuen, og der ble vi sittende mens Ole Hauki satt med gitaren min og fortalte om seg selv og om sitt makeløse liv i Amerika. Egentlig spilte han banjo, men han hadde nettopp kommet hjem til Norge, og banjoen lå igjen i leiligheten hans. I flere år hadde han levd som musiker i New York, og han kjente godt både Bob Dylan og Peter, Paul & Mary, for ikke å snakke om Pete Seeger og mange andre kjente navn av betydning. Ole Hauki hadde spilt med dem alle sammen i Greenwich Village, men nå hadde han fått nok av både dem og byen deres, han hadde rett og slett hoppet av hele karusellen, han ville heller bruke erfaringene sine til å lage en musikklubb i Oslo etter mønster av amerikanske coffeehouses. «Har du peiling på New Yorks coffeehouses?» spurte han. Nei, det var bare å si det som det var, jeg hadde aldri vært i Amerika, og jeg visste ingenting om New Yorks coffeehouses.

Ole Paus^[18]

Året etter møtet med Ole Hauki begynte Ole Paus å opptre med egne viser på arrangementer i Oslo. I den aller første omtalen av ham som visesanger, i Morgenbladet i 1967, het det:

Ole Paus ser ikke ut som en visesanger. Vi kan selvsagt ikke påstå at visesangere har noe fellestrekk – men Ole Paus mangler i alle fall slike trekk dersom de eksisterer. Hans viser, og da som regel egne viser, mangler derimot sidestykke. Som regel tar visene for seg aktuelle problemer, eller situasjoner – hvor problemene snus på hodet – og hvor sluttpoenget blir helt anderledes enn det publikum hadde forventet. [...] Et annet særtrekk ved hans viser er det gjennomførte riksmål de lages på. Ole Paus er da også ivrig riksmålsmann, selv om han har blitt tatt i å synge på tilstelninger både i Telemarkslaget og andre bondeungdomslag. [...] Ellers er Paus en av de få visesangerne i Oslo som ikke har gitar. [...] Uansett hvor han opptrer [...] får man alltid høre den samme 'visa': – Er det noen som har en gitar å låne meg?
Morgenbladet^[80]

Paus har fortalt at familien ikke ønsket at han skulle drive med musikk. En onkel som var direktør i Den norske Amerikalinje – Arne Mørch Hansson, som var gift med morens søster Margarete Corneliussen – sa at den eneste grunnen til at nevøen overlevde var at det var kommet en ny og kjøpekraftig gruppe fra slummen i Oslo som kjøpte musikken hans.^[82] Agnes Moxnes sa at «oppbruddene betydde etterhvert også en vending bort fra en familie med våpenskjold og et slektstre pyntet med navn som Ibsen, Munthe og Morgenstierne, en tradisjon og en forventning godt holdt i hevd av onkel Per.» Onkel Per var farens fetter Per Paus, som hadde arvet familiens stålbedrift – kalt Ole Paus – og som var svigersønn til den gamle hoffsjefen Peder Anker Wedel-Jarlsberg:

Hver gang det kom et skudd på stammen som da ikke var akseptabelt så hugget han greina tvert av – hvis det var sånn barn som han ikke var helt sikker på opphavet til, onkel Per han behandlet familiens familietre omtrent som Stalin behandlet sin samtid, han kvestet det. (…) Jeg har jo ikke levd opp til onkel Pers forventninger, jeg har skuffet hver eneste tror jeg, men det var jo mange år hvor det slett ikke så ut som det skulle gå så bra, dette her, og det var år som jeg ikke kan gjøre så nøye rede for, som jeg ikke er spesielt stolt av heller, men jeg kan ikke si jeg angrer heller.
Ole Paus^[83]

En rekke mentorer som Alf Cranner, Alf Prøysen, Henny Moan, André Bjerke og Jens Bjørneboe skulle etterhvert bli viktige for ham: «Frem til da var skam den mest fremtredende følelsen knyttet til det jeg holdt på med. Min borgerlige familie ville noe annet med meg».^[53] Han sa: «Visesangere eksisterte ikke på den tiden. Jeg studerte og lot som jeg gjorde alt annet, men Alf (Cranner) sa at visene hadde verdi i seg selv. Det hadde ikke jeg tenkt på.»^[9]

Ulf Andenæs skrev:

Jeg var vitne til det jeg mener var Oles gjennombrudd i den norske offentligheten. Det var tidlig i 1970. Lederen for viseklubben Dolphin, Ole Hauki, hadde leid Universitetets Aula, i den hensikt å trekke fram i rampelyset noen av dem som pleide å opptre på viseklubbens noe mer tilbaketrukne scene. Universitetets Aula var den gang vårt konserthus, i en hovedstad som ennå ikke hadde fått sitt eget konserthus eller sitt eget operahus. Der spilte de fremste musikerne, og dit kom anmelderne fra de store avisene. Ole ble kveldens store navn: Bifallet brøt løs fra publikum og anmelderne skrøt. Derfra gikk det slag i slag. Plutselig skulle alle ha en bit av Ole, han ble etterspurt over alt. Vi kameratene fikk se at de etablerte artistene og kunstnerne tok imot ham med åpne armer i sin krets. Foreldregenerasjonen i Oles familie hadde vært bekymret. De syntes at deres kjære Ole hadde vært en student som holdt på med alle mulige aktiviteter, unntatt å studere. Hvordan skal det gå med Ole, var det en av dem som spurte meg. Hvordan skal han få tatt eksamen!
Ulf Andenæs^[57]

Chantal

Sent på 1960-tallet ble Ole Paus stormende forelsket i franske Chantal, som han møtte på sommerskole i England. Han tok gitaren med seg og ble med henne over kanalen, til Frankrike. «Han dro for å finne lykke, men fant ensomhet. Chantal viste seg snart å være mer opptatt av studier enn av ham. Han (...) satt alene i et fremmed land der han ikke kunne språket. Alt han hadde, var en gitar og en haug med tanker (...) etter et par måneder haiket han hjemover. Da han kom til Puttgarden og fergen til Danmark, ble han stående igjen. Han hadde ikke penger. Mens Ole ventet over natten på neste båt, så han en svær trailer med 'Paus' skrevet på siden. Av sjåføren fikk han vite at den var eid av en fjern slektning som drev med hestesport. Han fikk lov til å gjemme seg blant hestene. Det var mye sjø, båten danset av sted, og han skrev 'Inger Lise danser samba' for å få tiden til å gå. Den skulle den mest kjente låta på debutalbumet», skriver Bakke.^[18]

Oppdaget av Alf Cranner og Alf Prøysen

Kajsas sang er om taushet
Ingen ord får bo i Kajsas munn
Hun har sett. Hun har lyttet
Hun har skreket nok. Nå tier hun.
Ole Paus, «Kajsas sang»,
Zarepta (1974)

Forelskelsen i Chantal, sangene om henne og et møte med visesangeren Alf Cranner fikk avgjørende betydning.^[84]^[85]

Ole hadde blitt kastet ut av Blindern Studenterhjem og bodde da i sin mormor Monnas hus i Niels Henrik Abels vei 29 like ved, og inviterte Cranner hjem på nachspiel etter en konsert på Blindern. Paus fortalte selv om møtet:

Jeg var en mislykket student så det suste, og jeg bodde i et hus i utkanten av Blindern studentområde. Så kom Alf Cranner for å holde konsert på Blindern. Jeg dro ned til konserten med en flaske whiskey for å bestikke ham til å høre på visene mine. Deretter ble Alf og jeg sittende i tre døgn og spille og prate. Så tok han meg med til plateselskapet Nordic, som senere ble til Universal, og ba dem spille inn en plate med meg. Og det gjorde de. [...] [Produsenten] hadde aldri sett noe så sært og uhippt som meg.
Ole Paus^[86]

23 år gammel debuterte han i 1970 med platen Der ute – der inne, som bestod av 18 viser om bymiljøet. Det har blitt sagt at Der ute – der inne satte standarden for norsk visekunst i 1970-årene. Alf Cranner skrev en artikkel på baksiden av platen der han ikke la skjul på sin store begeistring for den unge visesangeren: «I disse små visene blir små og store bagateller gjort om til vesentligheter. Hva som er inn eller ut får man spørre andre folk om. At Ole P. likevel er så til de grader nålevende er lissom ikke hans skyld. På den måten er det blitt en samling byviser som virker uanstrengte – sosialt engasjerte viser uten at dette egentlig var meningen. De er på samme tid gammeldagse og moderne, som Ole P. selv, og derfor hans naturlige måte å uttrykke seg på. Lån ham øre!».^[87] Paus sa at visene «handlet om alle oss som ikke klarte å hamle opp med tilværelsen».^[86]

Gjennom Cranner ble Paus god venn med Alf Prøysen, som også ble en viktig mentor; de møttes første gang i leiligheten til Cranners mor i Oslo. Prøysen rådet Paus til å gi ut en diktsamling, og noe av det siste han gjorde var å introdusere Paus for forlaget Tiden. I 1971, året etter Prøysens død, utkom Paus' første bok, diktsamlingen Tekster fra en trapp. Cranner og Prøysen introduserte ham til Erik Bye, som sørget for at Paus fikk spille i NRK.

En av dem som hørte et stort talent i Der ute – der inne, var Erik Bye. De to ble kjent gjennom Cranner og Prøysen. Programlederen ville ha Ole med i en sending på lørdagskvelden. 27. mars 1971 kom Paus tuslende inn med gitaren i hånda, slik Norge så ham utallige ganger siden: som en vikarlærer i dressjakke, med briller og skjegg og dette håret som han begynte å miste tidlig, men som i trass hang på til siste slutt. Ole Paus var ingen trendnisse. Erik Bye introduserte ham som «Oslo bys gatesanger nummer én».
Asbjørn Bakke^[18]

Albumet Garman (1972), som han spilte inn sammen med flere musikere fra Pussycats, står som et tidlig høydepunkt i Paus' produksjon. Han viser her en tydelig inspirasjon fra Bob Dylan. Blant sangene på albumet er «Nå kommer jeg og tar deg», «Leieboer» og «Ingenting å være redd for». Paus viste tidlig en interesse for utstøtte og marginaliserte i samfunnet, som uttrykt i visene «Jacobs vise» (1972), «Merkelige Mira» (1973) og «Kajsas sang» (1974), en «stille hyllest til ei jente på asyl, kanskje med psykisk utviklingshemning».^[88]

Paus innledet også et samarbeid med forfatteren, lyrikeren og dramatikeren Gunnar Bull Gundersen. Cranner introduserte ham også til en av etterkrigstidens største lyrikere, Harald Sverdrup, som igjen ledet ham til Hans Børli. «Sistnevnte var en sky mann som helst ville fortelle langsomt i verseform, men bygutten og skogens dikter fant hverandre. Av Børli lærte Ole Paus å bruke de minste ordene om de største tingene. Snart hadde han også forfatterne André Bjerke og Jens Bjørneboe hengende rundt kjøkkenbordet. Alle disse var blant etterkrigstidens mest markante i norsk kulturliv. De var mye eldre enn Paus, selv om en del av ham var jevnaldrende, kanskje til og med eldre. De ga ham av tiden sin. Han drakk og hadde lange samtaler med dem. De lyttet til visene hans, lot ham tonesette diktene deres og åpnet sine tanker og drømmer for ham. Slik hjalp de Ole Paus med å finne døren til sin egen verden. Armene deres var vidåpne, og han kastet seg begjærlig i dem. Men kan det også ha vært omvendt? At det var slik at de flokket seg rundt ham? For de må ha sett at den unge mannen var deres like», skriver Bakke.^[18]

Thyvold vektlegger også det språkpolitiske fellesskapet mellom Ole Paus og hans mye eldre mentorer som viktig, og Erik Bye som en veldig viktig døråpner. Thyvold sa at «Erik Bye, også gammel riksmålsmann, tok Ole Paus under sine vinger, og hver eneste sending var det en låt med Ole Paus. Samtidig holdt Ole hoff i en leilighet på Frogner – etter disse Erik Bye-sendingene var det fullt av alle kjendiser som hadde vært på det, på nachspiel – og Erik Bye var veldig opptatt av hva Ole mente, hva han drev med. Både Erik Bye, André Bjerke, Alf Prøysen og Jens Bjørneboe så altså på Ole som en arvtager, og de så på det som viktig – altså hvordan vi skulle bringe tradisjonen med å skrive norske, gode visetekster videre, og de var alle enige om at Ole var det store, hvite håpet».^[15]

1970-årene

Samboerskap med Henny Moan, vennskap med André Bjerke og Jens Bjørneboe, Veierland og Våpenløs

Nyttårsaften 1971 møtte Ole Paus skuespilleren Henny Moan, André Bjerkes daværende ektefelle.^[89] Etter at hun ble skilt fra Bjerke ble Paus og Moan kjærester og samboere på Jar i Bærum, i huset hun tidligere delte med Bjerke i Bjerkelundsveien 45, og de fikk sønnen Sole i 1973. Paus var da i midten av 20-årene mens Henny Moan var elleve år eldre og en av landets mest kjente film- og teaterskuespillere. Paus har uttalt at «jeg var jo på rømmen fra et bedrestilt borgerlig hjem, mens Henny åpnet en verden som jeg overhodet ikke hadde vært i nærheten av. Hun tok meg inn i teaterverdenen, inn i litteraturverdenen, inn i musikkverdenen, og alle hennes venner ble mine venner. En vanvittig generøsitet. Hvis det er noen jeg kan takke for at livet ble som det ble, er det Henny Moan».^[16] Paus ble også en farsfigur for Moans og André Bjerkes datter Vilde Bjerke, som sa at «han var som en far i fem år. Han spilte nyskrevne tekster for meg og inspirerte meg til å spille gitar og skrive. Han var viktig for hele utviklingen min».^[90] Han skrev sangen «Og en for Vilde» til henne og hun debuterte som tekstforfatter som 13-åring på hans klassiske plate Blues for Pyttsan Jespersens pårørende i 1973.

