Rudolf Nadolny

Rudolf Nadolny
Født12. juli 1873[1][2][3]Rediger på Wikidata
Sterławki Wielkie
Død18. mai 1953[1][2][3]Rediger på Wikidata (79 år)
Düsseldorf[4]
BeskjeftigelseDiplomat, jurist, styreleder (1945–1945) Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedAlbertus-Universität Königsberg
BarnBurkhard Nadolny
NasjonalitetTyskland
Rudolf Nadolny på Commons

Rudolf Nadolny (født 12. juli 1873 i Groß Stürlack i Kreis Lötzen i Østpreussen i Tyskland, død 18. mai 1953 i Düsseldorf) var en tysk diplomat.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Rudolf Nadolny var sønn av godseieren August Nadolny og hans hustru Agnes, født Trincker. Gikk på progymnasiet i Lötzen og gymnasiet i Rastenburg, der han tok abitur i 1892. Deretter var han ettåringfrivillig ved Grenadier-Regiment «König Friedrich Wilhelm I» (2. Ostpreußisches) Nr. 3 i Rastenburg.

Deretter begynte han å studere rettsvitenskap ved Albertus-Universität Königsberg. Etter sin eksamen høsten 1896 var han referendar ved domstolen i småbyen Rhein.

Etter sin assessoreksamen sommeren 1901 ble Nadolny dommer i Königsberg.

Diplomatisk karriere

[rediger | rediger kilde]

Nadolny kom i diplomattjeneste i 1902. Hans første postering tiltrådte han i 1903 som visekonsul i generalkonsulatet i St. Petersburg.

Nadolny giftet seg i 1905 med Änny Matthiesen. De fikk tre barn: Burkhard, Ursula og Anorte.

I 1907 kom han tilbake til ministeriet i Berlin, der han ble legasjonsråd med for det meste arbeid med handelspolitiske oppgaver. Mellom 1912 og 1914 hadde han diplomatiske oppdrag i Persia, Bosnia og Albania.

Ved utbruddet at første verdenskrig stilte han seg til disposisjon for det militære. Han ble først adjutant tildelt Garde-Grenadier-Regiment Nr. 5. Hans oppgave vat overoppsynet med internerte i Ruhleben. Høsten 1914 ble han kalt til etterretningsavdelingen i den stedfortredende generalstab og der ble han tidlig i 1915 sjef for den nyopprettede seksjon for politikk ved felthærens generalstab.

I juli 1916 ble Nadolny sendt av Auswärtiges Amt som chargé d’affaires til Kermanshah i Persia, der han ledet den tyske utenriksstasjon der. Der befant det seg den tysk-støttede «provisoriske persiske regjering» under ledelse av Reza Qoli Khan Nezam al Saltaneh. Nadolny skulle bidra til å sikre Irans uavhengighet, som ble utfordret etter at første verdenskrig gjorde seg gjeldende i regionen ved russiske og britiske militære styrkers nærvær (okkupasjon).[trenger referanse] Nadolny organiserte finansiell og militær støtte til det persiske gendarmeri under ledelse av oberst Mohammad Taqi-Khan Pesyan og for finansiell assistanse til Wilhelm Wassmuss, som i det sørlige Iran hadde bygd opp og så ledet en motstandsbevegelse mot de britiske styrker.

Etter de osmanske styrkers nederlag mot de britiske enheter i da de erobret Bagdad den 11. mars 1917 måtte den tyske stasjon i Kermanshah oppgis, hvorpå også den persiske motstand mot de russiske og britiske styrker brøt sammen.[5]

Da stasjonen ble oppløst i 1917 kom Nadolny raskt tilbake til Berlin og var frem til 1919 avdelingsleder for østpolitikk i utenriksministeriet. Avdelingen fikk på denne tid via von Bergen kontakt med de russiske bolsjeviker i Sveits i sørget for at «Lenin og hans kamerater i april 1917 ble sluset gjennom Tyskland av den øverske hærledelse»[6].

Ved de senere fredsforhandlinger med bolsjevikene, som endte med Brest-Litovsk-freden, var Nadolny med i forhandlingsdelegasjonen som ble ledet av Richard von Kühlmann.

