Operasjon Meghdoot
| Operasjon Meghdoot | |||||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Siachen-konflikten | |||||||||
| |||||||||
| Stridende parter | |||||||||
 India |  Pakistan | ||||||||
| Styrker | |||||||||
| Ukjent | Ukjent | ||||||||
| Tap | |||||||||
| Ukjent | Ukjent | ||||||||
Operasjon Meghdoot var kodenavnet på angrepet som det indiske militæret iverksatte for å erobre Siachen-breen i den omstridte Kashmir-regionen. Den militære operasjonen førte direkte til Siachen-konflikten, og er oppkalt etter den guddommelige budbringeren Meghadūta fra et sanskrit-skuespill av Kālidāsa. Operasjon Meghdoot ble iverksatt 13. april 1984 og var unik i den forstand at den utspilte seg i verdens høyestliggende slagmark. Den resulterte i at indiske tropper til slutt klarte å få kontroll over hele Siachen-breen. Både India og Pakistan stilte opp med opp i mot ti infanteribataljoner hver i høyder opp til 6 400 moh. Actual Ground Position Line (AGPL) er dagens gjeldende grense mellom indiske og pakistanske soldater i Siachen-området.
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Siachen-breen ble et stridens eple etter en vag avgrensning av området i henhold til Simla-avtalen fra 1972, som ikke spesifiserte hvem som hadde suverenitet over Siachen-området. Som et resultat av dette la begge landene krav på det øde landet. På 1970-tallet og tidlig på 1980-tallet ga Pakistan tillatelse til å gjennomføre flere fjellekspedisjoner i Siachen-regionen. Dette bidro til å forsterke landets krav på området, siden disse ekspedisjonene fant sted på isbreen med tillatelse innhentet fra den pakistanske regjeringen. Indiske kilder hevder at det i mange tilfeller var en liaisonoffiser fra den pakistanske hæren som ledsaget ekspedisjonsgruppene. I 1978 begynte den indiske hæren å følge nøye med på situasjonen i regionen og samtidig tillot også India fjellekspedisjoner til breen, men med adkomst fra indisk side. Den mest kjente ekspedisjonen var den som ble ledet av oberst N. Kumar fra den indiske hæren. Han ledsaget en ekspedisjonsgruppe bestående av hærsoldater til Teram Kangri, og gjennomførte ekspedisjonen som en militærøvelse.
Da Pakistan ga en japansk ekspedisjon tillatelse til å bestige en viktig fjelltopp (Rimo I) i 1984, vokste sinnet mot Pakistan i India ytterligere. Fjellet, som ligger øst for Siachen-breen, har også utsikt over de nordvestlige områdene av Aksai Chin-området som er okkupert av Kina, men som India gjør krav på. De indiske væpnede styrkene trodde at en slik ekspedisjon ytterligere kunne knyttes til en handelsrute fra den sørvestlige (pakistanske) siden til den nordøstlige (kinesiske) siden av Karakorum-kjeden, og eventuelt gi det pakistanske militæret en strategisk, om ikke taktisk, fordel.
Operasjonen
[rediger | rediger kilde]
Det indiske militæret bestemte seg for å gjøre noe for å stoppe fremtidige ekspedisjoner fra den pakistanske siden og omsider hindre Pakistan i å gjøre krav på breen. Følgelig brakte de indiske væpnede styrkene tropper fra nordlige Ladakh til breområdet, samt noen paramilitære styrker. De fleste soldatene hadde allerede blitt akklimatisert til det kalde klimaet i de store høydene ved breen, ved at de hadde deltatt i en treningsekspedisjon til Antarktis i 1982. I mens fikk Pakistan en følelse av at inderne planla å erobre viktige åsrygger og fjelloverganger nær breen etter den indiske hærens fjellekspedisjon, og besluttet derfor sende sine egne tropper til breen. Ifølge en pensjonert pakistansk oberst bestilte Pakistans regjering imidlertid arktisk bekledning fra samme leverandør i London som den indiske hæren. Inderne ble raskt informert om denne utviklingen og satte umiddelbart sine planer ut i livet, noe som ga dem det viktige forspranget.
