Paul Lowe

Paul Lowe
Nr. 23, 26
Posisjon: Halfback
Informasjon
Født: 27. september 1936 (88 år)
Fødested: Homer
Høyde: 1,83 meter Vekt: 93 kg
Karriereinformasjon
High School: Centennial
(Compton, California)
College: Oregon State
Udraftet: 1959
Laghistorie
 * Kun offseason og/eller treningsstall
Karrierehøydepunkter og Priser
Karrierestatistikk
Yards på løp     4 995
Yards per løp     4,9
Touchdowns på løp     38
Mottakelser     111
Mottatte yards     1 045
Mottatte touchdowns     7
Spillerstatistikk på PFR

Paul Edward Lowe (født 27. september 1936 i Homer i Louisiana) er en tidligere halfback i amerikansk fotball som spilte for Los Angeles / San Diego Chargers og Kansas City Chiefs i American Football League (AFL) fra 1960 til 1969. Han vant en AFL-tittel med Chargers i 1963 og et Super Bowl med Chiefs i 1969. Han spilte college football for Oregon State Beavers.

TIdlig liv

[rediger | rediger kilde]

Lowe ble født i Homer i Louisiana og vokste opp i Los Angeles. Han gikk på Centennial High School i Compton i California, hvor han skilte seg ut i amerikansk fotball, friidrett og basketball.[1]

College

[rediger | rediger kilde]

Lowe gikk på Oregon State University og spilte for skolelaget Oregon State Beavers under hovedtrener Tommy Prothro.[2] Som sophomore i 1956 var han andre tailback bak starteren Joe Francis i Ducks’ single-wing offense.[2][3][4] Lowe hadde 113 løp for 407 yards og seks touchdowns og fullførte 13 av 26 pasningsforsøk for 293 yards.[5] Han var en honorable mention for All-America fra United Press,[6] som også valgte ham inn på sitt andrelag for All-Coast.[7] Oregon State vant divisjonen, ble rangert #11 nasjonalt og spilte i Rose Bowl 1957 hvor de tapte mot Iowa Hawkeyes. Etter å ha tatt en pause fra idretten som junior var han tilbake som reserve som senior, med 100 yards på 6 fullførte pasninger av 17 forsøk samt 62 løp for 162 yards og to touchdowns.[5]

Profesjonell karriere

[rediger | rediger kilde]

Etter studietiden gikk Lowe udraftet gjennom NFLs draft i 1959. Han spilte for San Francisco 49ers under sesongoppkjøringen 1959, men ble løslagg før sesongstart etter å ha pådratt seg en ankelskade.[1] Han flyttet tilbake til Los Angeles i California for å finne seg en jobb og støtte sin kone, Sophia Lowe. Han tok en stilling i postrommet til Carte Blanche Credit Card Corporation, som var eid av Hilton-familien.[8]

I 1960 var Barron Hilton, sønn av hotellmogulen Conrad Hilton, den originale eieren av Los Angeles Chargers i den nye ligaen American Football League. Chargers’ general manager Frank Leahy spurte Lowe om å besøke lagets treningsleir på bakgrunn av Lowes tid med Orgeon State Beavers.[8] Lowe endte opp med å bli signert som en free agent.[9] Hans første berøring i AFL var en 105-yard touchdown i Chargers’ første treningskamp. I 1960 endte Chargers sesongen 10–4 og som divisjonsmestere i AFL Western Division.[10] Han ledet laget med 855 yards på 136 løp og satte en personlig rekord med 6,3 yards per løp, og hadde også 23 mottakelser for 377 yards.[1][10] Lowe var nummer to i ligaen på løp, 20 yards bak Dallas Texans’ Abner Haynes,[11] og ble utnevnt til All-AFL førstelag som halfback.[10] I American Football League Championship Game 1960 hadde Lowe 165 yards på løp.[1]

I sesongåpningen 1961 mot Texans hadde Lowe Chargers’ lengste play fra scrimma med et løp på 87 yards, en rekord som fremdeles er stående.[1][8] Han måtte stå over 1962-sesongen etter å ha brukket armen.[1] I 1963 var han tilbake, løp 1 010 yards og ble utnevnt AFL Comeback Player of the Year av Associated Press.[12] I tittelkampen hadde Lowe 94 yards på 12 løp, inkludert en 58-yard touchdown, da Chargers vant 51–10 over Boston Patriots.[2] En muskelskade hindret Low i 1964,[12] og han løp totalt for 496 yards i løpet av sesongen.[10]