I Weimarrepublikken ble han førstesjef for rikspresidenten Friedrich Eberts byrå 1919-20. Han skal ha vært den som fikk Ebert til å utrope Deutschlandlied til landets nasjonalsang.[trenger referanse]

I januar 1920 ble han utnevnt til sendemann i Stockholm. Han ble etterpå (1924-33) tysk ambassadør i Tyrkia. 1931-33 var han leder for den tyske delegasjonen ved nedrustningskonferansen i Genève.[7]

I januar 1933 ble han tysk ambassadør i Moskva, men gikk etter bare åtte måneder av i protest mot det nasjonalsosialistiske Tysklands sovjetfiendtlige utenrikspolitikk.[trenger referanse]

I det følgende hengav han seg til jordbruk på godset Briesen (Kreis Templin) i Uckermark og på fruktgodset Katharinenhof ved Gransee (Kreis Ruppin).

Etterkrigstiden

[rediger | rediger kilde]

Etter annen verdenskrigs avslutning engasjerte Nadolny for tysk nasjonal enhet. Etter ønske fra ledende personer i det tyske røde kors overtok han i juni 1945 i Berlin som etterfølger etter Ernst-Robert Grawitz oppgaven å reorginere Det tyske Røde Kors (DRK). Hans innsats ble ikke kronet med fremgang, og da de allierte oppløste DRK i oktober 1945 opphørte Nadolnys lederverv.

Etter grunnleggelsen av de to tyske stater gikk han inn for gode relasjoner mellom Vest-Tyskland og DDR og Sovjetunionen. Han var sammen med Andreas Hermes en ledende politisk skikkelse i Godesberger Kreis og var akrtiv i «Gesellschaft für die Wiedervereinigung Deutschlands».[trenger referanse] Fra 1949 bodde Nadolny i Rhöndorf. Han døde 79 år gammel på et sykehus i Düsseldorf-Benrath.

Selvbiografi

[rediger | rediger kilde]
  • Rudolf Nadolny (forfatter), Günter Wollstein (utgiver): Mein Beitrag. Erinnerungen eines Botschafters des Deutschen Reiches. Dme-Verlag, Köln 1985, ISBN 3-922977-18-9 (Die Ausgabe Wiesbaden 1955 ist gekürzt).

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • (de) Wolfgang Müller: «Nadolny, Rudolf.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 18, Duncker & Humblot, Berlin 1997, ISBN 3-428-00199-0, s. 692 f. (digitalisering).
  • Günter Wollstein: Rudolf Nadolny - Außenminister ohne Verwendung (= VfZG, Band 28). 1980, S. 47-93.
  • Marc Zirlewagen: Rudolf Nadolny. In: Marc Zirlewagen (Hrsg.): 1881–2006. 125 Jahre Vereine Deutscher Studenten. Band 1: Ein historischer Rückblick. Akademischer Verein Kyffhäuser, Bad Frankenhausen 2006, ISBN 978-3-929953-06-0, S. 231-233.
  • Peter Hahn: Rudolf Nadolny - Der unbequeme Diplomat. In der Reihe "Diplomatische Profile". 312 Seiten mit Dokumenten und Fotos sowie einem Essay von Sten Nadolny. Oase Verlag 2014. ISBN 978-3-88922-100-1
  • Michael Jonas / Jan Zinke: "Wir standen mit der Zukunft im Bunde". Rudolf Nadolny, das Auswärtige Amt und die deutsche Persienpolitik im Ersten Weltkrieg. In: Loth, Wilfried / Hanisch, Marc (Hrsg.): Erster Weltkrieg und Dschihad: Die Deutschen und die Revolutionierung des Orients. München 2014, ISBN 978-3-486-75570-1, S. 61-89. (Inhaltsverzeichnis)

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000001464, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id nadolny-rudolf, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Rudolf Nadolny: Mein Beitrag. Erinnerungen eines Botschafters des Deutschen Reiches. s. 90ff.
  6. ^ Rudolf Nadolny: Mein Beitrag. Erinnerungen eines Botschafters des Deutschen Reiches. s. 106.
  7. ^ Carlquist, Gunnar, red. (1937). Svensk uppslagsbok. Bd 18. Malmö: Svensk Uppslagsbok AB. s. 653.