Gjennom Moan ble Paus både kjent med hennes eksmann André Bjerke og introdusert til Bjerkes fetter Jens Bjørneboe, som han fikk et nært vennskap med og som han har sagt han står i «bunnløs» gjeld til som kunstner.^[91] Paus, den tidligere ungkonservative riksmålsungdommen og allerede kjente visesangeren, fant tonen med Bjørneboe; de delte en borgerlig bakgrunn, sitt språkpolitiske engasjement, et konservativt utgangspunkt som de gradvis fjernet seg fra, en opprørsk og anarkistisk tendens, og en sterk interesse og sympati for utstøtte og marginaliserte i samfunnet. Bjørneboe flyttet i perioder inn hos Paus og Moan; «Bjørneboe er begeistret over den unge vennens talent. Han er sjenerøs og stolt. Det er et forhold tilsynelatende uten ambivalens», skriver Tore Rem.^[89] Om Bjerke og Bjørneboe har Paus sagt at «de bar meg rundt og sa at jeg var fremtiden».^[16] Asbjørn Bakke skriver at «i gode stunder var Bjørneboe den perfekte samtalepartneren. De elsket begge å snakke om politikk og folk. Men den i utgangspunktet siviliserte og dannede mannen var syk. Han var svært alkoholisert og flyttet en stund inn hos kjæresteparet. Ole skulle bli noe som lignet en støttekontakt for ham i årene som var igjen. Et par ganger kjørte han Bjørneboe til en institusjon for å få ham innlagt og edru, men forfatteren var ikke interessert i det. Det meste var gått i stykker for Bjørneboe (...) Bjerke og Bjørneboe fikk stor betydning for Ole. Det var en aura av raushet rundt dem».^[18]

Jeg husker en fest der Jens Bjørneboe holdt tale om den eneste som kan bringe stafetten videre. Og så ble jeg båret på gullstol rundt i stuen av Jens og André Bjerke. Jeg var knapt 20 år, det var helt sprøtt. Det er jo litt storslagent også; de var jo noen av de mest kloke og begavede som har levd her siden krigen.
Ole Paus^[73]

I 1972 kjøpte Ole Paus den gule sveitservillaen Eikvold på øya Veierland fra forfatterekteparet Aasmund Brynildsen og Karin Bang, som selv flyttet inn i et av nabohusene. Han ble kjent med dem da han var forelsket i datteren deres året før. Paus' skrev sangen «Veierland» fra sitt opphold på øya. Etter at Paus og Moan ble samboere og fikk barn passet det ikke lenger å ha et hus så langt fra Oslo, og etter forslag fra Moan solgte Paus huset til Bjørneboe i 1974.^[89] Bjørneboe hadde ønsket å komme seg bort fra «Byen Python» (Oslo) og honoraret han fikk for Haiene gjorde det mulig for ham å kjøpe Eikvold; en av Paus' viser var en av inspirasjonene for denne boken.^[91] Bjørneboe bodde på Eikvold det siste året han levde og tok sitt eget liv der 9. mai 1976. Paus fikk Bjørneboe til å lese inn egne dikt få dager før han døde og utgav dem på platen Våpenløs på sitt eget plateselskap Zarepta, tonelagt med det Bjørneboe selv «ville kalt 'mjau-mjau-musikk'» [jazzmusikk].^[54]^[89]

Selv om Paus kom til å stå nær personer som var aktive i den antroposofiske bevegelsen – som André Bjerke og Jens Bjørneboe, men også samboeren Henny Moan, mer i det stille – skulle han aldri selv bli antroposof, og uttrykte forundring over at både antroposofer og mange andre prøvde å ta eierskap til Bjørneboe etter hans død. Paus sendte likevel sine egne barn på steinerskole.

«Du er et geni» – Blues for Pyttsan Jespersens pårørende, Lise Madsen, Moses og de andre og Leve Patagonia

Hvem kan skille dråpen fra dråpen i en strøm.
Våre liv på jorden er fragmenter av en drøm.
Hun ble hos ham, han ble hos henne. Natt og dag er like, men.
Og hvert sekund i døgnet skjer det samme om igjen.
Ole Paus, «Blues for Pyttsan Jespersens pårørende»

I 1971 banket attenåringen Ketil Bjørnstad på i huset i Eckersbergs gate på Frogner der Ole Paus bodde på hybel hos Frits Solvang og Inger Heldal. Paus åpnet døren, og det første Bjørnstad sa til ham var at «du er et geni!».^[92] Bjørnstad hadde akkurat vært den aller første til å anmelde en Ole Paus-plate, for den senere nedlagte avisen Morgenposten. Det ble starten på et livslangt vennskap og samarbeid. Bjørnstad bodde bare noen hundre meter fra Paus, og de to vennene så hverandre nesten daglig.^[93] I begynnelsen var vennskapet riktignok mest på Paus' premisser, og det tok en stund før Paus oppdaget at Bjørnstad – kjent som klassisk vidunderbarn siden 1960-årene – kunne spille piano.^[18] Paus bidro til at Bjørnstad gikk «bort fra sin klassiske pianistskolering og [ble] en kreativ komponist og musiker med sterk inspirasjon fra både jazz og rock».^[94]

Paus' og Bjørnstads første plate, Sanger fra gutterommet, ble spilt inn i 1972 på gutterommet til Ketil Bjørnstad på Frogner, men først utgitt i 2016.^[95]^[96] I 1973 kom samarbeidsprosjektet Blues for Pyttsan Jespersens pårørende, et album med en skarp sosial brodd som har fått klassikerstatus og som beskrives som en vellykket blanding av visesang, rock og jazz. I 1975 kom Lise Madsen, Moses og de andre.

Paus introduserte Bjørnstad til Kristiania-bohemen og bad ham lese Hans Jæger, og gav ham ideen til platen Leve Patagonia der Paus bidro i rollen som Jæger.^[97] På platen bidro også Cornelis Vreeswijk og Lill Lindfors. I albumet Bjørnstad/Paus/Hamsun (1982) sang Paus tekster fra Hamsuns diktsamling Det vilde kor, tonesatt av Bjørnstad. I 2015 kom Paus' og Bjørnstads album Frolandia.

Paus-posten og Dagbladets sommerkassett

Vibeke Løkkebergs verden den er som en sky av vakre drømmer
der småbarn blir plaget og hushjelper dør
og ektemenn gjør sånn som ektemenn gjør
helt til hustruen rømmer
Ole Paus, «Vibeke Løkkeberg»,
Siste Paus-posten (1978)

I en serie plater i form av en «musikalsk avis» med tittelen Paus-posten, opprinnelig utgitt i 1977 og 1978, brukte Ole Paus skillingsvisen til å kommentere samfunnsaktuelle saker på ironiske og ofte injurierende måter. Platene nådde ut til et stort publikum og ble i samtiden oppfattet som svært originale.^[87] De viktigste bidragsyterne til de opprinnelige Paus-posten-platene var i tillegg til Ole Paus selv George Keller, Anne-Karine Strøm og Anita Skorgan.^[87] Paus delte leilighet med Anita Skorgan og George Keller i 1970-årene.^[46] Han ble senere gift med Anne-Karine Strøm, som han fikk sønnen Marcus med i 1979.

Blant Paus-posten-sangene er «Satan lever», som handlet om Dagbladets avsløring av djevelutdrivelse hos indremisjonen i Os. Sangen vakte kraftige reaksjoner i kristne miljøer og ble forbudt i NRK.^[98] Paus uttalte senere at «jeg skrev sangen fordi jeg ble så utrolig provosert da en prest skulle drive djevelutryddelse på en ung jente med nerveproblemer. I andres ører fikk jo sangen en helt annen betydning».^[46] Dagbladet skrev at «som så ofte gjennom et langt musikkliv, sto han uredd opp for de svakeste mot makta.»^[8] Andre sanger var blant annet «Vibeke Løkkeberg», «Et stev om herr Lars Gule, Larvik», «Berge Furre Boogie Woogie» og «Folk og røvere i Tromsø by».

I samme periode samarbeidet Paus med avisen Dagbladet om utgivelsen av Dagbladets sommerkassett (1979–1983), der også bl.a. Elsa Lystad, Anne-Karine Strøm, Rolv Wesenlund, Harald Heide-Steen jr. og Tramteatret medvirket. Blant sangene utgitt på Dagbladets sommerkassett i 1979 var den tabuoverskridende «I en sofa fra IKEA (nytt fra norsk film)», som kommenterer det Paus oppfatter som tilstanden i norsk film på det tidspunktet og som har blitt en kultsang.^[99] Sangen er tematisk beslektet med «Vibeke Løkkeberg» fra året før.

I tillegg til et samlealbum fra 1995 utga Paus en ny utgave av Paus-posten i 1996.

Zarepta

Paus drev i flere år sitt eget plateselskap, Zarepta, som de første årene ble distribuert av Arne Bendiksen på etiketten Sonet. Zarepta utgav en rekke av hans egne plater, herunder I anstendighetens navn (1976) som han fikk Spellemannprisen for. I tillegg utgav Zarepta album av noen norske andre sangere, herunder de to første albumene til Radka Toneff: Winter Poem (1977) og It Don't Come Easy (1979).

I 1983 deltok Paus i Znikk Znakk: Med Ole Paus der han ble intervjuet av Ivar Dyrhaug. Han sa at «det er et skifte i vår tid. Jeg tror at gramofonplater har tatt over veldig mye av betydningen som diktsamlinger hadde tidligere – og burde kanskje få mer plass på kultursidene enn de gjør nå».^[100]

1980- og 1990-årene

Innerst i sjelen

Fra slutten av 1980-årene var Paus preget av nyorientering og en lyrisk vending. Han vendte seg gradvis bort fra satire og skrev kjærlighetssanger og ettertenksomme sanger om eksistensielle temaer.

Ole Paus ble kjent med Jonas Fjeld i 1974, men de innledet først et samarbeid i 1980-årene da Paus skrev tekst til flere av Fjelds mest kjente sanger, blant annet «Engler i sneen», «Tordensky», «Hun kom som en engel» og «Nerven i min sang». Paus fikk Fjeld til å gå bort fra engelsk og i stedet synge på norsk. Fra 1990-årene har Paus og Fjeld samarbeidet i duoen To Rustne Herrer.

Fjeld har fortalt om møtet med Ole Paus:

Vi spilte til dans på Finnskogen. Bandet mitt spilte til dans, og Ole kom opp og skulle være sånn kunstnerisk innslag mellom danseøktene våre. Som han sier selv: Han sang to sanger om homofili og en sang om alkoholisme. På Finnskogen.
Jonas Fjeld^[21]

«Innerst i sjelen» ble en av Paus' mest kjente sanger, særlig etter at den ble sunget av Sissel Kyrkjebø på albumet med samme navn fra 1994. Det er en nostalgisk og ettertenksom sang som uttrykker en dyp lengsel etter et tapt eller fjernt land, som en gang var sangerens hjem. Gjennom poetiske bilder av naturen, som skog, hav og vind, formidler sangen en følelsesmessig tilknytning til røtter, minner og en tidligere versjon av selvet. Sangen berører temaer som tap, tilhørighet og håpet om gjenforening med noe som fortsatt lever dypt inne i sjelen, selv om det er fysisk fraværende. Den melankolske tonen i teksten understreker den spirituelle kjærligheten og båndet til fortiden.

Paus som revyartist

Paus' arbeid med politisk satire førte ham på slutten av 1980-årene til revysjangeren, og han laget over en femårsperiode en rekke revyer i Oslo og Bergen. Særlig populær var The Sound Of Newsweek (Bergen, 1989).^[87]

Paus som salmetolker

Fra 1990-årene har Ole Paus hatt et produktivt samarbeid med Erik Hillestad og Kirkelig Kulturverksted, noe som har resultert i flere plater hvor Paus tolker salmer. Platen Salmer på veien hjem (1991) er et samarbeid mellom Paus, Mari Boine Persen og Kari Bremnes. Særlig Paus' tolkning av «Nærmere deg, min Gud» og «O, bli hos meg» har fått mye oppmerksomhet. Samarbeidet med Kirkelig Kulturverksted ble starten på en periode der Paus har fremstått som mykere og mer poetisk enn han gjorde i 1970- og 1980-årene.

I Det begynner å bli et liv (1998) synger Paus sammen med Oslo Kammerkor seks egne sanger krysset med salmer av Hans Adolph Brorson. Paus sa at Brorsons salme «Den store hvite flokk å se» er «en av de vakreste sangene som finnes».^[101]

Mitt lille land

Paus' sang «Mitt lille land» har siden begynnelsen av 1990-årene vært brukt som profilsang for TV 2 med coverversjoner av en rekke norske musikere, bl.a. Christine Guldbrandsen, Maria Solheim og Thomas Dybdahl. Fra 2008 er sangen tatt i bruk av kanalen igjen med nye coverversjoner av blant andre Mari Boine, Anne Grete Preus, Haddy Njie, Kurt Nilsen, DDE, Sølvguttene og Tone Damli Aaberge. Sangen oppnådde ny popularitet etter terrorangrepene i Norge i 2011. Maria Mena spilte ifølge NRK en avgjørende rolle i å popularisere «Mitt lille land» som «en ny nasjonalsang».^[102]

De siste årene

Avslutningen som ikke ble en avslutning

Ole Paus under en konsert i Sveio i 2019.
Foto: Daniel DeNiazi

Du har flakket om med en annens navn
Tjoret fast i en lenke av savn
Og gått fra sted til sted
Du har båret en lengsel i fjern og nær
Om at en vil se deg som den du er
«Bror», Ole Paus

I 2013 utgav han trippelalbumet Avslutningen. Den første delen Oppgjøret er en videreføring av Paus-posten fra 1970-årene, med ironiske skillingsviser om samfunnsliv og politikk. Den første sangen på albumet, «Festsang ved feiringen av 7-årsjubileet for Oslosenteret for fred og menneskerettigheter», harselerte over Kjell Magne Bondevik og norske «fredsfolk» mer allment.

I Omfavnelsen medvirker andre artister på hvert sitt nummer skrevet av Paus: Polkabjørn, Kari Iveland, Reidar Larsen, Anne Grete Preus, Anita Skorgan, Bjøro Håland, Benedikte Narum, Jonas Fjeld, Lene Marlin og Ketil Bjørnstad.

Det siste albumet, Avslutningen, består bare av nye Paus-sanger av den poetiske og ettertenksomme sorten. Ole Paus fikk samme år prisen Årets spellemann for albumet.^[103]^[104]^[105]^[106]

I 2013 deltok han i TV-programmet Hver gang vi møtes, der han fikk tilnavnet «tårekongen». «Jeg har aldri tenkt på meg selv som noen tårekonge, så jeg aner ikke hva jeg skal si til den merkelappen», sa han.^[107]

Selv om Ole Paus hadde kunngjort at han ikke ville utgi flere egne album har han senere samarbeidet med Ketil Bjørnstad om Frolandia og Sanger fra gutterommet, og i 2020 kom Så nær, så nær, som er et samarbeid med Motorpsycho.^[108]^[109] I 2020 gav han også ut «Sangen om de glemte» med Vegar Dahl.

Det siste Paus gjorde, kort før sin død, var å synge diktet «Ti bud til en ung mann som vil frem i verden» av Jens Bjørneboe på hyllestalbumet til Anne Grete Preus.^[110] Avslutningen av hans livsverk med et dikt av sin tidlige mentor Bjørneboe speiler Bjørneboes egen død der Paus fikk Bjørneboe til å lese inn diktene sine bare dager før sitt selvmord i 1976.

Operaer, kirkemusikk og eksperimentelle verk med Marcus Paus

Fra 2000-årene samarbeidet Ole Paus stadig oftere med sin sønn, den klassisk orienterte samtidskomponisten Marcus Paus. Han har skrevet tekst til en rekke av Marcus Paus' musikkverk, blant annet korverket Sakte elsker tiden våre liv (2006) og barneoperaene Heksene (2007) basert på Roald Dahls bok og Askeladden – Påls versjon (2011), sistnevnte på oppdrag fra Den norske opera og ballett. De to har også samarbeidet om en rekke konserter under tittelen Paus & Paus.^[111] I 2014 hadde kirkemusikkverket Requiem premiere, med musikk av Marcus Paus og tekst av Ole Paus.^[112] Requiem ble utgitt på platen Requiem/Trisyn/Læreren som ikke ble sammen med operamonologoen Læreren som ikke ble av Marcus Paus og Olav Anton Thommessen. I 2019 hadde konserten «Paus møter Cohen» premiere, med nyskrevne sanger av Marcus og Ole Paus, fremført av Tora Augestad og NyNorsk Messingkvintett.^[113] I 2020 ble Marcus og Ole Paus' verk Ingenting forsvinner urfremført av NyNorsk Messingkvintett og solist Tora Augestad; Marcus Paus beskrev verket som «like deler gravskrift, bekjennelse, bønn og trussel.»^[114]

Selvbiografien For en mann

For en mann er Ole Paus' uferdige selvbiografi, og ble utgitt av Kagge Forlag i 2024. Da han døde i 2023 hadde han jobbet med den siden 2018, og han hadde i flere år snakket om boken i intervjuer.^[115] I boken skriver han om sin familie, barndom, ungdom og begynnelsen av karrieren i 1960- og i 1970-årene. Paus ønsket også å skrive om livene til familiemedlemmer som har vært viktige for ham. Boken beskrives som «like mye en fortelling om storfamilien Paus, som det er historien om en av Norges mest folkekjære visesangere og rabulister».^[24] Biografien handler derfor også om den strenge og pliktoppfyllende, men ofte fraværende generalfaren Ole Paus, farmoren Ella Paus som var jødisk flyktning fra nazismen, og den i stor grad fraværende farfaren som ofte sviktet sine nærmeste og som visesangeren kjenner seg igjen i, den muntre eventyreren Thorleif Paus. Boken har av forlaget fått undertittelen «Opptakt til en selvbiografi». Boken har et lengre etterord eller essay av forfatter Asbjørn Bakke om Paus' senere karriere, som er like langt som selvbiografien.^[116] Bakke presiserte at han ikke anser sitt bidrag som en fullstendig biografi, og at han ville gått mer i dybden i en biografi.