Den 13. april 1984 flyttet den indiske hæren sine styrker til breen for å forsvare territoriet samt alle fjell og fjellpass i nærheten. Operasjon Meghdoot var iverksatt. Den ble iverksatt under kommando av generalløytnant P. N. Hoon, som på den tid var sjef for den indiske hærens Northern Command stasjonert i Udhampur i et omstridt område av Jammu og Kashmir. Operasjonen var også basert på etterretningsinformasjon om at Pakistan også forberedte en militær operasjon i Siachen-området. Visstnok tok operasjonen den pakistanske hæren på senga med en margin på fire dager, ettersom etterretning antydet at Pakistan skulle iverksette en operasjon den 17. april 1984. Operasjonen gikk ut på at Indian Air Force (IAF) transporterte soldater i den indiske hæren til det glasiale området. IAF brukte fly som Il-76, An-12 og An-32 til å frakte forsyninger av militært materiell og tropper, samt til å slippe ned forsyninger til de høytliggende flybasene. Helikoptre som Mi-8, Chetak og Cheetah fraktet forsyninger og personell til områder i nærheten av fjell som hittil ikke er høydemålt. Om lag 300 soldater klatret rask opp de viktigste fjellene og fjellpassene rundt breen. Da pakistanske soldater noe tid senere klarte å få seg inn i det nærmeste området, fant de ut at indiske soldater allerede hadde okkupert de viktigste fjellovergangene på Saltororyggen vest for Siachen-breen. Pakistan klarte bare å få kontroll over Saltororyggens vestlige skråninger og omkringliggende daler, til tross for at Pakistan hadde flere tilgjengelige ruter til Siachen-området enn India, som i stor grad var avhengig av luftbåren transport og flydropp. Pakistanerne ble imidlertid hindret av den store høyden og begrensede tiden.
I sine memoarer nevner Pakistans tidligere president general Pervez Musharraf at Pakistan mistet et landområde på nærmere 2 300 km² som landet gjorde krav på.[5] TIME konstaterer at den indiske fremrykningen erobret nesten 2 600 km² territorium som Pakistan hevder suverenitet over.[6] Leirene ble etter kort tid omgjort til faste stillinger av begge land. Antall døde og sårede på begge sider i denne operasjonen er ikke kjent.
Etterspill
[rediger | rediger kilde]Det er forskjellige syn på den strategiske verdien av operasjonen. Noen ser på den som en unyttig erobring av ikke-strategisk land som forverret forholdet mellom India og Pakistan. Andre betrakter operasjonen for å være en «dristig» suksess av det indiske militæret som sørget for at India fikk kontroll over taktisk høyt terreng på den strategiske Saltororyggen like vest for breen, men til en høy pris. Det kan derfor anses som en taktisk og strategisk seier for India. Den indiske hæren kontrollerer i dag hele den 70 km lange Siachen-breen og alle dens sidebreer, samt de tre viktigste fjellovergangene i Saltororyggen like vest for breen - Sia La, Bilafond La og Gyong La - og har dermed en taktisk fordel av det høye terrenget.[7][8]
Operasjonen i seg selv og de påfølgende kostnadene av å opprettholde logistikk i området utgjør en stor belastning for begge partene og deres militære. Pakistan iverksatte omfattende angrep i både 1987 og 1989 for å erobre Saltororyggen og fjellovergangene som kontrolleres av India. Det første angrepet ble koordinert av Pervez Musharraf (senere president i Pakistan), og klarte i starten å erobre noen høye punkter før det ble slått tilbake. Senere samme år mistet Pakistan minst en viktig kontrollpost, den såkalte «Quaid», som kom under indisk kontroll og omdøpt til Bana Post. Posten ble oppkalt etter subedar major Bana Singh, som satte i gang et dristig angrep i fullt dagslys med kodenavnet «Operasjon Rajiv» etter først å ha besteget en 457 meter høy isvegg. Naib subedar Bana Singh var den eneste mottaker av Param Vir Chakra (PVC) – Indias høyeste militære dekorasjon – i den pågående konflikten, og han ble tildelt dekorasjonen for å ha medvirket til erobringen av posten. Bana Post er i dag verdens høyestliggende militærpost i en høyde på 6 749 moh.[9] Det andre angrepet i 1989 var også mislykket ettersom stillingene på bakken og fronten ikke endret seg. Tapet av størsteparten av Siachen-området og de etterfølgende mislykkede militærangrepene fikk Benazir Bhutto til å gjøre narr av Muhammad Zia-ul-Haq, og hun mente at han skulle ha på seg en burka fordi han hadde mistet sin mandighet.
