Oosterscheldekering
| Oosterscheldekering | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land |  Nederland | ||
| Ligger ved | Oosterschelde Nordsjøen | ||
| Oppkalt etter | Oosterschelde | ||
 Oosterscheldekering 51°37′48″N 3°42′14″Ø | |||
Oosterscheldekering (kering betyr barriere) er den største av Deltaprosjektets tretten deler. Prosjektet ble satt i gang for å forhindre at store deler av Zeeland og Nordsjøkysten igjen skulle bli ramponert av springflo eller ekstremt høyvann ved storm, slik som det skjedde under de watersnood i 1953. Ikke bare beskytter Oosterscheldekeringen området rundt Oosterschelde mot springflo, den er også en del av riksvei N57 mellom Schouwen-Duiveland og Noord-Beveland. Den ble offisielt åpnet av Dronning Beatrix 4. oktober 1986. Oosterscheldekering er designet slik at den skal holde i 200 år.
I den ene enden av Oosterscheldekering ligger Neeltje Jans, en øy som ble anlagt for arbeidet med barrieren. Her er en plakett med følgende inskripsjon plassert: «Hier gaan over het tij, de wind, de maan en wij» (no.: Her beherskes tidevannet av vinden, månen og vi (mennesket)). Av og til kalles barrieren det åttende underverk, og av den amerikanske organisasjonen «American Society of Civil Engineers» har det blitt utropt til et av de syv moderne underverkene.
Innledning
[rediger | rediger kilde]Barrieren har 62 store slusedører fordelt over en fire kilometer lang del av diket. Disse beveges vertikalt og kan stenges når vinden når en styrke på ni beaufort (storm) og ved springflo. Slik forhindres høyvannet fra å nå Oosterschelde. Dørene kan stenges både manuelt og automatisk. Om vannet forventes å stige til tre meter eller mer over NAP (NAP er tilnærmet sjønivå), stenges slusedørene av tilsynspersonellet fra sentralen i Ir. J.W. Topshuis på øyen Neeltje Jans. Hvis ingen er til stede, vil dørene lukkes automatisk når nivået er høyere enn tre meter. Etter at barrieren ble åpnet har slusedørene blitt stengt 23 ganger, testing av dørene ikke medregnet. Årlige driftsutgifter er på 17 millioner euro.
Barrieren styres av mennesker, men et elektronisk sikkerhetssystem er installert slik at en menneskelig feil ikke kan føre til en katastrofe. Under hvilke forhold slusene kan eller skal stenges er fastlagt ved lov. Vannet må stå minst tre meter høyere enn normalt havnivå før de stenges helt. Testprosedyrer foreskriver at hver dør skal stenges en gang i måneden, og at nødprosedyrer med jevne mellomrom skal utføres. Etter at testen er utført, skal slusedøren åpnes med en gang slik at økosystemer og tidevannsbevegelser ikke blir utsatt for større forstyrrelser enn absolutt nødvendig. Stengning av en slusedør tar gjennomsnittlig en time.
Ikke stengt men halvåpen
[rediger | rediger kilde]Opprinnelig var det meningen at forbindelsen mellom Oosterschelde og Nordsjøen skulle stenges med en demning. I slutten av '60-årene begynte konstruksjonen av demningen ved at flere kunstige øyer ble anlagt, blant annet Roggenplaat (1969), Neeltje Jans (1970) og Noordland (1971). På slutten av 1973 var demningen fem kilometer lang, men etter tallrike protester fra miljøorganisasjoner ble konstruksjonen midlertidig stoppet i juli 1974. For å undersøke saken nærmere, og å finne en løsning som var tilfredsstillende, ble en rådgivende kommisjon (Commissie Klaasesz) oppnevnt av regjeringen. I 1976 ble det bestemt at de resterende fire kilometrene skulle bli utrustet med slusedører. Normalt sett er disse ikke stengt, men åpne slik at tidevannet kan gå sin gang, og dermed holdes saltvannsbiotopen på innsiden av barrieren i stand. Det er på denne måten dessuten fremdeles mulig å drive fiske i Oosterschelde.