Boken ble av anmeldere beskrevet som en interessant tekst, som likevel preges av at den er uferdig. VGs anmelder skrev at «i boken ser Paus på livet sitt gjennom sin fargerike familiehistories prisme – utvilsomt et godt valg i den sterke og rørende skildringen av barndommen og ungdomsårene (...) men når tiden har kommet for å rulle ut begynnelsen av 70-tallet, vennskapet med Alf Cranner og starten på Paus’ enestående posisjon i norsk musikkliv og offentlighet, blir det raskt hylende åpenbart: Boken er ikke ferdig. (...) De kanskje mest interessante kapitlene i sangerens liv – ung konservativisme, tilknytningen til Anders Langes «hundegutter», vennskapet med André Bjerke og Jens Bjørneboe, samlivet med Henny Moan – glimrer alle med sitt fravær i fortellingen.»^[117] Cathrine Krøger skrev at boken «er både sår, poetisk, interessant og anekdotisk underholdende».^[118] Arvid Skancke-Knutsen skriver at «beretningen om Paus' egen slekt står sentralt. Denne delen er et anslag til noe nærmest monumentalt».^[27]

Sosiologiprofessor Willy Pedersen skriver at det er en sorgtung tone i fortellingen om barndommen, i skyggen av krigens angst og i en privilegert men ofte dysfunksjonell familie. I et av de siste fragmentene fra hans egen hånd i selvbiografien forteller Paus at Cranner viste ham landskaper som skulle prege ham: «Det var avsindige stup og vidunderlige avgrunner, en verden der poeter og tyver, artister og gjøglere smeltet sammen til en ny og hemmelig skapelsesberetning. Borgerlig skyldfølelse ble brensel til bålet som bare nakne sjeler finner varme ved». Willy Pedersen skriver at «dette er den aldrende Paus sine egne erindringer om det magiske som skjedde da han var tyve år. Det er også en nøkkel til lesingen av Asbjørn Bakkes solidariske essay om en begavet rømling som aldri tålte at livet ble for lett og ukomplisert.»^[25]

Ole Paus har det til felles med slektningen Henrik Ibsen at de begge etterlot seg uferdige selvbiografier. Også farfaren Thorleif begynte på en selvbiografi ifølge et intervju med den svenske avisen Expressen fra 1964.^[119]

Biografien inneholder enkelte faktafeil om den eldre familiehistorien og forholdet til Ibsen.^[j]

Paus i politisk debatt

Ole Paus har gjennom visesangerkarrieren ofte kommentert politiske forhold både i sine egne sanger og i intervjuer og utspill, gjerne fra et ironisk og respektløst ståsted som har gjort narr av alle, og han har til dels blitt oppfattet som «periode-anarkist»^[98] eller «borgerlig anarkist».^[120]^[16] Dette var særlig tydelig da han jobbet i en skillingsvisetradisjon i 1970-årene med Paus-posten-platene, som blant annet latterliggjorde ml-bevegelsen, kristenfolket og politi og rettsvesen. Hans ståsted særlig i den offentlige debatten i 1970-årene var likevel preget av at han i likhet med mentoren Jens Bjørneboe opprinnelig hadde et konservativt ståsted; som ungdom og ung voksen var han aktiv i DKSF, medlem av redaksjonen i DKSFs avis Minerva^[75] og ivrig riksmålsforkjemper;^[61] han har også bekreftet at han lenge stemte Høyre også i voksenalderen.^[121] Særlig hans latterliggjøring av ml-bevegelsen var et gjennomgående trekk i de første årene av hans virke.

I 1970 tuslet en ung og ennå ukjent Ole Paus opp på talerstolen i Det Norske Studentersamfund og la i vei, med et særs bestemt trykk på første stavelse. I starten hørtes han ut som en av sufferne i rekken, men etter hvert gikk det opp for tilhørerne at den unge mannen pratet bare vås og rør. Reaksjonene var deretter. Paus etterlikner Paus som etterliknet Tron Øgrim: 'Studdenter, arrbeidere og fiskere!'
Klassekampen^[122]

I Rød Ungdoms avis Røde Garde het det i 1976 at «Ole Paus er en borgerlig visesanger og udelt reaksjonær og det må sies, uansett hvor populær og 'kunstnerisk dyktig' han muligens er».^[123]

Ole Paus deltok som ja-tilhenger i debatten om EU-medlemskap i 1994 og skrev sangen «Mitt lille land» for ja-bevegelsen.^[124] Under lanseringen av «Mitt lille land» uttalte Paus at «kampen for sjølråderetten er pinlig. Sjølråderett er en grunn og gjerrig storbondetanke. Den inkluderer ikke husmenn. Den norske nei-siden er autoritær, selvhøytidelig, selvrettferdig og egentlig ganske farlig. Den er en liten interessegruppe som prøver å dominere menneskenes liv».^[125]^[126] I boken Kjære Kongen (2002) harselerte han over kongefamilien, regjeringen og tilstanden i Norge.^[127]^[128] Fra 2013 har han markert seg som tilhenger av Kristelig Folkeparti og har særlig kritisert Fremskrittspartiets innvandringspolitikk ved en rekke anledninger.^[129]

Mottagelsen av Paus' verk

Tidsskriftet Minerva, der Paus en gang var redaksjonsmedlem, skrev ved hans død at «Ole Paus hadde en unik posisjon blant norske kunstnere. Sangene han skrev berørte mange, og spente fra ettertenksomme hymner til satiriske nidviser. Sett i lys av sine mange aktive år og sin sjangerkrysning, må han kunne anses som Norges mest betydningsfulle trubadur ved sin død».^[13] Sønnen, komponist Marcus Paus uttalte at «jeg ser først og fremst på ham som en salmedikter».^[13] Asbjørn Bakke skrev at «livsverket hans har en forunderlig og egenrådig underklang av en annen tid, et ubestemmelig før, som like gjerne kan være tidløshet».^[18]

Professor i litteraturvitenskap Bjarne Markussen omtalte Ole Paus som «den siste bohem» og skrev at han og Jens Bjørneboe hadde det til felles at de var preget av «blandingen av radikalisme og konservatisme. De knyttet seg ikke til arbeiderbevegelsen, men talte statsmakten midt imot og forsvarte de sårbare og utstøtte individene [...] Den fineste renning i livsverket hans er sangene om dem som er utstøtt, glemt eller ikke passer inn. Om gatens løse fugler («Merkelige Mira»), mennene som vant krigen, men tapte freden («Min barndoms fylliker»), de enslige, gamle kvinnene («Enkebyen»), skilsmissebarna som reiser med fly («Jeg reiser alene»), eller tyven som bryter seg inn i folks hytter og forsvinner ut i skogen («Sune»).».^[19]

Lasse Midttun skriver at «hvis det var et norsk svar på Bob Dylan, var det selvsagt Ole Paus».^[130] Jon-Roar Bjørkvold kaller ham «urbant infam, borgerskapets refser og utrettelige enfant terrible».^[17] Allerede i 1974 ble han beskrevet som «kjent som en meget god lyriker og samfunnsproblematiker» med en «kynisme og evne til å si svært meget med få ord» som gjorde ham til den beste i sin sjanger.^[131]

Hans-Olav Thyvold sa at Paus «ble, par excellence, den beste norske tekstforfatteren» og «den fremste representanten for visebølgen. Det kommer ikke noensinne til å komme noen som er større innen den sjangeren. Vi får ikke noen større singer-songwriter». Ifølge Thyvold var Paus «en kunstner som stod alene. Han kan i grunnen ikke sammenlignes med noen». Thyvold sa at Paus samtidig, i likhet med Wergeland, var «en norsk kunstner som ble holdt tilbake av å være norsk, og hadde han, en mann med det talentet, vært født inn i den franske eller engelske språktradisjonen, ville Ole Paus vært et verdensnavn på linje med Leonard Cohen, Nick Cave, Bob Dylan». Thyvold sa også at Paus' betydning for norskspråklig musikk ikke kan overvurderes, og at han skapte det rommet som «de fire store» rockebandene som DumDum Boys, Jokke & Valentinerne, deLillos og Raga Rockers virket i: «Ole Paus utfordrer deg til å gjøre det på ditt eget språk, men samtidig legger han listen veldig, veldig høyt».^[15] I denne norskspråklige tradisjonen som står i gjeld til Ole Paus finner vi også rapmusikere som Ravi og til og med reggaeartisten Admiral P. Thyvold sa at Paus' evner som tekstforfatter i en viss grad har skygget for at han også er en stor melodiker, og at sangene hans har en universell appell også utenfor Norge. Mot slutten av livet ble Ole Paus involvert i samarbeid om gjendiktning av verkene til andre språk.^[15]

Ole Paus presenteres i november 2024 i serien Andliga sånger på Sveriges Radio, der Katarina Josephsson presenterer salmer og annen religiøs musikk.^[132]

Barn

Paus fikk sønnen Sole Paus med Henny Moan i 1973, Marcus Paus med Anne-Karine Strøm i 1979 og yngstedøtrene Helvig Paus i 2002 og Emilie Paus i 2003 med sin siste ektefelle Benedicte Paus. Hans selvbiografi For en mann er dedisert til disse fire. Det er også disse fire som eier rettighetene til Paus' verk etter hans død.

Han var gift med Randi Heide i ti år fra 1991. Han adopterte hennes to døtre Madeleine Heide Martin (tidligere Paus) og Katharina Heide Nordbø (tidligere Paus), og de bodde sammen på Tjernsrud i Bærum. ^[133]

Han var i 1970-årene stefar til Henny Moans og André Bjerkes datter Vilde Bjerke, som sa at «han var som en far i fem år. Han spilte nyskrevne tekster for meg og inspirerte meg til å spille gitar og skrive. Han var viktig for hele utviklingen min».^[90] Ved hans død var de han hadde vært far for i alderen 21 til 63.

Død og gravsted

Paus døde 12. desember 2023. Han ble bisatt fra Kulturkirken Jakob 4. januar 2024. Sturla Stålsett forrettet. Sissel Kyrkjebø fremførte Paus' sang «Innerst i sjelen» i begravelsen; ellers bidro Ketil Bjørnstad, Tuva Syvertsen, Grete Pedersen, Jonas Fjeld, Stein Torleif Bjella, Julie Kleive med NyNorsk Messingkvintett, og andre. Paus' barn Helvig, Emilie, Marcus og Sole holdt taler. Kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery holdt minnetale på vegne av regjeringen.^[134] Tidligere kulturminister Åse Kleveland uttalte at han «må hylles for alt han har gjort. Det er virkelig helt unikt. Ingen annen har gjort det han gjorde».^[135] Vårt Land skrev at «avskjeden med [en] populær kunstner kunne gjort regjeringen populær. Nå bommet de. At en som blir kalt nasjonalskald ikke fikk begravelse på statens bekostning er uforståelig».^[136] Diskusjonen førte til at ordningen ble avviklet etter 143 år.^[137]

Ole Paus er begravet i familiegrav på Vestre gravlund i Oslo. Graven ble etablert for hans oldeforeldre, stålmagnaten Ole Paus og Birgitte født Schou. I tillegg er hans foreldre Else og Ole Paus, hans tante Helvig Paus, og hans besteforeldre Thorleif Paus og Ella Paus født Stein begravet der.^[138] Også grandtanten Else Margrethe Paus, som var gift og siden skilt fra den fjerne slektningen Nicolay Nissen Paus, er begravet der.

Verk

Bøker

Tekster fra en trapp (1971)
Det går en narr gjennom byen med ringlende bjeller (1974)
Endelig alene (1984)
Milunia (1985)
Hjemmevant utenfor (1994)
Reisen til Gallia (1998) med Ketil Bjørnstad
Kjære Kongen (2002)
Blomstene ved Amras (2004)
Isengaard (2006)

Revyer

Ikke gjør som mora di sier (1987)
For fattig og rik (1988)
Norge mitt Norge (1991)
Sammen igjen (1992)
Brann i nevrosenes by (1995)

Diskografi

Utdypende artikkel: Ole Paus' diskografi

Der ute – der inne (1970)
Garman (1972)
Blues for Pyttsan Jespersens pårørende (1973)
Ole Bull Show (1973)
Zarepta (1974)
Lise Madsen, Moses og de andre (med Ketil Bjørnstad) (1975)
Ekte Paus (1975)
I anstendighetens navn (1976)
Paus-posten (1977)
Nye Paus-posten (1977)
Sjikaner i utvalg (1978
Siste Paus-posten (1978)
Leve Patagonia (med Ketil Bjørnstad og flere artister) (1978)
Kjellersanger (1979)
Noen der oppe (1982)
Bjørnstad/Paus/Hamsun (med Ketil Bjørnstad) (1982)
Svarte ringer (1982)
Grensevakt (1984)
Muggen manna (1986)
Stjerner i rennesteinen (1989)
Salmer på veien hjem (med Kari Bremnes og Mari Boine Persen) (1991)
Biggles' testamente (1992)
Mitt lille land (Promo) (1994)
Jeg kaller det vakker musikk: Hjemmevant utenfor – Ca. 40 Beste (1994)
Hva hjertet ser (1995)
Stopp pressen! Det grøvste fra Paus-posten (1995) (samlealbum)
To rustne herrer (med Jonas Fjeld) (1996)
Pausposten Extra! (1996)
Det begynner å bli et liv (med Oslo Kammerkor) (1998)
Damebesøk (med Jonas Fjeld) (1998)
Den velsignede (2000)
Kildens bredd (med Ketil Bjørnstad) (2002)
Tolv rustne strenger (med Jonas Fjeld) (2003)
Profeten – Kahlil Gibran (med Ketil Bjørnstad) (2003)
En bøtte med lys (2004)
Sanger fra et hvitmalt gjerde i sjelen (2005)
Jul i Skippergata (2006)
Den store norske sangboka (2007)
Paus synger Paus (2009) (samlealbum)
Dugnad for Haiti – Live fra Operaen (med flere artister) (2010)
Mitt lille land (med flere artister (2011)
Avslutningen (2013)
Frolandia (2015)
Sanger fra gutterommet (2016)
1970-tallet (2019) (samlealbum)
1980-tallet (2019) (samlealbum)
Så nær, så nær (2020)

