Robert Riefling | |||
---|---|---|---|
Født | 17. sep. 1911[1][2] Aker Akershus | ||
Død | 1. juli 1988[1][2] (76 år) Oslo | ||
Beskjeftigelse | Professor, musikkforsker, pianist | ||
Ektefelle | Amalie Christie (1944–1947)[3] Borghild Hammerich (1949–)[3] | ||
Far | Albert Riefling | ||
Søsken | Reimar Riefling | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Utmerkelser | Ridder av Dannebrogordenen Oslo bys kulturpris (1985) Spellemannprisen i klassisk musikk/samtidsmusikk (1985) | ||
Musikalsk karriere | |||
Sjanger | Klassisk musikk | ||
Instrument | Piano | ||
Robert Dankwart Leo Riefling (født 17. september 1911 i Aker, død 1. juli 1988) var en norsk pianist og musikkpedagog.
Han debuterte 11 år gammel med Oslo filharmoniske orkester, og med solokonsert som fjortenåring i Gamle Logens store sal (september, 1925). Han ledet Rieflings Klaverinstitutt 1941–52, sammen med broren Reimar Riefling (1898–1981). Fra 1942 til 1943 var han fange på Grini fangeleir og Bredtvet.
Han var professor ved Det Kongelige Danske Musikkonservatorium 1965–1973 og ved Norges musikkhøgskole 1973–1980. Riefling utga om lag 60 plateinnspillinger: Bachs Das Wohltemperierte Klavier to ganger (første gang i 1946 som første nordmann som fremførte dette verket), samtlige klaversonater av Beethoven og Fartein Valens klaververk. Flere komponister har skrevet musikk for ham, blant dem Klaus Egge og Harald Sæverud. Til 75-årsdagen i 1986 avholdt Kong Olav V en festmatine for Riefling.
Han skulle være æresgjest ved Festspillene i Nord-Norge i juni 1988 og dele ut Riefling-prisen, men ble syk og måtte melde avbud.
Han var sønn av musikeren Albert Heinrich Theodor Riefling (1868–1946) og Ingeborg Louise Rollag (1868–1959). Faren var teatermusiker og dirigent i Kristiania fra omkring 1892, og spilte piano, kirkeorgler og fagott. Broren Reimar Riefling (1898–1981) var også pianist.
Robert var gift med pianisten Amalie Christie fra 1944 til 1947 (og dermed svoger av Werner Christie og Johan Koren Christie), med filantropen Borghild Hammerich fra 1949 til 1978 og med Bibbi Lindstrøm fra 1988.[4]