Operasjon Meghdoot ble av noen sett på som bakgrunnen for Kargilkrigen i 1999, da Pakistan-støttede geriljasoldater og paramilitære styrker okkuperte Kargil-regionen i skjul. Det sies at Operasjon Meghdoot var inspirasjonen for denne mislykkede operasjonen i Kargil som ble iverksatt av Pakistan senere i 1999. Til tross for dette finnes det noen åpenbare likheter mellom Siachen og Kargil, blant annet den angripende partens utnyttelse av forspranget og taktiske fordel av å kontrollere og befinne seg på fjelltoppene. Men i motsetning til Operasjon Meghdoot som ble iverksatt i et område med udefinert og tvetydig grenselinje, er Line of Control en klar grense i Kargil-regionen og av den grunn fikk India full internasjonal støtte under Kargilkrigen.
Tap
[rediger | rediger kilde]Ingen offisielle tapstall er tilgjengelige. Imidlertid har begge sider mistet flere soldater på grunn av værforholdene og terrenget enn av fiendtlig ild. Et stort antall soldater fra begge parter har mistet livet som følge av frostskader, høydesyke og ved å ha falt ned i bresprekker under patruljeringer.
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Se «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 14. juni 2012. Besøkt 27. januar 2011. for kanskje den mest detaljerte dekningen av geografi i denne konflikten, inkludert dens tidlige dager, og under avsnitt 3 for gjeldende status for indisk kontroll over Gyong La, i motsetning til ofte kopiert feilinformasjon fra det gamle sammendraget på http://www.globalsecurity.org/military/world/war/siachen.htm
- ^ Se http://www.hinduonnet.com/fline/fl2304/stories/20060310001704400.htm Arkivert 11. desember 2008 hos Wayback Machine. for et oppdatert og detaljert kart som viser pakistansk kontroll vest for toppene til Saltoro-fjellkjeden, og indisk kontroll over hele Siachen-breen og toppen av Saltorofjellene.
- ^ «Indere har vært i stand til å holde på den taktiske fordelen av høydene. De fleste av Indias mange utposter ligger vest for Siachen-breen langs Saltorofjellene.»Bearak, Barry (23. mai 1999). «THE COLDEST WAR; Frozen in Fury on the Roof of the World». The New York Times. Besøkt 20. februar 2009.
- ^ I en vitenskapelig studie med detaljerte kart og satellittbilder, forfattet av brigaderer fra både pakistansk og indisk militær, skriver de følgende på s. 16 og 27: «Siden 1984 har den indiske hæren vært i fysisk besittelse av de fleste høydene i Saltorofjellene vest for Siachen-breen, mens den pakistanske hæren har holdt stillinger i lavere høyder på vestsiden av sidefjell fra Saltoro-fjellkjeden. Den indiske hæren har sikret sin posisjon på breen.»Hakeem, Asad (1. september 2007). «Demilitarization of the Siachen Conflict Zone» (PDF). Sandia Report. Sandia National Laboratories, Albuquerque, NM, USA. Arkivert fra originalen (PDF) 17. april 2012. Besøkt 20. februar 2009. «Arkivert kopi» (PDF). Archived from the original on 17. april 2012. Besøkt 29. april 2010.
- ^ Pervez Musharraf (2006). In the Line of Fire: A Memoir. Free Press. ISBN 0743283449.(s. 68-69)
- ^ The Himalayas War at the Top Of the World Arkivert 14. januar 2009 hos Wayback Machine. 31. juli 1989 - TIME
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 14. juni 2012. Besøkt 27. januar 2011.
- ^ http://www.hinduonnet.com/fline/fl2304/stories/20060310001704400.htm Arkivert 11. desember 2008 hos Wayback Machine. Et detaljert og gjeldende kart over slagmarken
- ^ Project Hope/ Josy Joseph
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Operation Meghdoot på IAFs hjemmeside
- (en) Siachen disengagement - artikkel i Daily Times
- (en) War at the top of the World - artikkel i TIME
- (en) Siachen-konflikten fra pakistansk side
- (en) Forberedelsene til Operasjon Meghdoot av vingkommandør M. Bahadur