Enkeltsanger

«I en sofa fra IKEA»
«Innerst i sjelen» (tekst)
«Engler i sneen» (tekst)
«Tordensky» (tekst)
«Nerven i min sang» (tekst)
«Hun kom som en engel» (tekst)
Sangen om de glemte(tekst) (Duett med Vegar Dahl)

Operaer

Heksene (2007) (libretto), musikk av Marcus Paus
Askeladden – Påls versjon (2011) (libretto), musikk av Marcus Paus

Kirkemusikk

Etterspill: Evighetens blikk (2015), musikk av Marcus Paus
Requiem (2014) (tekst), musikk av Marcus Paus

Korverk

Fritt er det land (2016), musikk av Marcus Paus
Sakte elsker tiden våre liv (2006) (tekst), musikk av Marcus Paus

Filmografi

1980: Solstreif (TV)
1993: De blå ulvene (spillefilm) – gjest på vernissasje
1994: Bikinisesongen (spillefilm) – Robert
2009: Upperdog (spillefilm) – Axels far

Som programleder og/eller programskaper

1974: Inntrengeren (kortfilm) – vist på NRK TV 19. januar 1974 som del av TV-serien Et lite grøss?
1980: Solstreif – manusforfatter
1992–1993: På tide med Ole Paus, TV3 – programleder; serien var produsert av Lasse Hallberg og Petter Wallace
1994: Hjemme hos Paus, TV 2 – programleder sammen med Elsa Lystad; serien var produsert av Petter Wallace
1995: Ute med Paus, TV 2 – programleder; serien var produsert av Petter Wallace
1999: Mitt lille land, TV 2 – programleder

Priser og utmerkelser

Spellemannprisen 1976 i klassen visesang
Gammleng-prisen i klassen vise, 1995^[139]
Spellemannprisen 1998, juryens hederspris
Lytterprisen, 1999
Alf Prøysens Ærespris, 2001
Tekstforfatterfondets ærespris, 2002
Årets spellemann, 2013
Booth-prisen, 2013
Rockheim Hall of Fame, 2015
Anders Jahres Kulturpris, 2018^[140]
Ole Paus' gate i Elverum sentrum ble oppkalt etter ham i 2019^[141]
Kommandør av St. Olavs Orden, 21. april 2022^[142]

Fotnoter

Type nummerering

^ IPA: ['uːlɛ 'pæʉs]
^ Slektsnavnet Paus er kjent i Oslo siden tidlig på 1300-tallet, bl.a. gjennom bygården Pausen og lagmannen Nikolas Paus. Den sikre slektslinjen for dagens slekt Paus begynner først i Oslo på 1500-tallet, da den trer frem som presteslekt med tilhørighet i eliten i det som da var en liten by med ca. 5000 innbyggere. Variasjonene i skrivemåte viser at navnet må være avledet av det middelnedertyske ordet paus, som trolig oppstod som et tilnavn som betyr «den gudfryktige», avledet av middelalderlatin pāpa som geistlig tittel, opprinnelig fra lydordet pappa i barnespråk. Oslo hadde en betydelig innvandring av (neder)tyske og nederlandske kjøpmenn og håndverkere allerede på 1100- og 1200-tallet, og navnet kan ha kommet til byen da.
^ Det finnes en omfattende historisk faglitteratur om slekten Paus – fra slektshistoriske verk som S.H. Finne-Grønns bok Slekten Paus til Ibsenforskning som går i dybden om familiemedlemmer, herunder Ole Paus' tippoldefar Christopher Blom Paus og tipptippoldefar Ole Paus (1766–1855), som Jørgen Haaves Familien Ibsen og Jon Nygaards ... af stort est du kommen
^ Stålmagnaten Ole Paus og hans bror Karl L. Paus førte fra tidlig på 1900-tallet rettssaker mot personer som ikke tilhørte embetsmannsslekten Paus for å hindre dem i å bruke familienavnet, og forfulgte en bokholder og en gartner og hans familie med advokater i nesten 50 år. Da gartnerens sønn ble landssvikdømt og lå nede for telling i 1946, klarte Karl L. Paus og Ole Paus’ barn etter henimot 50 års kamp endelig å få has på ham da Aker herredsrett fradømte ham retten til å bruke Paus som mellomnavn.^[34]
^ Von var et adelig privilegium i Østerrike, og den norske konsulen Thorleif Paus kunne bruke det fordi det felles svensk–norske Utenriksdepartementet – etter hans eget ønske – hadde registrert ham under dette navnet hos de østerriksk-ungarske myndighetene, og det ble brukt i hans eksekvatur som konsul. Hans tremenning, grev Christopher Paus i Roma, som var ambisiøs på familiens vegne, inspirerte ham til å ta navnet von Paus; flere slektninger hadde kalt seg de Paus i internasjonale sammenhenger siden slutten av 1800-tallet. Et annet moment i navnevalget var nok at Østerrike i 1902 var et svært rigid klassedelt samfunn med et omfattende «adlingsmaskineri» – svært forskjellig fra Skandinavia – der det gav en klar sosial fordel å hete «von». For diplomater som ikke alltid het «von» i sine hjemland var det derfor en akseptert praksis å ta «von» i navnet i Østerrike som en form for «oversettelse» til en østerriksk språklig og sosial kontekst. De østerrikske myndighetene godtok denne praksisen som del av diplomatisk kutyme. Det innebar ikke formelt en adling, men var en særtillatelse til å bruke et adelsprivilegium og i praksis en sosial anerkjennelse av likeverdig status med adelen i Østerrike. Thorleif Paus mottok Jernkroneordenen, som historisk medførte adelskap for østerrikske undersåtter – som den norske konsulen ikke var. Thorleif sluttet å kalle seg «von» da han forlot Østerrike i 1918; barna og hans fraskilte ektefelle het offisielt «von Paus» til navneleddet «von» ble forbudt i Østerrike i 1919.
^ Da datteren Louise i 1875 giftet seg med Rocco Cicin i Wien ble Joseph Eduard Wagner titulert Leinwäschhändler. Han er trolig den Joseph Eduard Wagner som er ført opp i Wiens adressebøker som «Wagner, Joseph Eduard, Leinen- u. Baumwollfabrik.Niederl(assung)». I tråd med Østerrike-Ungarns begeistring for latin ble ektefellen og datteren i kirkebøker omtalt med det latiniserte navnet Aloysia, men senere kilder viser at de til vanlig ble kalt Louise
^ Ella Paus' tante Louise Cicin (1849–1929) var født Wagner i Wien og ble gift med Rocco Cicin (1840–1878) i Wien i 1875. Rocco Cicin var født i Šibenik (Sebenico) i Dalmatia (nå Kroatia). Han var ansatt i en ledende stilling i storbanken Wiener Bankverein, og ble titulert som Beamter des Wiener Bankvereins da han døde tre år senere av tuberkulose i Wien, bare 37 år gammel. Navnet ble skrevet Rochus Anton Thomas Cicin i kirkeboken i Wien da han giftet seg og Rocco Cicin da han døde; Rochus er en latinisering av den italienske navneformen Rocco, som var navnet han brukte til daglig. Šibenik var del av republikken Venezia til 1797 og Dalmatia hadde en sterk italiensk og venetiansk innflytelse. Folk flest i Šibenik snakket kroatisk til daglig, mens italiensk også var utbredt, særlig innen utdanning og offisielle sammenhenger. Fordi Šibenik var del av Østerrike ble tysk snakket av embetsmenn og en del velutdannede personer, men det var ikke det daglige språket i Dalmatia. Rocco Cicin snakket trolig kroatisk som morsmål og italiensk som andrespråk siden barndommen, og tysk som fremmedspråk. Navnet skrives Rocco Antonio Tommaso Cicin på italiensk og Roko Anton Toma Čičin på kroatisk; Čičin uttales /tʃiˈtʃin/ på kroatisk. Rocco Cicin var sønn av Vincenzo (Vincenz, Vincentius) Cicin og Magdalena Moran. Faren var i kirkeboken i Wien da sønnen giftet seg i 1875 oppgitt å være pensjonert embetsmann (pensionierter Staatsbeamter), og er ganske sikkert den Vinc. (Vincenz, Vinzenz) Cicin som i 1850- og 1860-årene er Rechnungs-Official og Prüf. Cmsr. [Prüfungs-Kommissar] für die Verrechnungskunde ved K.K. Staatsbuchhaltung i Zara (nå Zadar), det vil si hadde en ledende stilling i statsrevisjonen i Dalmatia.^[43] Familien Cicin tilhørte eller hevdet å tilhøre den lokale venetiansk-dalmatiske adelen. Adelen i Dalmatia var mindre sentralt regulert under venetiansk styre; mange lokale familier gjorde krav på adelig status i Dalmatia fra venetiansk tid, uten å bli integrert i Østerrikes offisielle adel etter at området kom under østerriksk styre. I Dalmatia var det tradisjon for å regne lokalt prominente familier som adelige, særlig hvis de hadde tilknytning til kirken, embetsverket eller var velstående, uavhengig av om de hadde blitt formelt adlet av noen sentral myndighet, og adelsbegrepet var mer flytende enn i Østerrike. Den venetianske republikken blandet seg i liten grad opp i hvem som ble regnet som adelige i Dalmatia og sine andre provinser.
^ I sin bok For en mann skriver Paus at han er usikker på om farmorens beslutning om å forlate Østerrike i 1938 var en flukt, men erkjenner at han vet svært lite om hennes bakgrunn og liv i Østerrike. I lys av hennes jødiske bakgrunn fremstår det likevel som åpenbart at nazistenes inntog i Østerrike i 1938 var en viktig faktor i hennes beslutning om å forlate hjemlandet og reise til eksmannens hjemland det året, 20 år etter skilsmissen. Det var mulig å forlate Østerrike for personer av jødisk opprinnelse på den tiden, og mange ble drevet til emigrasjon av et antisemittisk samfunnsklima med hatpropaganda, diskriminering og økende forfølgelse. Både farmoren og hennes to barn var ifølge nazistene å regne for såkalte «Mischlinge» – selv om de tilhørte et kristent trossamfunn – og hun risikerte forfølgelse og diskriminering i Østerrike. Da Østerrike ble annektert ble de antisemittiske Nürnberglovene del av lovverket i Østerrike, og disse bestemte f.eks. at «halvjøder» som Ella måtte søke om spesialtillatelse for å inngå ekteskap, som typisk ikke ble gitt for ekteskap med ikke-jøder. Farmoren forlot sjelden leiligheten i Oslo, der hun gjenskapte et Wien i miniatyr. Mye tyder på at hun fortrengte deler av sin personlige historie. Ellas familie hadde på mange måter prøvd å rømme fra sin jødiske bakgrunn og bli integrert i et katolsk majoritetssamfunn fra før hun ble født, på flukt fra antisemittisme og i søken etter sosialt avansement i et rigid Østerrike-Ungarn. Paus skrev at det aldri ble snakket om hennes bakgrunn i Østerrike: «Bortsett fra grandonkel Otto ble ingen i Mullerls familie noen gang nevnt eller omtalt».^[18]
^ I biografien er det omtalt som syttiårsdagen, men det fremgår at episoden fant sted i Fritzners gate, dit Oles far først hadde flyttet rundt 1960. Thorleif Paus fylte sytti i 1951 da Ole var bare fire. Episoden må derfor ha skjedd i 1961, på åttiårsdagen.
^ I For en mann er Paus upresis i omtalen av deler av den eldre familiehistorien og familiens forhold til Ibsen, der han ikke virker å være kjent med den omfattende historiske litteraturen om disse emnene – både slekts- og lokalhistorisk litteratur og Ibsenforskning. Hans forfedre i familien Paus var prester på 15- og 1600-tallet, ikke til inn på 1800-tallet som han gir inntrykk av, og ingen var biskoper eller bønder – selv om noen ble regnet som «borgerlige gårdbrukere» eller «proprietærer» ved siden av embetsførsel eller handelsvirksomhet. Senere generasjoner i familien Paus var jurister og andre embetsmenn i Øvre Telemark fra slutten av 1600-tallet til den første Ole Paus (1766–1855) dro fra fødebygda Lårdal til Skien i 1770-årene, ble tatt inn i huset hos slektningen Christopher Blom som tolvåring og opplært i skipperyrket, tok borgerskap i Skien som 22-åring og i 1798 giftet seg med enken Johanne Ibsen, Knud Ibsens mor, året etter Henrich Ibsens forlis med skipet «Caritas» ved Hesnes. Yngstesønnen Christopher Blom Paus (1810–1898) gikk en annen vei enn sine to juristbrødre, startet karrieren som handelsbetjent hos storebroren Knud Ibsen og bodde hos ham i Stockmanngården da nevøen Henrik Ibsen ble født der, og ble siden en av Skiens ledende skipsredere. Hans sønn var stålmagnaten Ole Paus (1846–1931) – visesangerens oldefar – som eide flere industribedrifter ved Akerselva i Christiania, men ikke Hjula Væverier, slik Paus skriver; han var gift med en kusine av Halvor Schou som grunnla denne bedriften som lå rett ved siden av hans egen fabrikk Den Norske Hesteskosømfabrik; hans svoger og forretningspartner Karl Eugene Schou var dessuten bestyrer for Hjula. Hans familiegren fra Skien er den yngre av to hovedgrener av familien Paus, ikke den eldre. Den yngre grenen er etterkommere av sorenskriver Cornelius Povelsson Paus (1662–1723); den eldre grenen stammer fra sorenskriverens storebror, presten og dikteren Hans Povelsson Paus (1656–1715), og også denne grenen bestod fra 1800-tallet av skipsredere og industrieiere, ved siden av advokater og leger. Beskrivelsen han gir av slekten som Norges «nest eldste» gir ikke mening fra et historisk perspektiv, både på grunn av definisjonsproblemene en slik beskrivelse reiser og fordi flere andre slekter har like lang dokumentert historie. Påstanden om at Ibsen kom på kant med familien fordi han lot seg inspirere av familiemedlemmer og -tradisjoner er ikke dekkende. Ibsen levde allerede i eksil da han skrev disse verkene, og hans norske familie – spesielt familien Paus – var svært stolte av slektskapet og glade for å ha kontakt med Ibsen når anledningen bød seg. Til dels ble disse parallellene først belyst av senere litteraturhistorikere. Flere av de litterære portrettene – som av Ibsens tante og gudmor Mariane Paus i Hedda Gabler (tanten hadde da vært død i 31 år) – var også positive. Da Ibsen besøkte Norge i 1870-årene møtte han en rekke medlemmer av Pausfamilien, men hverken faren eller søskenene; da faren døde skrev Ibsen bare til onkelen Christian Cornelius Paus; Ibsen hadde i 1884 et langt besøk i Roma fra slektningen – den senere greven og pavelige kammerherren – Christopher Tostrup Paus; Ibsen deltok også i sin onkel – visesangerens tippoldefar – Christopher Blom Paus' gullbryllup i 1895, som ble feiret hos visesangerens oldefar, stålmagnaten Ole Paus, og der også visesangerens farfar, da 14 år gamle Thorleif Paus, var til stede. I det hele tatt prioriterte Ibsen kontakt med sine onkler og tanter i familien Paus – og deres etterkommere – fremfor sine søsken og foreldre. Årsakene til dette var nok sammensatte, og både personlige, sosiale og verdimessige. Ibsenforsker Jørgen Haave skriver at besøket fra Christopher Tostrup Paus – en fargerik og kosmopolitisk skikkelse – ble en sjelden anledning for Ibsen til å komme tettere på familien i Norge.