I 1965 ble Lowe utnevnt AFL MVP av The Sporting News da han satte en ligarekord med 1 121 yards på løp og seks touchdowns.[1][13] Han ble den første spilleren i AFL til å ha 1 000 yards på løp to sesonger etter å ha løpt for 99 yards da Chargers sikret lagets femte divisjonstittel på seks år etter en 37–26 seier over Houston Oilers.[14] I sesongfinalen mot Oakland Raiders slo han Clem Daniels’ sesongrekord på 1 099 yards på løp som han satte i 1963.[15] Han ble igjen utnevnt AFL Comeback Player of the Year,[12] og delte andreplass med lagkamerat Lance Alworth i avstemningen for UPI AFL-AFC Player of the Year.[16]

Low hadde 643 yards på løp i 1966 og kun 71 yards (2,5 per løp) i 1967. Etter å ha løp for ni yards på kun ett løp i sesongåpningen i 1968 ble han waived. Han var kun 27 yards fra å nå totalt 5 000 yards på løp.[17] Lowe signerte med Kansas City Chiefs etter at alle lagets seks running backs ble skadet.[18] Han spilte emd Chiefs i to sesonger og vant en Super Bowl-ring da de i 1969 slo Minnesota Vikings 23–7 i Super Bowl IV.[2]

Arv

[rediger | rediger kilde]

Lowe ble utnevnt All-AFL fire gagner, inkludert to ganger på første lag, og var en AFL All-Star to ganger.[19] Han hadde i snitt 4,9 yards per løp i karrieren, som er en lagrekord for Chargers og best i AFL.[20] Han satte en rekord på profesjonelt nivå ved å ha 100+ yards på 14 eller færre løp seks ganger. Hans 4 995 yards på løp totalt var nest flest i AFL.[9] Han ledet Chargers på løp fem ganger, og hadde to sesonger med over 1 000 yards.[1] Hans 4 972 yards med Chargers forble en lagrekord frem til 2004, da den ble slått av LaDainian Tomlinson.[21] Lowe enten ledet eller var nummer to i AFL i touchdowns på løp fire ganger.[21] Han er også en av kun 20 spillere som spilte i AFL gjennom alle ligaens ti sesonger.[9]

I 1970 valgte Pro Football Hall of Fame Lowe som running back på All-Time All-AFL Team. I 1979 ble han innlemmet i Los Angeles Chargers Hall of Fame.[19]

Karrierestatistikker i NFL

[rediger | rediger kilde]
Nøkkel
AFL MVP
Vant AFL Championship
Super Bowl-vinner
Ledet ligaen
Uthevet Personlig rekord

Seriespill

[rediger | rediger kilde]
År Lag Kamper Løp Mottakelser Fumbles
K KS For Yds Gj. Y/K Lng TD Mot Yds Gj. Lng TD Fum
1960 LAC 14 12 136 855 6 3 61 1 76 8 23 377 16 4 63 2 2
1961 SD 14 14 175 767 4 4 54 8 87 9 17 103 6 1 17 0 6
1962 SD Ute med skade
1963 SD 14 12 177 1 010 5 7 72 1 66 8 26 191 7 3 31 2 7
1964 SD 12 9 130 496 3 8 41 3 50 3 14 182 13 0 41 2 2
1965 SD 14 14 222 1 121 5 0 80 1 59 6 17 126 7 4 45 1 2
1966 SD 14 11 146 643 4 4 45 9 57 3 12 41 3 4 11 0 3
1967 SD 7 2 28 71 2 5 10 1 21 1 2 25 12 5 13 0 0
1968 SD 1 0 1 9 9 0 9 0 9 0 – – – – – 0
KC 1 0 1 -10 -10 0 -10 0 -10 0 – – – – – 0
1969 KC 7 0 10 33 3 3 4 7 18 0 – – – – – 0
Karriere 98 74 1 026 4 995 4 9 51 0 87 38 111 1 045 9 4 63 7 23

Helse

[rediger | rediger kilde]