Byggingen av barrieren
[rediger | rediger kilde]
I april 1976 ble arbeidet på den største, dyreste og vanskeligste delen av Deltaprosjektet gjenopptatt. Barrieren består totalt av 65 betong-pilarer og 62 42 m brede slusedører av stål. På Neeltje Jans ble de store betongpilarene støpt i en tørrdokk som lå 15,2 m under sjønivå og var 1 km² stor. Tørrdokken var delt i fire, og da alle pilarene i en del var ferdige, ble denne satt under vann. Det spesialbygde kranskipet Ostrea (latin for østers) ble da satt inn for å transportere pilarene til deres endelige plass i barrieren. Hver pilar er mellom 30,25 m og 38,75 m høy med en maksimal vekt på 18 000 tonn; gjennomsnittlig trengtes 7 000 m³ betong til en pilar. Byggetiden for én pilar var omtrent 1,5 år; hver tredje uke begynte man på en ny. Slik ble det arbeidet døgnkontinuerlig på opptil 30 pilarer samtidig. To reserve-pilarer står på arbeidsøyen Neeltje Jans.
Pilarene ble plassert på spesiallagde matter som sørger for at sanden ikke vaskes bort under dem. Disse mattene ble lagt på havbunnen av et annet spesialbygd skip, Cardium. Før noe av dette kunne gjøres, hadde et tredje spesialskip, Mytilus, sørget for at sanden under pilarene var mer kompakt enn i området rundt. Dette ble gjort med en spesiell teknikk (vibrasjoner).
Den siste slusedøren ble heist på plass 26. juni 1986 og 4. oktober samme år åpnet den nederlandske dronningen barrieren med ordene De stormvloedkering is gesloten. De Deltawerken zijn voltooid. Zeeland is veilig. (no.: Springflobarrieren er stengt. Deltaprosjektet er ferdig. Zeeland er trygt.) I 1997 viste det seg at hun ikke hadde hatt 100 % dekning for disse ordene: Hun gjentok dem da hun offisielt tok Maeslantkering ved Hoek van Holland i bruk 10. mai 1997. Prinsesse Juliana åpnet veien over Oosterscheldekering 5. november 1987, et år etter at demningen offisielt ble tatt i bruk. Regjeringens avgjørelse om at barrieren skulle være halvåpen gjorde at Oosterscheldekering overskred budsjettet. Grunnen til dette var å finne i tekniske problemer.
Konstruksjonsflåten
[rediger | rediger kilde]Fire ulike skip ble designet for å utføre spesifikke oppgaver under dette prosjektet, alle fikk navn etter ulike skalldyr:
- Mytilus var utstyrt med redskaper for bearbeidelse av grunnforholdene, som for eksempel vibrerende nåler som ble brukt til å stabilisere sjøbunnen ved at sanden ble pakket tettere sammen.
- Cardium transporterte og plasserte spesiallagede matter av pilegrener som pilarene skulle plasseres på sjøbunnen.
- Ostrea, kranskipet som løftet pilarene en for en fra tørrdokken, fraktet dem til bestemmelsesstedet og plasserte dem på matten som Cardium hadde lagt på sjøbunnen. Ostrea er 85 m lang, og med sin 50 m høye portal kan det løfte 10 000 tonn. Siden den største delen av pilarene befinner seg under vann, var ikke en kapasitet på 18 000 tonn nødvendig. Først og fremst takket være hennes størrelse og kraft regnes Ostrea for å være flåtens flaggskip.
- Macoma arbeidet tett sammen med Ostrea. Skipet rengjorde mattene før pilarene ble satt ned og hjalp til med navigeringen for å plassere pilarene så nøyaktig som mulig.