Litteratur

Ole Paus og Asbjørn Bakke (etterord), For en mann, Kagge forlag, 2024, ISBN 9788248928508
Leif Gjerstad og Lars Ulseth, red. (2020). Pauspoeten: Sangtekster gjennom 50 år. Falck forlag. ISBN 978-82-93039-76-1

Radio og fjernsyn

«Znikk Znakk: Med Ole Paus». NRK. 1983.
«Månelyst: Ole Paus». NRK. 1995.
«Radiodokumentaren: Sangeren og tingene – Ole Paus». NRK. 19. juni 2010.
«Låtskriver'n: Ole Paus». NRK. 2015.
«Ikke gjør som mora di sier – en hyllest til Ole Paus». NRK. 25. mars 2017.
«Drivkraft: Ole Paus». NRK. 12. mai 2020.
«Ingenting å være redd for: Paus - retro». NRK. 15. august 2020.
«Pausposten». NRK. 2020.
«Musikklivet: Vi minnes Ole Paus». NRK. 12. desember 2023.
«Klassisk vorspiel: En hyllest til Ole Paus». NRK. 15. desember 2023.
«Ole Paus – låt for låt». NRK. 28. desember 2023.
«Historier som endret Norge: Ole Paus». 2024.
«Tro, håp og Lillesæter». NRK. 28. januar 2024.
«Musikkrommet». NRK. 18. februar 2024.
«Innerst i sjelen – en hyllest til Ole Paus». NRK. 11. mai 2024.

Referanser

^ Internet Movie Database, «Ole Paus», verkets språk flere språk, IMDb-ID nm0667479, besøkt 12. desember 2023^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Per Magnus Finnanger Sandsmark, Store norske leksikon-ID Ole_Paus, besøkt 12. desember 2023, «fødd 9. februar 1947, Oslo»^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Dagbladet, Elise Violeta Ness Aksnes, Martin Biuso, «Ole Paus er død», utgitt 12. desember 2023, besøkt 12. desember 2023^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Dagbladet, Elise Violeta Ness Aksnes, Martin Biuso, «Ole Paus er død», utgitt 12. desember 2023, besøkt 12. desember 2023^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b ^c ^d Anette Graarud Arnesen, «Ole Paus var gift tre ganger og fikk seks barn», utgitt 1. mars 2024, besøkt 8. april 2024^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Norsk biografisk leksikon, «Henny Moan», Norsk biografisk leksikon ID Henny_Moan, besøkt 24. mars 2020^{[Hentet fra Wikidata]}
^ www.uio.no^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b «Dureks demoner». Dagbladet. 13. desember 2023. s. 2.
^ ^a ^b «Vil runde av med stil», Telemarksavisa, 05.03.2013 s. 50
^ Verdig tilstandsrapport fra nasjonalartistene Arkivert 29. desember 2013 hos Wayback Machine., BT.no
^ Adresseavisen 18. februar 2013 s. 16 del 2
^ «Takket Gud for Ole Paus: – En nasjonalskald». Vårt Land. Besøkt 6. januar 2024.
^ ^a ^b ^c «– Jeg ser først og fremst på ham som en salmedikter». Minerva. 19. desember 2023.
^ ^a ^b Håvard Rem (15. desember 2023). «Ole Paus (1947–2023)». www.dagogtid.no (på norsk nynorsk). Besøkt 25. desember 2023.
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f Historier som endret Norge: Ole Paus
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g – Jeg tror vår Herre synes jeg har vært en slitsom fyr å ha gående
^ ^a ^b Bjørkvold, Jon-Roar (2007). Det musiske menneske. Oslo: Freidig forl. s. 275. ISBN 9788299658959.
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ ^j ^k ^l ^m ⁿ ^o ^p ^q ^r ^s ^t ^u ^v ^w ^x ^y ^z ^æ ^ø ^å ^aa ^ab ^ac ^ad Ole Paus og Asbjørn Bakke (etterord), For en mann, Kagge forlag, 2024, ISBN 9788248928508
^ ^a ^b Bjarne Markussen. «Den siste bohem: Ole Paus (1947–2023)». Fædrelandsvennen. Besøkt 24. desember 2023.
^ «Mitt smålige land». Aftenposten. Besøkt 24. desember 2023.
^ ^a ^b Slik reddet Ole Paus Jonas Fjelds monsterhit
^ Myrseth, Silje Haugen (12. desember 2023). «Visekongen Ole Paus har gått bort». NRK. Besøkt 12. desember 2023.
^ «For en mann». Kagge. Besøkt 11. august 2024.
^ ^a ^b «– Hans død var vakker». Dagbladet. 20. oktober 2024.
^ ^a ^b ^c ^d Willy Pedersen (18. oktober 2024). «For mange oppbrudd gjorde ham sånn». Morgenbladet.
^ Nygaard, Jon (2013). «Det sammenfiltrede embetsaristokratiet i Øvre Telemark». «...af stort est du kommen»: Henrik Ibsen og Skien. Senter for Ibsen-studier. s. 74–77. ISBN 9788291540122.
^ ^a ^b Arvid Skancke-Knutsen (25. oktober 2024). «Rastløse Paus». Klassekampen.
^ Nygaard, Jon (2013). «...af stort est du kommen». Henrik Ibsen og Skien. Senter for Ibsen-studier. s. 68 og 74. ISBN 9788291540122.
^ Nygaard, Jon (2013). «...af stort est du kommen». Henrik Ibsen og Skien. Senter for Ibsen-studier. ISBN 9788291540122.
^ ^a ^b Haave, Jørgen (2017). Familien Ibsen. Museumsforlaget/Telemark Museum. ISBN 9788283050455.
^ Nygaard, Jon (2012). «Henrik Ibsen og Skien: «... af stort est du kommen, og till stort skalst du vorde engang!»». Bøygen. 24 (1): 81–95.
^ «Herlige, selvbevisste Ibsen», Aftenposten morgen, 31.01.2006 s. 6
^ ^a ^b Dagbladet, 11. juni 2005
^ «Fra advokat Anthon Busch». Norges Handels og Sjøfartstidende: 8. 27. november 1946.
^ Ronny Spaans (1. november 2024). «Eit sandkorn i maskineriet». Dag og Tid.
^ Palle Koster Jacobsen: «Han så erkehertugen dø ...». Fædrelandsvennen, 14. desember 1968 s. 4
^ ^a ^b «Ekteskap: Thorleif von Paus og Gabriele Stein». Österreich Evangelisch-Lutherische Kirchenbücher 1848–1900. 8. april 1908. Besøkt 10. november 2024.
^ August Stein og Josefine Elisabeth Wagner, 1877; s. 230, ekteskap, Wien, Matriken der Israelitischen Kultusgemeinde, 1784–1911, FHL mikrofilm 1,575,352
^ Anna Staudacher (2009). «... meldet den Austritt aus dem mosaischen Glauben»: 18000 Austritte aus dem Judentum in Wien, 1868–1914: Namen – Quellen – Daten. Peter Lang. s. 8. ISBN 9783631558324. «Stein, Dr.jur. August (...)»
^ Archiv der Erzdiözese Wien; Wien, Österreich; Katholische Kirchenbücher; Pfarre: St Stephan; signatur: 9001; løpenummer: 01-122
^ ^a ^b Archiv der Erzdiözese Wien; Wien, Österreich; Katholische Kirchenbücher; Pfarre: St Stephan; signatur: 9001; løpenummer: 02-92
^ Tor I, felt 005b, rad 16, grav 21
^ Hof- und Staats-Handbuch des Kaiserthumes Österreich: 1859, nr. 5 (Staats-Handbuch der Kronländer Siebenbürgen, Wojwodschaft und Banat, Croatien und Slawonien, Dalmatien und Militär-Grenze)
^ Morgenbladet. 26. mars 1908. s. 2. «Bryllup feires i Wien den 8de April af Konsulatsekretær, Løitnant Thorleif Paus og Frøken Ella von Cicin-Stein, Wien.»
^ «Ole Otto Cicin von Paus». Österreich Evangelisch-Lutherische Kirchenbücher 1848–1900. 21. mai 1911. Besøkt 10. november 2024.
^ ^a ^b ^c ^d «Paus' private drama: Mistet moren som fireåring», VG
^ Aftenposten. 25. juni 1915. s. 10.
^ England and Wales Marriage Registration Index
^ Tore Pryser: Svik og gråsoner: Norske spioner under 2. verdenskrig, s. 172–173, Spartacus forlag, Oslo 2010 ISBN 9788243005075
^ Stortingsforhandlinger: Dokument nr. 3. [Forvaltningstjenestene]. 1949. s. 99.
^ Dagbladet. 7. februar 1992. s. 16–17. «[...] en norsk–sveitsisk finansmann ved navn Jean Pierre Paus. Han er bror av den kjente visesangeren og revyartisten Ole Paus, og het tidligere Hans Peter Paus»
^ Dagbladet. 8. februar 1992. s. 12.
^ ^a ^b ^c Tankevekkeren, fvn.no
^ ^a ^b Ingenting å være redd for: Paus – retro, NRK, 15. august 2020
^ Oslo adressebok. Oslo. 1964.
^ «Ole Paus», Allkunne
^ ^a ^b Ulf Andenæs. Ved gravferden for Ole Paus, 4. januar 2024. «Vi var skolekamerater. Når jeg var med Ole hjem, viste han meg sin ringperm med løsbladsystem. Der hadde han lagt inn sine egne dikt, skrevet på en gammel skrivemaskin, med klassisk rim og rytme, etter alle kunstens regler som de færreste mestret. Og alt da var han blitt ganske rå på gitar. Av og til spilte han i klasserommet, etter dagens siste skoletime, med oss andre som publikum. [linjeskift] Gutta som gikk i latinklassen på Katta var ikke flere enn at vi ble en kameratgjeng. Jeg ble tidlig Oles medsammensvorne. Med Ole som venn visste du aldri hva som kom til å skje, men du kunne være sikker på at det ville skje en masse. [linjeskift] Hva var det som bragte oss på bølgelengde? Kanskje kunne det være en form for hjemløshet i forhold til det allment vedtatte? Kanskje en anelse om ikke å høre så fullkomment til langs den brede vei? Kanskje en spørrende holdning til noen herskende trekk i tiden? Kanskje et blikk for de uforklarlige sider ved tilværelsen? I hvert fall hadde vi fått en kraftig porsjon av det som gikk under navn av kulturarven – hva en av våre læremestre kalte «nistepakka», av overlevert kunnskap, til bruk resten av livet. Ole hadde fått en ekstra kraftig porsjon av dette, oppdaget jeg, særlig når jeg ble med ham til hans bestemor fra Østerrike og tante, som han mer enn ofte søkte tilflukt hos. Han elsket dem, og de elsket ham. Deres leilighet, i en nokså uanselig blokk på Hovseter, var en sann enklave, i våre øyne som en utløper av det gamle Wien. Der hadde skolegutten Ole gjort sine tidlige dypdykk i gammel europeisk høykultur. Også det var en del av nistepakka. [linjeskift] Senere i livet, da vi hadde gått ulike veier, og ikke møttes så ofte som før, var det fortsatt slik at når vi omsider fikk det til å klaffe for et treff, var det den samme fortrolighet som da vi var seksten år gamle. [linjeskift] Jeg var vitne til det jeg mener var Oles gjennombrudd i den norske offentligheten. Det var tidlig i 1970. Lederen for viseklubben Dolphin, Ole Hauki, hadde leid Universitetets Aula, i den hensikt å trekke fram i rampelyset noen av dem som pleide å opptre på viseklubbens noe mer tilbaketrukne scene. Universitetets Aula var den gang vårt konserthus, i en hovedstad som ennå ikke hadde fått sitt eget konserthus eller sitt eget operahus. Der spilte de fremste musikerne, og dit kom anmelderne fra de store avisene. Ole ble kveldens store navn: Bifallet brøt løs fra publikum og anmelderne skrøt. Derfra gikk det slag i slag. Plutselig skulle alle ha en bit av Ole, han ble etterspurt over alt. Vi kameratene fikk se at de etablerte artistene og kunstnerne tok imot ham med åpne armer i sin krets. [linjeskift] Foreldregenerasjonen i Oles familie hadde vært bekymret. De syntes at deres kjære Ole hadde vært en student som holdt på med alle mulige aktiviteter, unntatt å studere. Hvordan skal det gå med Ole, var det en av dem som spurte meg. Hvordan skal han få tatt eksamen! [linjeskift] Han tok faktisk eksamen ved universitetet etter hvert, i historie, samme fag som jeg drev med; jeg glemmer aldri hans vantro og undring over at han hadde sluppet igjennom – han hadde ikke akkurat vært noen pugghest. Og det varte ikke så lenge før det var Ole som var blitt familiens mest kjente navn. Ole ville likt det dersom hans far fortsatt hadde vært iblant oss da han mottok Sankt Olavs orden, som kommandør - den definitive anerkjennelse, fra Kongen selv. Ole visste at nettopp det ville en general verdsatt! [linjeskift] Han var den som laget de beste tekstene i sin sjanger på norsk. Om hans kjærlighet kunne ta ulike veier, var hans urokkelige kjærlighet gjennom alle omskiftelser hans kjærlighet til det norske språk. For ham å gå over fra norsk til å synge på engelsk var utenkelig. [linjeskift] En av de siste gangene jeg snakket med Ole sa jeg til ham: -Kunne det være en idé om du laget en ny runde med Paus-posten? Er det noe dagens samfunn og politikk kunne hatt godt av, ville det vært dine satiriske skillingviser! Svaret han ga meg fikk meg til å tenke meg om. Han sa: «Det er ikke lenger min verden. Jeg er ikke den rette i dag til å lage satire over de folkene». Jeg tenkte: Det kunne sikkert dagens politikere og samfunnsstøtter være inderlig glad for. [linjeskift] Takk Ole. Det var så mye vi fikk snakket om, og så mye vi ikke rakk å snakke om. Ingen som møtte ham vil glemme ham.»
^ Langslet, Lars Roar (1999). I kamp for norsk kultur. Oslo: Riksmålsforbundet. s. 247. ISBN 8270500534.
^ «Riksmålsforening ved Oslo Katedralskole», Aftenposten, lørdag morgen, 26. januar 1963 s. 3
^ ^a ^b «Gymnasiastene vil ha mer sproglig frihet: Stor oppslutning om riksmålsgymnasiastenes demonstasjonsmøte på Stortorvet igår kveld», Aftenposten, aften, 11. oktober 1963 s. 6
^ ^a ^b «Til galgen med samnorsken, krevde gymnasiastene», VG 11.10.1963 s. 7
^ Morgenposten. 11. oktober 1963. s. 2.
^ ^a ^b ^c «Nei til tvangsmål og knot». Frisprog. 19. oktober 1963. s. 8.
^ Wærenskjold, Leif (1964). Vi finner oss ikke i det. Oslo: Riksmålsforbundet.
^ «Gymnasiaster krever sprogreglene endret», Aftenposten, aften, 11. oktober 1963, s. 2
^ Brent ord. Oslo: Samlaget. 2022. s. 122. ISBN 9788234007484.
^ Paus, Ole Chr. (11. august 1964). «Goldwater». Adresseavisen. s. 9.
^ «Til norsk ungdom». Aftenposten. 11. mai 1964. s. 2.
^ Ekeberg, Jan Ove (2001). Kong Carl. Oslo: Kagge. ISBN 8248901335.
^ Torgny Amdams podkast om å lage musikk takker for seg med Ole Paus i stolen, Ballade, 20. januar 2022
^ ^a ^b «Låtskriver'n: Ole Paus», Rockheim/NRK, 2015
^ Aftenbladet: Anders Lange, en glemt naturverner
^ ^a ^b Svein Kjølberg: «Jeg var på rømmen fra ett og alt» (intervju med Ole Paus), VG, 27. september 1997, s. 22–24
^ «Redaksjonskollektivet». Minerva. 43 (1): 2. 1970. «Arne G. Arnesen, Thorvald Boye (ansvarlige), Kikki Andenæs, Ulf Andenæs, Ole Paus»
^ ^a ^b «Ole Paus». Minerva. 43 (3): 2. 1970. «Ole Paus har måttet trekke seg tilbake fra redaksjonen for å ofre seg for mer kunstneriske oppgaver. Vi takker ham for det kjempearbeid han har nedlagt for avisen og bevegelsen»
^ Yngve Kvistad. «Ole Paus (1947–2023)». VG. Besøkt 24. desember 2023.
^ Kommentar av Terje Emberland 12. desember 2023
^ «Tid for Paus». Dagbladet. 12. desember 2012. s. 10–11.
^ Intervju med Ole Paus i Dagbladet
^ ^a ^b ^c «Visesanger med 'tverrkast'». Morgenbladet. 19. september 1967. s. 6.
^ «Husker ikke mamma», Dagbladet, 16. februar 2013
^ «Klassisk vorspiel: En hyllest til Ole Paus». NRK. 15. desember 2023.
^ «Sangeren og tingene: Ole Paus». NRK. Besøkt 1. desember 2024.
^ Tro, håp og Lillesæter
^ «Alf Cranner er død: En av visenes beste venner»
^ ^a ^b Et ønske om å formidle, NRK
^ ^a ^b ^c ^d «Artikkel om Ole Paus i Rockipedia». Arkivert fra originalen 11. november 2018. Besøkt 11. november 2018.
^ Klassekampen. 2. april 1998. s. 18.
^ ^a ^b ^c ^d Tore Rem (2010). Født til frihet. [Oslo]: Cappelen Damm. ISBN 9788202310059.
^ ^a ^b «På Vildes veier», Utdanning 9. mai 2014, s. 28–31
^ ^a ^b «Ole Paus: Bjørneboeforedraget 2017». Arkivert fra originalen 21. oktober 2020. Besøkt 17. august 2020.
^ «– Folk som bor ved havet blir så inderlig betatt av seg selv»
^ https://www.dagbladet.no/kultur/hvorfor-er-et-44-ar-gammelt-opptak-med-ole-paus-interessant/60849738
^ Ketil Bjørnstad, Verden som var min: Syttitallet, 2016
^ Ole Paus på gutterommet
^ Ole Paus viser med all tydelighet at han helt fra starten av var på vei mot noe stort. «Sanger fra gutterommet» er et fullblodsalbum
^ «– Folk som bor ved havet blir så inderlig betatt av seg selv»
^ ^a ^b https://www.dagbladet.no/kultur/ole-paus/65529040
^ Dagbladet 150 år
^ «Znikk Znakk: Med Ole Paus». NRK. 1983.
^ «Paus synger salmer igjen». Dagbladet. 5. november 1998.
^ «Musikklivet: Vi minnes Ole Paus». NRK. 12. desember 2023.
^ Svein Andersen: «Ole Paus takker for seg, og savnet er allerede merkbart», Aftenposten, 30. mai. 2013
^ Lars Keilhau: Ole Paus avslutter med stil, Aftenposten, 30. mai 2013
^ Øyvind Rønning: Går ut av den musikalske tida med et lite brak, Dagbladet, 30. mai 2013
^ Arild Rønsen: Nesten ikke til å tro, så bra er det!, www.arildronsen.no, 30. mai. 2013
^ Ole Paus er «tårekongen» i «Hver gang vi møtes»
^ «Albumanmeldelse Ole Paus «Så nær, så nær»: Progposten». www.vg.no. Besøkt 2. februar 2020.
^ Genialt, Paus!
^ «Minneord over Ole Paus (1947 – 2023): Han skrev det vi kaller vakker musikk». Aftenposten. 12. desember 2023.
^ http://operatilfolket.no/konserter/paus-paus/
^ – Så nær Gud råder alvoret
^ «Paus møter Cohen». Ballade. 7. november 2019.
^ «Paus med Paus åpner ny musikkserie på Gjøvik». 2020.
^ Intervju med Ole Paus i Drivkraft, 12. mai 2020
^ «Gir ut Ole Paus’ uferdige selvbiografi: –⁠ Hans store ønske». VG. 14. august 2024.
^ «Hadde fortjent mer enn dette. Anmeldelse: Ole Paus: «For en mann»». VG. Besøkt 16. oktober 2024.
^ Cathrine Krøger. «Nådeløs mot seg selv». Dagbladet. Besøkt 16. oktober 2024.
^ «Han var med i Sarajevo». Expressen. 28. juni 1964. s. 16.
^ En rusten rabulist i Klassekampen
^ Ole Paus, Dagbladet 22. juni 1999
^ Hans Petter Sjøli: «Paussignalet», Klassekampen, 14. mars 2009, s. 26–27
^ Røde Garde nr. 1, 1976, s. 11
^ https://www.dagsavisen.no/kultur/stort-om-lite-land-1.282363
^ VG. 15. oktober 1994. s. 55.
^ Geir Rakvaag, Stort om lite land Arkivert 13. juni 2014 hos Wayback Machine., Dagsavisen, 26. april 2014
^ «Rapport fra Ramsyland»
^ «Utdrag fra Kjære kongen»
^ VG: Ole Paus i klinsj med Sylvi Listhaug
^ Morgenbladet topp 100. Falck forl. 2011. s. 137. ISBN 9788293039297.
^ «Ole Paus til Surnadal i midten av februar!». Tidens Krav. 25. januar 1974.
^ «Innerst i själen – om Ole Paus». Sveriges Radio. Besøkt 16. november 2024.
^ Arnesen, Anette Graarud (3. januar 2024). «Ole Paus var gift tre ganger og fikk seks barn». www.klikk.no. Besøkt 30. oktober 2024.
^ «Sissel Kyrkjebø synger i Kulturkirken Jakob under Ole Paus' bisettelse». Vårt Oslo. Besøkt 6. januar 2024.
^ «Ber regjeringen betale for Ole Paus' begravelse: – Han er kvalifisert». Nettavisen. Besøkt 6. januar 2024.
^ «Hvorfor ble ikke Ole Paus bisatt på statens bekostning?». Vårt Land. Besøkt 6. januar 2024.
^ Harald Stanghelle (7. januar 2023). «Æresbegravelser speiler tidsånden». Aftenposten.
^ «Gravnr: 20.322.00.028». Gravplassetaten i Oslo. Besøkt 6. juli 2024.
^ «Rolf Gammleng-prisen – FFUK». www.ffuk.no. Besøkt 12. desember 2023.
^ «Anders Jahres Humanitære Stiftelse». www.ajhs.no. Arkivert fra originalen 22. september 2023. Besøkt 12. desember 2023.
^ Stine Bækkelien og Knut Røsrud (13. desember 2023). «Kalte byen for «grøfta til høyre for Hamar et sted» – så fikk han ei gate oppkalt etter seg». NRK. Besøkt 8. juni 2024.
^ Ole Paus hedres av kongehuset

