Peter-Jürgen Boock

Peter-Jürgen Boock
Født3. sep. 1951[1]Rediger på Wikidata (73 år)
Garding
BeskjeftigelseSkribent, politisk aktivist Rediger på Wikidata
NasjonalitetTyskland
Medlem avRote Armee Fraktion

Peter-Jürgen Boock (født 3. september 1951) er en tysk journalist, forfatter og tidligere medlem av den venstreekstreme terrorgruppen Rote Armee Fraktion (RAF).

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Da Peter-Jürgen Boock ble født i Garding i Schleswig-Holstein i 1951 drev hans foreldre en bar. Hans far var veteran fra annen verdenskrig. Boock bodde i noen år hos sin bestemor, før han ble hentet hjem av foreldrene da han var 7 år gammel.[2]

Som tenåring rømte han hjemmefra flere ganger. Han arbeidet en tid som lærling ved en fabrikk, men ble stadig mer interessert i den gryende utenomparlamentariske venstresiden i Vest-Tyskland.[3]

I 1968 ble Boock sendt til ungdomsanstalten Glückstadt etter å ha rømt hjemmefra og blitt pågrepet i Nederland i besittelse av noen gram hasj.[4] Derfra ble han sendt videre til ungdomshjemmet Beiserhaus i Rengshausen. På denne institusjonen arbeidet Andreas Baader en tid som alternativ pedagog, og slik fikk Boock sin første kontakt med terrororganisasjonen RAF.[5] Her møtte han også de senere RAF-medlemmene Gudrun Ensslin, Thorwald Proll og Astrid Proll.

Aktivitet i RAF

[rediger | rediger kilde]

30. juli 1977 deltok han i et kidnappingsforsøk mot bankmannen Jürgen Ponto. Kidnappingsforsøket feilet og Ponto ble skutt og drept. Peter-Jürgen Boock kjørte fluktbilen RAF-terroristene flyktet i.[6] [7][8]

Sommeren 1977 var Boock i Bagdad sammen med sin daværende kjæreste Brigitte Mohnhaupt, hvor paret møtte Wadi Haddad, sjefen for den palestinske organisasjonen PFLP-SO.[9] [10] Boock har senere forklart at uten palestinernes hjelp ville RAF knapt vært handlingsdyktige under den tyske høsten 1977.

5. september 1977 var Boock en av gjerningsmennene som angrep bilen til industrilederen Hanns-Martin Schleyer, drepte to politimenn, en sikkerhetsvakt og Schleyers privatsjåfør, og deretter kidnappet Schleyer. Han fungerte også som en av Schleyers fangevoktere mens han ble holdt fanget av RAF.[11][9][12]

Arrestasjon i Jugoslavia

[rediger | rediger kilde]

I 1978 ble RAF-medlemmene Boock, Monhaupt, Sieglinde Hofmann og Rolf Clemens Wagner arrestert i Jugoslavia. De satt fengslet i et halvt år mens jugoslavene forhandlet med Vest-Tyskland om en fangeutveksling. Da den vesttyske regjeringen nektet å utlevere 8 kroater, satt jugoslavene de fire vesttyskerne på fri fot hvorpå de dro videre til en av PFLPs treningsleirer i Aden.[13]

Arrestasjon og dom

[rediger | rediger kilde]

I 1980 forlot Boock RAF[14] og forrådte en planlagt aksjon i forbindelse med et karneval i Heidelberg. Han ble arrestert i Hamburg året etter.[15]

I mai 1984 ble Boock dømt til den strengeste straff avsagt i en terrorsak på daværende tidspunkt. Han fikk tre ganger livsvarig fengsel og ytterligere 15 år for drapet på Ponto, Hanns-Martin Schleyer og hans fire ledsagere, og for å ha deltatt i planleggingen av et ikke gjennomført rakettangrep mot statsadvokaten i Karlsruhe.[15]

I årene 1982-1984 utvekslet Boock en rekke brev med den tyske forfatteren Peter Schneider. Brevene ble utgitt i bokform i 1985.[16] RAF-fangene og de gjenværende medlemmene betraktet brevvekslingen og mangfoldiggjørelsen av den som forræderi.