Lowe har hatt øresus siden 1965. Etter en CT-scan i 2017 fant en nevrolog at bildene «showed atrophy of frontal lobes, and his testing showed...moderate dementia». I 2018 fikk Lowe $25 000 fra NFL for massesøksmål relatert til hjernerystelse.[22]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e f g h Wolf, Bob (1. august 1990). «REMEMBER WHEN : Many of the Highs Were Lowe’s With the Original Chargers». Los Angeles Times (på engelsk). Besøkt 18. januar 2024. 
  2. ^ a b c d Ortman, Bob (2. oktober 1979). «Lowe makes Charger Hall of Fame». The Evening Tribune. s. C–1, C–5. 
  3. ^ «OSC Confirms Suspension of Paul Lowe». The Corvalis Gazette Times (på engelsk). 5. januar 1957. s. 3. Besøkt 21. januar 2024 – via Newspapers.com. 
  4. ^ «Oregon's Francis Hasn't Been Home In 2 1/2 Years». The Des Moines Register (på engelsk). 1. januar 1957. s. 15. Besøkt 21. januar 2024 – via Newspapers.com. 
  5. ^ a b «Paul Lowe». Sports Reference (på engelsk). Besøkt 21. januar 2024. 
  6. ^ «White Named United Press All-American». Coos Bay Times (på engelsk). 29. november 1956. s. 11. Besøkt 21. januar 2024 – via Newspapers.com. 
  7. ^ «UP All-Coast Team». Los Angeles Times (på engelsk). 5. desember 1956. s. Pt. IV, p. 2. Besøkt 21. januar 2024 – via Newspapers.com. 
  8. ^ a b c «Five days 'til kickoff». Chargers.com (på engelsk). Arkivert fra originalen 28. februar 2007. Besøkt 18. januar 2024. 
  9. ^ a b c Piascik, Andy; Gill, Bob; Lahman, Sean; Crippen, Ken (2009). «Hall of Very Good» (PDF). The Coffin Corner (på engelsk). 31 (5): 6. Besøkt 18. januar 2024. 
  10. ^ a b c d «Shining Light on Paul Lowe's Forgotten AFL Legacy». Pro Football Hall of Fame (på engelsk). 29. januar 2018. Besøkt 18. januar 2024. 
  11. ^ «Oilers Meet Los Angeles For Crown». The Corpus Christi Caller-Times (på engelsk). 1. januar 1961. s. 2D. Besøkt 18. januar 2024 – via Newspapers.com. 
  12. ^ a b c «Paul Lowe Voted Top Comeback». Atlantic City Press (på engelsk). 18. desember 1965. s. 20. Besøkt 18. januar 2024 – via Newspapers.com. 
  13. ^ «Saban Is Coach of Year in AFL». The Sacramento Bee (på engelsk). 24. desember 1965. s. C4. Besøkt 18. januar 2024 – via Newspapers.com. 
  14. ^ «Paul Lowe Paces 'Diego To AFL Title». Daily Record (på engelsk). 13. desember 1965. s. 6. Besøkt 18. januar 2024 – via Newspapers.com. 
  15. ^ «Gillman Refuses Handshake; Bills Title Test Next». Press-Telegram (på engelsk). 20. desember 1965. s. D-4. Besøkt 18. januar 2024 – via Newspapers.com. 
  16. ^ «Bill's Kemp picked 1st in AFL; Lowe, Alworth follow». Tulare Advance-Register (på engelsk). 3. januar 1966. s. 5. Besøkt 18. januar 2024 – via Newspapers.com. 
  17. ^ Magee, Jerry (16. september 1968). «Lowe, Charger Vet, Placed On Waivers». The San Diego Union. s. D1, D6. 
  18. ^ Marshall, Tom (25. september 1968). «Chiefs and Paul Lowe». The Kansas City Times (på engelsk). s. 2B. Besøkt 18. januar 2024 – via Newspapers.com. 
  19. ^ a b «All-Time AFL Team - OFFENSE». Pro Football Hall of Fame (på engelsk). 1. januar 2005. Besøkt 18. januar 2024. 
  20. ^ Miller, Bryce (29. september 2017). «Ex-Charger Paul Lowe: 'Are they waiting for me to die?'». The San Diego Union-Tribune (på engelsk). Besøkt 18. januar 2024. 
  21. ^ a b Sullivan, Tim (9. oktober 2004). «Recognition elusive for Paul Lowe»Betalt abonnement kreves. The San Diego Union-Tribune. s. D-1 – via NewsBank. 
  22. ^ Miller, Bryce (30. november 2018). «Column: Chargers legend Paul Lowe feeling effects of dementia, deaths, cancer». The San Diego Union-Tribune (på engelsk). Besøkt 18. januar 2024.