Eksterne lenker

(no) Offisielt nettsted
(en) Ole Paus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ole Paus på Internet Movie Database
(no) Ole Paus hos Sceneweb
(en) Ole Paus hos The Movie Database
(en) Ole Paus på Discogs
(en) Ole Paus på MusicBrainz
(en) Ole Paus på Songkick
(no) Ole Paus på Rockipedia
(en) Ole Paus på Genius — sangtekster
(no) Ole Paus på Facebook
(no) Ole Paus i Scenewebarkivet
(no) Artikkel om Ole Paus
(no) Artikkel på Ballade

Wikiquote: Ole Paus – sitater

Forrige mottaker: Hallvard Bræin	Booth-prisen (2013)	Neste mottaker: Mel Young og Homeless World Cup

[8] IPA: ['uːlɛ 'pæʉs]

[27] Slektsnavnet Paus er kjent i Oslo siden tidlig på 1300-tallet, bl.a. gjennom bygården Pausen og lagmannen Nikolas Paus. Den sikre slektslinjen for dagens slekt Paus begynner først i Oslo på 1500-tallet, da den trer frem som presteslekt med tilhørighet i eliten i det som da var en liten by med ca. 5000 innbyggere. Variasjonene i skrivemåte viser at navnet må være avledet av det middelnedertyske ordet paus, som trolig oppstod som et tilnavn som betyr «den gudfryktige», avledet av middelalderlatin pāpa som geistlig tittel, opprinnelig fra lydordet pappa i barnespråk. Oslo hadde en betydelig innvandring av (neder)tyske og nederlandske kjøpmenn og håndverkere allerede på 1100- og 1200-tallet, og navnet kan ha kommet til byen da.

[29] Det finnes en omfattende historisk faglitteratur om slekten Paus – fra slektshistoriske verk som S.H. Finne-Grønns bok Slekten Paus til Ibsenforskning som går i dybden om familiemedlemmer, herunder Ole Paus' tippoldefar Christopher Blom Paus og tipptippoldefar Ole Paus (1766–1855), som Jørgen Haaves Familien Ibsen og Jon Nygaards ... af stort est du kommen

[38] Stålmagnaten Ole Paus og hans bror Karl L. Paus førte fra tidlig på 1900-tallet rettssaker mot personer som ikke tilhørte embetsmannsslekten Paus for å hindre dem i å bruke familienavnet, og forfulgte en bokholder og en gartner og hans familie med advokater i nesten 50 år. Da gartnerens sønn ble landssvikdømt og lå nede for telling i 1946, klarte Karl L. Paus og Ole Paus’ barn etter henimot 50 års kamp endelig å få has på ham da Aker herredsrett fradømte ham retten til å bruke Paus som mellomnavn.^[34]

[39] Von var et adelig privilegium i Østerrike, og den norske konsulen Thorleif Paus kunne bruke det fordi det felles svensk–norske Utenriksdepartementet – etter hans eget ønske – hadde registrert ham under dette navnet hos de østerriksk-ungarske myndighetene, og det ble brukt i hans eksekvatur som konsul. Hans tremenning, grev Christopher Paus i Roma, som var ambisiøs på familiens vegne, inspirerte ham til å ta navnet von Paus; flere slektninger hadde kalt seg de Paus i internasjonale sammenhenger siden slutten av 1800-tallet. Et annet moment i navnevalget var nok at Østerrike i 1902 var et svært rigid klassedelt samfunn med et omfattende «adlingsmaskineri» – svært forskjellig fra Skandinavia – der det gav en klar sosial fordel å hete «von». For diplomater som ikke alltid het «von» i sine hjemland var det derfor en akseptert praksis å ta «von» i navnet i Østerrike som en form for «oversettelse» til en østerriksk språklig og sosial kontekst. De østerrikske myndighetene godtok denne praksisen som del av diplomatisk kutyme. Det innebar ikke formelt en adling, men var en særtillatelse til å bruke et adelsprivilegium og i praksis en sosial anerkjennelse av likeverdig status med adelen i Østerrike. Thorleif Paus mottok Jernkroneordenen, som historisk medførte adelskap for østerrikske undersåtter – som den norske konsulen ikke var. Thorleif sluttet å kalle seg «von» da han forlot Østerrike i 1918; barna og hans fraskilte ektefelle het offisielt «von Paus» til navneleddet «von» ble forbudt i Østerrike i 1919.

[48] Da datteren Louise i 1875 giftet seg med Rocco Cicin i Wien ble Joseph Eduard Wagner titulert Leinwäschhändler. Han er trolig den Joseph Eduard Wagner som er ført opp i Wiens adressebøker som «Wagner, Joseph Eduard, Leinen- u. Baumwollfabrik.Niederl(assung)». I tråd med Østerrike-Ungarns begeistring for latin ble ektefellen og datteren i kirkebøker omtalt med det latiniserte navnet Aloysia, men senere kilder viser at de til vanlig ble kalt Louise

[fn1-50] Ella Paus' tante Louise Cicin (1849–1929) var født Wagner i Wien og ble gift med Rocco Cicin (1840–1878) i Wien i 1875. Rocco Cicin var født i Šibenik (Sebenico) i Dalmatia (nå Kroatia). Han var ansatt i en ledende stilling i storbanken Wiener Bankverein, og ble titulert som Beamter des Wiener Bankvereins da han døde tre år senere av tuberkulose i Wien, bare 37 år gammel. Navnet ble skrevet Rochus Anton Thomas Cicin i kirkeboken i Wien da han giftet seg og Rocco Cicin da han døde; Rochus er en latinisering av den italienske navneformen Rocco, som var navnet han brukte til daglig. Šibenik var del av republikken Venezia til 1797 og Dalmatia hadde en sterk italiensk og venetiansk innflytelse. Folk flest i Šibenik snakket kroatisk til daglig, mens italiensk også var utbredt, særlig innen utdanning og offisielle sammenhenger. Fordi Šibenik var del av Østerrike ble tysk snakket av embetsmenn og en del velutdannede personer, men det var ikke det daglige språket i Dalmatia. Rocco Cicin snakket trolig kroatisk som morsmål og italiensk som andrespråk siden barndommen, og tysk som fremmedspråk. Navnet skrives Rocco Antonio Tommaso Cicin på italiensk og Roko Anton Toma Čičin på kroatisk; Čičin uttales /tʃiˈtʃin/ på kroatisk. Rocco Cicin var sønn av Vincenzo (Vincenz, Vincentius) Cicin og Magdalena Moran. Faren var i kirkeboken i Wien da sønnen giftet seg i 1875 oppgitt å være pensjonert embetsmann (pensionierter Staatsbeamter), og er ganske sikkert den Vinc. (Vincenz, Vinzenz) Cicin som i 1850- og 1860-årene er Rechnungs-Official og Prüf. Cmsr. [Prüfungs-Kommissar] für die Verrechnungskunde ved K.K. Staatsbuchhaltung i Zara (nå Zadar), det vil si hadde en ledende stilling i statsrevisjonen i Dalmatia.^[43] Familien Cicin tilhørte eller hevdet å tilhøre den lokale venetiansk-dalmatiske adelen. Adelen i Dalmatia var mindre sentralt regulert under venetiansk styre; mange lokale familier gjorde krav på adelig status i Dalmatia fra venetiansk tid, uten å bli integrert i Østerrikes offisielle adel etter at området kom under østerriksk styre. I Dalmatia var det tradisjon for å regne lokalt prominente familier som adelige, særlig hvis de hadde tilknytning til kirken, embetsverket eller var velstående, uavhengig av om de hadde blitt formelt adlet av noen sentral myndighet, og adelsbegrepet var mer flytende enn i Østerrike. Den venetianske republikken blandet seg i liten grad opp i hvem som ble regnet som adelige i Dalmatia og sine andre provinser.