Boock ble prøveløslatt i 1999 etter å ha sonet 18 år.[17][18]

Etter løslatelsen

[rediger | rediger kilde]

Boock er blant få tidligere RAF-medlemmer som har vært villig til å fortelle om hvem som var involvert i de ulike terrorhandlingene organisasjonen gjennomførte. I et intervju med Der Spiegel i 2007 navnga han Stefan Wisniewski som gjerningsmannen bak drapet på den tyske statsadvokaten Siegfried Buback 7. april 1977, hvilket muliggjorde benådingen av Christian Klar, som var mistenkt for drapet.[11][19][20] Wisniewski nekter for å ha utført drapet.

Peter-Jürgen Boock arbeider etter løslatelsen som frilansjournalist. Han har skrevet flere bøker om tiden i RAF.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Boock 2008, s. 12.
  3. ^ Aust 2008, s. 47.
  4. ^ Haarhoff, Heike (18. januar 2008). «Justizskandal im Jugendheim: Das Leiden von Glückstadt». Die Tageszeitung: taz (på tysk). ISSN 0931-9085. Besøkt 14. mars 2019. «Zehn Jahre zuvor war einzig der ehemalige RAF-Terrorist Peter-Jürgen Boock bereit, über den Heimalltag zu berichten. Boock war 1968, mit 17 Jahren, in Glückstadt gelandet, weil er von zu Hause abgehauen und in Holland mit ein paar Gramm Haschisch geschnappt worden war.» 
  5. ^ Wivel 2007, s. 197.
  6. ^ Leffers, Jochen (29. juli 2017). «RAF-Terrorismus: Der Tag, als Jürgen Ponto starb». Spiegel Online. Besøkt 14. mars 2019. 
  7. ^ Wivel 2007, s. 207.
  8. ^ Aust 2008, s. 294.
  9. ^ a b Wivel 2007, s. 210.
  10. ^ Aust 2008, s. 287.
  11. ^ a b «RAF-Terror: Boock nennt Namen von Schleyers mutmaßlichen Mördern». Spiegel Online. 7. september 2007. Besøkt 14. mars 2019. 
  12. ^ Boock 2008, s. 31–38.
  13. ^ Wivel 2007, s. 240.
  14. ^ Boock 2008, s. 221.
  15. ^ a b Wivel 2007, s. 242.
  16. ^ Wivel 2007, s. 246.
  17. ^ «Früherer RAF-Terrorist Boock versteckte sich im Ihme-Zentrum». HAZ – Hannoversche Allgemeine (på tysk). Besøkt 14. mars 2019. 
  18. ^ Online, FOCUS. «Kritik am „Bereuer vom Dienst“». FOCUS Online (på tysk). Arkivert fra originalen 23. september 2017. Besøkt 14. mars 2019. 
  19. ^ Monsen, Trygve (21. april 2007). «Tysk terrorist ett skritt nærmere friheten». Aftenposten. 
  20. ^ Prantl, Heribert (2010). «Wisniewski? Stefan Wisniewski?». sueddeutsche.de (på tysk). ISSN 0174-4917. Besøkt 14. mars 2019. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Stefan Aust (2008). The Baader Meinhof Complex (på engelsk). London: The Bodley Head. ISBN 978-1-847-92045-4. 
  • Peter-Jürgen Boock (2008). Bortførelsen og henrettelsen af Hanns-Martin Schleyer (på dansk). København: Informations forlag. ISBN 978-87-7514-208-8. 
  • Peter Wivel (2007). Baader Meinhof : 30 år med tysk terror (på dansk). Danmark: Politikens forlag. ISBN 978-87-567-8477-1. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]