Ozognathus | |||
---|---|---|---|
Nomenklatur | |||
Ozognathus LeConte, 1861 | |||
Synonymi | |||
Micranobium Gorham, 1883, Durangoum Pic, 1903 | |||
Populærnavn | |||
mykborebiller[1] | |||
Klassifikasjon | |||
Rike | Dyr | ||
Rekke | Leddyr | ||
Klasse | Insekter | ||
Orden | Biller | ||
Overfamilie | Bore- og hettebiller | ||
Økologi | |||
Antall arter: | 3 | ||
Habitat: | terrestrisk, i død ved og lagrede matvarer | ||
Utbredelse: | Nord-Amerika | ||
Inndelt i | |||
Ozognathus er en slekt av små, vedborende biller. Mange borebillearter kan leve av tørt trevirke og kan gjøre stor skade på bygningstømmer, møbler og andre tregjenstander.
Små (opptil 2,5 mm), avlange biller, som oftest svarte på farge. De artene som borer i ved er gjerne sylindriske, og brystskjoldet (pronotum) er høyt hvelvet og dekker hodet som en hette – dette er et trekk man finner hos mange treborende biller, for eksempel hettebiller (Bostrichidae) og barkbiller (Scolytinae). Hodet er kort og bredt, delvis skjult under pronotum, fasettøynene ovale, ikke oppdelt. Brystskjoldet (pronotum) er noe hvelvet, litt smalere enn dekkvingene. Dekkvingene er parallellsidige. Hos hannene er kjevene lange og sigdformede, stikker et stykke ut foran hodet.
Larvene er korte og trinne, gjerne mer eller mindre hårete.
De fleste av borebillene lever utendørs og borer i død ved. De har mikroorganismer som hjelper dem å fordøye veden. En del arter har tilpasset seg å angripe bygningstømmer og møbler, og "markhull" i treverk stammer oftest fra disse billene. De er i stand til å angripe ganske tørt og hardt treverk. Disse artene liker gjerne å ha det varmt og man finner ofte at skadene er konsentrert til varme steder, for eksempel langs varmtvannsrør. Hos noen arter kommuniserer billene ved å dunke hodet og forbrystet mot veggene i gangene de lever i. Dette gir en hørbar tikking og har gitt opphav til navn som dødningeur og veggesmeder. Den nordeuropeiske arten (O. ptinoides) er knyttet til bergflette.
Slekten er utbredt i Nord-Amerika.