[52] I sin bok For en mann skriver Paus at han er usikker på om farmorens beslutning om å forlate Østerrike i 1938 var en flukt, men erkjenner at han vet svært lite om hennes bakgrunn og liv i Østerrike. I lys av hennes jødiske bakgrunn fremstår det likevel som åpenbart at nazistenes inntog i Østerrike i 1938 var en viktig faktor i hennes beslutning om å forlate hjemlandet og reise til eksmannens hjemland det året, 20 år etter skilsmissen. Det var mulig å forlate Østerrike for personer av jødisk opprinnelse på den tiden, og mange ble drevet til emigrasjon av et antisemittisk samfunnsklima med hatpropaganda, diskriminering og økende forfølgelse. Både farmoren og hennes to barn var ifølge nazistene å regne for såkalte «Mischlinge» – selv om de tilhørte et kristent trossamfunn – og hun risikerte forfølgelse og diskriminering i Østerrike. Da Østerrike ble annektert ble de antisemittiske Nürnberglovene del av lovverket i Østerrike, og disse bestemte f.eks. at «halvjøder» som Ella måtte søke om spesialtillatelse for å inngå ekteskap, som typisk ikke ble gitt for ekteskap med ikke-jøder. Farmoren forlot sjelden leiligheten i Oslo, der hun gjenskapte et Wien i miniatyr. Mye tyder på at hun fortrengte deler av sin personlige historie. Ellas familie hadde på mange måter prøvd å rømme fra sin jødiske bakgrunn og bli integrert i et katolsk majoritetssamfunn fra før hun ble født, på flukt fra antisemittisme og i søken etter sosialt avansement i et rigid Østerrike-Ungarn. Paus skrev at det aldri ble snakket om hennes bakgrunn i Østerrike: «Bortsett fra grandonkel Otto ble ingen i Mullerls familie noen gang nevnt eller omtalt».^[18]

[53] I biografien er det omtalt som syttiårsdagen, men det fremgår at episoden fant sted i Fritzners gate, dit Oles far først hadde flyttet rundt 1960. Thorleif Paus fylte sytti i 1951 da Ole var bare fire. Episoden må derfor ha skjedd i 1961, på åttiårsdagen.

[129] I For en mann er Paus upresis i omtalen av deler av den eldre familiehistorien og familiens forhold til Ibsen, der han ikke virker å være kjent med den omfattende historiske litteraturen om disse emnene – både slekts- og lokalhistorisk litteratur og Ibsenforskning. Hans forfedre i familien Paus var prester på 15- og 1600-tallet, ikke til inn på 1800-tallet som han gir inntrykk av, og ingen var biskoper eller bønder – selv om noen ble regnet som «borgerlige gårdbrukere» eller «proprietærer» ved siden av embetsførsel eller handelsvirksomhet. Senere generasjoner i familien Paus var jurister og andre embetsmenn i Øvre Telemark fra slutten av 1600-tallet til den første Ole Paus (1766–1855) dro fra fødebygda Lårdal til Skien i 1770-årene, ble tatt inn i huset hos slektningen Christopher Blom som tolvåring og opplært i skipperyrket, tok borgerskap i Skien som 22-åring og i 1798 giftet seg med enken Johanne Ibsen, Knud Ibsens mor, året etter Henrich Ibsens forlis med skipet «Caritas» ved Hesnes. Yngstesønnen Christopher Blom Paus (1810–1898) gikk en annen vei enn sine to juristbrødre, startet karrieren som handelsbetjent hos storebroren Knud Ibsen og bodde hos ham i Stockmanngården da nevøen Henrik Ibsen ble født der, og ble siden en av Skiens ledende skipsredere. Hans sønn var stålmagnaten Ole Paus (1846–1931) – visesangerens oldefar – som eide flere industribedrifter ved Akerselva i Christiania, men ikke Hjula Væverier, slik Paus skriver; han var gift med en kusine av Halvor Schou som grunnla denne bedriften som lå rett ved siden av hans egen fabrikk Den Norske Hesteskosømfabrik; hans svoger og forretningspartner Karl Eugene Schou var dessuten bestyrer for Hjula. Hans familiegren fra Skien er den yngre av to hovedgrener av familien Paus, ikke den eldre. Den yngre grenen er etterkommere av sorenskriver Cornelius Povelsson Paus (1662–1723); den eldre grenen stammer fra sorenskriverens storebror, presten og dikteren Hans Povelsson Paus (1656–1715), og også denne grenen bestod fra 1800-tallet av skipsredere og industrieiere, ved siden av advokater og leger. Beskrivelsen han gir av slekten som Norges «nest eldste» gir ikke mening fra et historisk perspektiv, både på grunn av definisjonsproblemene en slik beskrivelse reiser og fordi flere andre slekter har like lang dokumentert historie. Påstanden om at Ibsen kom på kant med familien fordi han lot seg inspirere av familiemedlemmer og -tradisjoner er ikke dekkende. Ibsen levde allerede i eksil da han skrev disse verkene, og hans norske familie – spesielt familien Paus – var svært stolte av slektskapet og glade for å ha kontakt med Ibsen når anledningen bød seg. Til dels ble disse parallellene først belyst av senere litteraturhistorikere. Flere av de litterære portrettene – som av Ibsens tante og gudmor Mariane Paus i Hedda Gabler (tanten hadde da vært død i 31 år) – var også positive. Da Ibsen besøkte Norge i 1870-årene møtte han en rekke medlemmer av Pausfamilien, men hverken faren eller søskenene; da faren døde skrev Ibsen bare til onkelen Christian Cornelius Paus; Ibsen hadde i 1884 et langt besøk i Roma fra slektningen – den senere greven og pavelige kammerherren – Christopher Tostrup Paus; Ibsen deltok også i sin onkel – visesangerens tippoldefar – Christopher Blom Paus' gullbryllup i 1895, som ble feiret hos visesangerens oldefar, stålmagnaten Ole Paus, og der også visesangerens farfar, da 14 år gamle Thorleif Paus, var til stede. I det hele tatt prioriterte Ibsen kontakt med sine onkler og tanter i familien Paus – og deres etterkommere – fremfor sine søsken og foreldre. Årsakene til dette var nok sammensatte, og både personlige, sosiale og verdimessige. Ibsenforsker Jørgen Haave skriver at besøket fra Christopher Tostrup Paus – en fargerik og kosmopolitisk skikkelse – ble en sjelden anledning for Ibsen til å komme tettere på familien i Norge.

[hash-f79d0030cad54b5cacb7f0380e071f4fbb9cab37-1] Internet Movie Database, «Ole Paus», verkets språk flere språk, IMDb-ID nm0667479, besøkt 12. desember 2023^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-96a2088faae27767763b734e82a16045f339a9fe-2] Per Magnus Finnanger Sandsmark, Store norske leksikon-ID Ole_Paus, besøkt 12. desember 2023, «fødd 9. februar 1947, Oslo»^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-0be7634326f50ede9d3532589087a5fd1f2dd862-3] Dagbladet, Elise Violeta Ness Aksnes, Martin Biuso, «Ole Paus er død», utgitt 12. desember 2023, besøkt 12. desember 2023^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-0935d91ae0d5c2d0be28c7757ced2e2e393edb02-4] Dagbladet, Elise Violeta Ness Aksnes, Martin Biuso, «Ole Paus er død», utgitt 12. desember 2023, besøkt 12. desember 2023^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-b5a831cbd67731f9636807b185115f7f308c432d-5] Anette Graarud Arnesen, «Ole Paus var gift tre ganger og fikk seks barn», utgitt 1. mars 2024, besøkt 8. april 2024^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-a29b65ad698f5f0cadcd7fffa599a6ce038676de-6] Norsk biografisk leksikon, «Henny Moan», Norsk biografisk leksikon ID Henny_Moan, besøkt 24. mars 2020^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-b1816a47900e54218aa3530d2fa612a48dfaa98b-7] www.uio.no^{[Hentet fra Wikidata]}

[Dagbladet2023-9] «Dureks demoner». Dagbladet. 13. desember 2023. s. 2.

[ta13-10] «Vil runde av med stil», Telemarksavisa, 05.03.2013 s. 50

[11] Verdig tilstandsrapport fra nasjonalartistene Arkivert 29. desember 2013 hos Wayback Machine., BT.no

[12] Adresseavisen 18. februar 2013 s. 16 del 2

[13] «Takket Gud for Ole Paus: – En nasjonalskald». Vårt Land. Besøkt 6. januar 2024.

[Minerva2023-14] «– Jeg ser først og fremst på ham som en salmedikter». Minerva. 19. desember 2023.

[:0-15] Håvard Rem (15. desember 2023). «Ole Paus (1947–2023)». www.dagogtid.no (på norsk nynorsk). Besøkt 25. desember 2023.

[Thyvold-16] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f Historier som endret Norge: Ole Paus

[dagensperspektiv-17] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g – Jeg tror vår Herre synes jeg har vært en slitsom fyr å ha gående

[Bjørkvold-18] Bjørkvold, Jon-Roar (2007). Det musiske menneske. Oslo: Freidig forl. s. 275. ISBN 9788299658959.

[Paus2024-19] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ ^j ^k ^l ^m ⁿ ^o ^p ^q ^r ^s ^t ^u ^v ^w ^x ^y ^z ^æ ^ø ^å ^aa ^ab ^ac ^ad Ole Paus og Asbjørn Bakke (etterord), For en mann, Kagge forlag, 2024, ISBN 9788248928508

[Markussen-20] Bjarne Markussen. «Den siste bohem: Ole Paus (1947–2023)». Fædrelandsvennen. Besøkt 24. desember 2023.

[21] «Mitt smålige land». Aftenposten. Besøkt 24. desember 2023.

[side2-22] Slik reddet Ole Paus Jonas Fjelds monsterhit

[23] Myrseth, Silje Haugen (12. desember 2023). «Visekongen Ole Paus har gått bort». NRK. Besøkt 12. desember 2023.

[Kagge-24] «For en mann». Kagge. Besøkt 11. august 2024.

[DagbladetVakker-25] «– Hans død var vakker». Dagbladet. 20. oktober 2024.

[Pedersen-26] Willy Pedersen (18. oktober 2024). «For mange oppbrudd gjorde ham sånn». Morgenbladet.

[Nygaard2013-28] Nygaard, Jon (2013). «Det sammenfiltrede embetsaristokratiet i Øvre Telemark». «...af stort est du kommen»: Henrik Ibsen og Skien. Senter for Ibsen-studier. s. 74–77. ISBN 9788291540122.

[Skancke-30] Arvid Skancke-Knutsen (25. oktober 2024). «Rastløse Paus». Klassekampen.

[31] Nygaard, Jon (2013). «...af stort est du kommen». Henrik Ibsen og Skien. Senter for Ibsen-studier. s. 68 og 74. ISBN 9788291540122.

[Nygaard2013-2-32] Nygaard, Jon (2013). «...af stort est du kommen». Henrik Ibsen og Skien. Senter for Ibsen-studier. ISBN 9788291540122.

[Haave-33] Haave, Jørgen (2017). Familien Ibsen. Museumsforlaget/Telemark Museum. ISBN 9788283050455.

[Nygaard2012-34] Nygaard, Jon (2012). «Henrik Ibsen og Skien: «... af stort est du kommen, og till stort skalst du vorde engang!»». Bøygen. 24 (1): 81–95.

[35] «Herlige, selvbevisste Ibsen», Aftenposten morgen, 31.01.2006 s. 6

[dag2005-36] Dagbladet, 11. juni 2005

[37] «Fra advokat Anthon Busch». Norges Handels og Sjøfartstidende: 8. 27. november 1946.

[Spaans-40] Ronny Spaans (1. november 2024). «Eit sandkorn i maskineriet». Dag og Tid.

[Jacobsen-41] Palle Koster Jacobsen: «Han så erkehertugen dø ...». Fædrelandsvennen, 14. desember 1968 s. 4

[Kirchen1908-42] «Ekteskap: Thorleif von Paus og Gabriele Stein». Österreich Evangelisch-Lutherische Kirchenbücher 1848–1900. 8. april 1908. Besøkt 10. november 2024.

[43] August Stein og Josefine Elisabeth Wagner, 1877; s. 230, ekteskap, Wien, Matriken der Israelitischen Kultusgemeinde, 1784–1911, FHL mikrofilm 1,575,352

[44] Anna Staudacher (2009). «... meldet den Austritt aus dem mosaischen Glauben»: 18000 Austritte aus dem Judentum in Wien, 1868–1914: Namen – Quellen – Daten. Peter Lang. s. 8. ISBN 9783631558324. «Stein, Dr.jur. August (...)»

[45] Archiv der Erzdiözese Wien; Wien, Österreich; Katholische Kirchenbücher; Pfarre: St Stephan; signatur: 9001; løpenummer: 01-122

[archiv92-46] Archiv der Erzdiözese Wien; Wien, Österreich; Katholische Kirchenbücher; Pfarre: St Stephan; signatur: 9001; løpenummer: 02-92

[47] Tor I, felt 005b, rad 16, grav 21

[49] Hof- und Staats-Handbuch des Kaiserthumes Österreich: 1859, nr. 5 (Staats-Handbuch der Kronländer Siebenbürgen, Wojwodschaft und Banat, Croatien und Slawonien, Dalmatien und Militär-Grenze)

[51] Morgenbladet. 26. mars 1908. s. 2. «Bryllup feires i Wien den 8de April af Konsulatsekretær, Løitnant Thorleif Paus og Frøken Ella von Cicin-Stein, Wien.»

[54] «Ole Otto Cicin von Paus». Österreich Evangelisch-Lutherische Kirchenbücher 1848–1900. 21. mai 1911. Besøkt 10. november 2024.

[vg-priv-55] «Paus' private drama: Mistet moren som fireåring», VG

[56] Aftenposten. 25. juni 1915. s. 10.

[57] England and Wales Marriage Registration Index

[58] Tore Pryser: Svik og gråsoner: Norske spioner under 2. verdenskrig, s. 172–173, Spartacus forlag, Oslo 2010 ISBN 9788243005075

[59] Stortingsforhandlinger: Dokument nr. 3. [Forvaltningstjenestene]. 1949. s. 99.

[60] Dagbladet. 7. februar 1992. s. 16–17. «[...] en norsk–sveitsisk finansmann ved navn Jean Pierre Paus. Han er bror av den kjente visesangeren og revyartisten Ole Paus, og het tidligere Hans Peter Paus»

[61] Dagbladet. 8. februar 1992. s. 12.

[tankevekkeren-62] Tankevekkeren, fvn.no

[retro-63] Ingenting å være redd for: Paus – retro, NRK, 15. august 2020

[64] Oslo adressebok. Oslo. 1964.

[65] «Ole Paus», Allkunne

[Andenæs-66] Ulf Andenæs. Ved gravferden for Ole Paus, 4. januar 2024. «Vi var skolekamerater. Når jeg var med Ole hjem, viste han meg sin ringperm med løsbladsystem. Der hadde han lagt inn sine egne dikt, skrevet på en gammel skrivemaskin, med klassisk rim og rytme, etter alle kunstens regler som de færreste mestret. Og alt da var han blitt ganske rå på gitar. Av og til spilte han i klasserommet, etter dagens siste skoletime, med oss andre som publikum. [linjeskift] Gutta som gikk i latinklassen på Katta var ikke flere enn at vi ble en kameratgjeng. Jeg ble tidlig Oles medsammensvorne. Med Ole som venn visste du aldri hva som kom til å skje, men du kunne være sikker på at det ville skje en masse. [linjeskift] Hva var det som bragte oss på bølgelengde? Kanskje kunne det være en form for hjemløshet i forhold til det allment vedtatte? Kanskje en anelse om ikke å høre så fullkomment til langs den brede vei? Kanskje en spørrende holdning til noen herskende trekk i tiden? Kanskje et blikk for de uforklarlige sider ved tilværelsen? I hvert fall hadde vi fått en kraftig porsjon av det som gikk under navn av kulturarven – hva en av våre læremestre kalte «nistepakka», av overlevert kunnskap, til bruk resten av livet. Ole hadde fått en ekstra kraftig porsjon av dette, oppdaget jeg, særlig når jeg ble med ham til hans bestemor fra Østerrike og tante, som han mer enn ofte søkte tilflukt hos. Han elsket dem, og de elsket ham. Deres leilighet, i en nokså uanselig blokk på Hovseter, var en sann enklave, i våre øyne som en utløper av det gamle Wien. Der hadde skolegutten Ole gjort sine tidlige dypdykk i gammel europeisk høykultur. Også det var en del av nistepakka. [linjeskift] Senere i livet, da vi hadde gått ulike veier, og ikke møttes så ofte som før, var det fortsatt slik at når vi omsider fikk det til å klaffe for et treff, var det den samme fortrolighet som da vi var seksten år gamle. [linjeskift] Jeg var vitne til det jeg mener var Oles gjennombrudd i den norske offentligheten. Det var tidlig i 1970. Lederen for viseklubben Dolphin, Ole Hauki, hadde leid Universitetets Aula, i den hensikt å trekke fram i rampelyset noen av dem som pleide å opptre på viseklubbens noe mer tilbaketrukne scene. Universitetets Aula var den gang vårt konserthus, i en hovedstad som ennå ikke hadde fått sitt eget konserthus eller sitt eget operahus. Der spilte de fremste musikerne, og dit kom anmelderne fra de store avisene. Ole ble kveldens store navn: Bifallet brøt løs fra publikum og anmelderne skrøt. Derfra gikk det slag i slag. Plutselig skulle alle ha en bit av Ole, han ble etterspurt over alt. Vi kameratene fikk se at de etablerte artistene og kunstnerne tok imot ham med åpne armer i sin krets. [linjeskift] Foreldregenerasjonen i Oles familie hadde vært bekymret. De syntes at deres kjære Ole hadde vært en student som holdt på med alle mulige aktiviteter, unntatt å studere. Hvordan skal det gå med Ole, var det en av dem som spurte meg. Hvordan skal han få tatt eksamen! [linjeskift] Han tok faktisk eksamen ved universitetet etter hvert, i historie, samme fag som jeg drev med; jeg glemmer aldri hans vantro og undring over at han hadde sluppet igjennom – han hadde ikke akkurat vært noen pugghest. Og det varte ikke så lenge før det var Ole som var blitt familiens mest kjente navn. Ole ville likt det dersom hans far fortsatt hadde vært iblant oss da han mottok Sankt Olavs orden, som kommandør - den definitive anerkjennelse, fra Kongen selv. Ole visste at nettopp det ville en general verdsatt! [linjeskift] Han var den som laget de beste tekstene i sin sjanger på norsk. Om hans kjærlighet kunne ta ulike veier, var hans urokkelige kjærlighet gjennom alle omskiftelser hans kjærlighet til det norske språk. For ham å gå over fra norsk til å synge på engelsk var utenkelig. [linjeskift] En av de siste gangene jeg snakket med Ole sa jeg til ham: -Kunne det være en idé om du laget en ny runde med Paus-posten? Er det noe dagens samfunn og politikk kunne hatt godt av, ville det vært dine satiriske skillingviser! Svaret han ga meg fikk meg til å tenke meg om. Han sa: «Det er ikke lenger min verden. Jeg er ikke den rette i dag til å lage satire over de folkene». Jeg tenkte: Det kunne sikkert dagens politikere og samfunnsstøtter være inderlig glad for. [linjeskift] Takk Ole. Det var så mye vi fikk snakket om, og så mye vi ikke rakk å snakke om. Ingen som møtte ham vil glemme ham.»

[67] Langslet, Lars Roar (1999). I kamp for norsk kultur. Oslo: Riksmålsforbundet. s. 247. ISBN 8270500534.

[68] «Riksmålsforening ved Oslo Katedralskole», Aftenposten, lørdag morgen, 26. januar 1963 s. 3

[aftenposten1963-69] «Gymnasiastene vil ha mer sproglig frihet: Stor oppslutning om riksmålsgymnasiastenes demonstasjonsmøte på Stortorvet igår kveld», Aftenposten, aften, 11. oktober 1963 s. 6

[VG1963-70] «Til galgen med samnorsken, krevde gymnasiastene», VG 11.10.1963 s. 7

[71] Morgenposten. 11. oktober 1963. s. 2.

[frisprog1963-72] «Nei til tvangsmål og knot». Frisprog. 19. oktober 1963. s. 8.

[73] Wærenskjold, Leif (1964). Vi finner oss ikke i det. Oslo: Riksmålsforbundet.

[74] «Gymnasiaster krever sprogreglene endret», Aftenposten, aften, 11. oktober 1963, s. 2

[75] Brent ord. Oslo: Samlaget. 2022. s. 122. ISBN 9788234007484.

[76] Paus, Ole Chr. (11. august 1964). «Goldwater». Adresseavisen. s. 9.

[77] «Til norsk ungdom». Aftenposten. 11. mai 1964. s. 2.

[Ekeberg-78] Ekeberg, Jan Ove (2001). Kong Carl. Oslo: Kagge. ISBN 8248901335.

[79] Torgny Amdams podkast om å lage musikk takker for seg med Ole Paus i stolen, Ballade, 20. januar 2022

[nrk2015-80] «Låtskriver'n: Ole Paus», Rockheim/NRK, 2015

[81] Aftenbladet: Anders Lange, en glemt naturverner

[Kjølberg-82] Svein Kjølberg: «Jeg var på rømmen fra ett og alt» (intervju med Ole Paus), VG, 27. september 1997, s. 22–24

[83] «Redaksjonskollektivet». Minerva. 43 (1): 2. 1970. «Arne G. Arnesen, Thorvald Boye (ansvarlige), Kikki Andenæs, Ulf Andenæs, Ole Paus»

[Minerva1970-84] «Ole Paus». Minerva. 43 (3): 2. 1970. «Ole Paus har måttet trekke seg tilbake fra redaksjonen for å ofre seg for mer kunstneriske oppgaver. Vi takker ham for det kjempearbeid han har nedlagt for avisen og bevegelsen»

[85] Yngve Kvistad. «Ole Paus (1947–2023)». VG. Besøkt 24. desember 2023.

[86] Kommentar av Terje Emberland 12. desember 2023

[87] «Tid for Paus». Dagbladet. 12. desember 2012. s. 10–11.

[dagbladet-int-88] Intervju med Ole Paus i Dagbladet

[Morgenbladet1967-89] «Visesanger med 'tverrkast'». Morgenbladet. 19. september 1967. s. 6.

[90] «Husker ikke mamma», Dagbladet, 16. februar 2013

[91] «Klassisk vorspiel: En hyllest til Ole Paus». NRK. 15. desember 2023.

[92] «Sangeren og tingene: Ole Paus». NRK. Besøkt 1. desember 2024.

[93] Tro, håp og Lillesæter

[94] «Alf Cranner er død: En av visenes beste venner»

[nrk2002-95] Et ønske om å formidle, NRK

[rockipedia-96] «Artikkel om Ole Paus i Rockipedia». Arkivert fra originalen 11. november 2018. Besøkt 11. november 2018.

[97] Klassekampen. 2. april 1998. s. 18.

[Rem-98] Tore Rem (2010). Født til frihet. [Oslo]: Cappelen Damm. ISBN 9788202310059.

[Vildesveier-99] «På Vildes veier», Utdanning 9. mai 2014, s. 28–31

[Bjørneboeforedraget-100] «Ole Paus: Bjørneboeforedraget 2017». Arkivert fra originalen 21. oktober 2020. Besøkt 17. august 2020.

[101] «– Folk som bor ved havet blir så inderlig betatt av seg selv»

[102] ttps://www.dagbladet.no/kultur/hvorfor-er-et-44-ar-gammelt-opptak-med-ole-paus-interessant/60849738

[103] Ketil Bjørnstad, Verden som var min: Syttitallet, 2016

[104] Ole Paus på gutterommet

[105] Ole Paus viser med all tydelighet at han helt fra starten av var på vei mot noe stort. «Sanger fra gutterommet» er et fullblodsalbum

[106] «– Folk som bor ved havet blir så inderlig betatt av seg selv»

[dagbladet-int2-107] ttps://www.dagbladet.no/kultur/ole-paus/65529040

[108] Dagbladet 150 år

[109] «Znikk Znakk: Med Ole Paus». NRK. 1983.

[110] «Paus synger salmer igjen». Dagbladet. 5. november 1998.

[111] «Musikklivet: Vi minnes Ole Paus». NRK. 12. desember 2023.

[112] Svein Andersen: «Ole Paus takker for seg, og savnet er allerede merkbart», Aftenposten, 30. mai. 2013

[113] Lars Keilhau: Ole Paus avslutter med stil, Aftenposten, 30. mai 2013

[114] Øyvind Rønning: Går ut av den musikalske tida med et lite brak, Dagbladet, 30. mai 2013

[115] Arild Rønsen: Nesten ikke til å tro, så bra er det!, www.arildronsen.no, 30. mai. 2013

[116] Ole Paus er «tårekongen» i «Hver gang vi møtes»

[117] «Albumanmeldelse Ole Paus «Så nær, så nær»: Progposten». www.vg.no. Besøkt 2. februar 2020.

[118] Genialt, Paus!

[119] «Minneord over Ole Paus (1947 – 2023): Han skrev det vi kaller vakker musikk». Aftenposten. 12. desember 2023.

[120] ttp://operatilfolket.no/konserter/paus-paus/

[121] – Så nær Gud råder alvoret

[122] «Paus møter Cohen». Ballade. 7. november 2019.

[123] «Paus med Paus åpner ny musikkserie på Gjøvik». 2020.

[124] Intervju med Ole Paus i Drivkraft, 12. mai 2020

[vgselv-125] «Gir ut Ole Paus’ uferdige selvbiografi: –⁠ Hans store ønske». VG. 14. august 2024.

[126] «Hadde fortjent mer enn dette. Anmeldelse: Ole Paus: «For en mann»». VG. Besøkt 16. oktober 2024.

[127] Cathrine Krøger. «Nådeløs mot seg selv». Dagbladet. Besøkt 16. oktober 2024.

[expressen-128] «Han var med i Sarajevo». Expressen. 28. juni 1964. s. 16.

[130] En rusten rabulist i Klassekampen

[131] Ole Paus, Dagbladet 22. juni 1999

[132] Hans Petter Sjøli: «Paussignalet», Klassekampen, 14. mars 2009, s. 26–27

[133] Røde Garde nr. 1, 1976, s. 11

[134] ttps://www.dagsavisen.no/kultur/stort-om-lite-land-1.282363

[135] VG. 15. oktober 1994. s. 55.

[rakvaag-136] Geir Rakvaag, Stort om lite land Arkivert 13. juni 2014 hos Wayback Machine., Dagsavisen, 26. april 2014

[137] «Rapport fra Ramsyland»

[138] «Utdrag fra Kjære kongen»

[139] VG: Ole Paus i klinsj med Sylvi Listhaug

[140] Morgenbladet topp 100. Falck forl. 2011. s. 137. ISBN 9788293039297.

[141] «Ole Paus til Surnadal i midten av februar!». Tidens Krav. 25. januar 1974.

[142] «Innerst i själen – om Ole Paus». Sveriges Radio. Besøkt 16. november 2024.

[143] Arnesen, Anette Graarud (3. januar 2024). «Ole Paus var gift tre ganger og fikk seks barn». www.klikk.no. Besøkt 30. oktober 2024.

[144] «Sissel Kyrkjebø synger i Kulturkirken Jakob under Ole Paus' bisettelse». Vårt Oslo. Besøkt 6. januar 2024.

[145] «Ber regjeringen betale for Ole Paus' begravelse: – Han er kvalifisert». Nettavisen. Besøkt 6. januar 2024.

[146] «Hvorfor ble ikke Ole Paus bisatt på statens bekostning?». Vårt Land. Besøkt 6. januar 2024.

[147] Harald Stanghelle (7. januar 2023). «Æresbegravelser speiler tidsånden». Aftenposten.

[148] «Gravnr: 20.322.00.028». Gravplassetaten i Oslo. Besøkt 6. juli 2024.

[149] «Rolf Gammleng-prisen – FFUK». www.ffuk.no. Besøkt 12. desember 2023.

[150] «Anders Jahres Humanitære Stiftelse». www.ajhs.no. Arkivert fra originalen 22. september 2023. Besøkt 12. desember 2023.

[151] Stine Bækkelien og Knut Røsrud (13. desember 2023). «Kalte byen for «grøfta til høyre for Hamar et sted» – så fikk han ei gate oppkalt etter seg». NRK. Besøkt 8. juni 2024.

[152] Ole Paus hedres av kongehuset

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[a]

[8]

[9]

[10]

[11]

[12]

[13]

[14]

[15]

[16]

[17]

[18]

[19]

[20]

[21]

[22]

[23]

[24]

[25]

[b]

[26]

[c]

[27]

[28]

[29]

[30]

[31]

[32]

[33]

[d]

[e]

[35]

[36]

[37]

[38]

[39]

[40]

[41]

[42]

[f]

[g]

[44]

[h]

[i]

[45]

[46]

[47]

[48]

[49]

[50]

[51]

[52]

[53]

[54]

[55]

[56]

[57]

[58]

[59]

[60]

[61]

[62]

[63]

[64]

[65]

[66]

[67]

[68]

[69]

[70]

[71]

[72]

[73]

[74]

[75]

[76]

[77]

[78]

[79]

[80]

[81]

[82]

[83]

[84]

[85]

[86]

[87]

[88]

[89]

[90]

[91]

[92]

[93]

Ole Paus

Født		9. feb. 1947^[1]^[2] Oslo (Norge)^[2]
Død		12. des. 2023^[3] (76 år) Drammen (Viken)^[4]
Beskjeftigelse		Visesanger, skribent, låtskriver, plateartist, programleder
Ektefelle		Anne-Karine Strøm (1979–ukjent)^[5] Randi Heide (1991–ukjent)^[5] Benedicte Paus (2001–2017)^[5]
Partner(e)		Henny Moan (1973–1976)^[5]^[6]
Far		Ole (Otto Cicin von) Paus
Søsken		Peter Paus
Barn		Marcus Paus
Parti		Den Konservative Studenterforening (1967–1970)
Nasjonalitet		Norge
Gravlagt		Vestre gravlund
Medlem av		To Rustne Herrer Geilokameratene
Utmerkelser		10 oppføringer Spellemannprisen i visesang (1976) (for verk: I anstendighetens navn) Leif Justers ærespris (2012) Tekstforfatterfondets ærespris (2002) Booth-prisen (2013) Solprisen (2014) Årets spellemann (2013) Juryens hederspris i Spellemannprisen (1998) Lytterprisen (1999) Anders Jahres kulturpris (2018)^[7] Kommandør av St. Olavs Orden (2022)
Musikalsk karriere
Sjanger		Vise
Instrument		Gitar, vokal
Aktive år		1970–2016
Plateselskap		Kirkelig Kulturverksted
Nettsted		https://olepaus.no
IMDb		IMDb
Ole Paus på Commons