Sammenligning av nazismen og stalinismen

Hitler (1938)
Stalin (1937)

Flere forfattere har utført en sammenligning av nasjonalsosialismen og stalinismen, hvor de har tatt for seg problemene om hvorvidt de to ideologiene var like eller forskjellige, hvordan disse konklusjonene påvirker forståelsen av 1900-tallets historie, hva slags forhold som eksisterte mellom de to regimene, og hvorfor begge vokste frem og ble store på samme tid. Svar på alle disse spørsmålene er omstridt blant akademikere.[1] I løpet av 1900-tallet ble sammenligning av stalinismen og nazismen utført på grunnlag av temaer som totalitarisme, ideologi, og personlighet. Begge regimer ble sett i kontrast til den liberale Vesten, med vektlegging på likhetene mellom de to, mens forskjellene ble forminsket.[2] Politiske teoretikere som Hannah Arendt, Carl Friedrich og den amerikanske geostrategen Zbigniew Brzezinski var prominente forkjempere av denne «totalitære» tolkningen.[3]

Den totalitære modellen ble utfordret på 1970-tallet av politiske forskere som ønsket å forstå Sovjetunionen med tanke på modernisering,[4] og av funksjonalistiske historikere Martin Broszat og Hans Mommsen, som mente at det nasjonalsosialistiske regimet var altfor uorganisert til å bli ansett som totalitært.[5][6][7][8] Sammenligningen av stalinismen og nasjonalsosialismen, som ble utført på en teoretisk basis av politiske forskere under den kalde krigen, utføres nå med empirisk forskning som basis, siden mer informasjon er tilgjengelig. Det forblir derimot et forsømt studiefelt innen akademia.[9]

Likheter

[rediger | rediger kilde]
Den fremste vesttyske sosialdemokraten Kurt Schumacher er kjent for å si at kommunistene var «rødmalte nazister»,[10] og at de to bevegelsene muliggjorde hverandre.

Selv om NSDAP ideologisk var mot kommunismen uttrykket ofte Adolf Hitler og andre naziledere anerkjennelse av at det kun var i Sovjet-Russland at deres revolusjonære og ideologiske motparter var å finne.[11] Hitler beundret sovjetdiktatoren Josef Stalin og hans stalinisme, og uttrykket flere ganger offentlig en hyllest av Stalin for hans forsøk på å rense Sovjetunionens kommunistparti for jødiske innflytelser, særlig da utrenskningen av jødiske kommunister som Lev Trotskij, Grigorij Zinovjev, Lev Kamenev og Karl Radek.[12] Josef Stalin beundret Adolf Hitler, og hyllet Hitler for hans utrenskning i 1934, kjent som «De lange knivers natt».[13]

Biopolitikk

[rediger | rediger kilde]

Stalinismen og nazismen vektla begge viktigheten av utopisk biopolitikk, særlig med tanke på reproduksjon.[14] Denne vektleggingen alene var ikke unik, da blant annet mange andre europeiske stater praktiserte eugenikk på denne tiden, og i tillegg var de stalinistiske og nasjonalsosialistiske idealene meget forskjellig.[14] Nøkkellikheten var koblingen mellom reproduksjonspolitikk og statens ideologiske mål.[15] Det var uansett betydelige forskjeller mellom regimenes tilnærminger. Stalins Sovjetunionen støttet aldri offisielt eugenikk som nazistene gjorde – sovjetmyndighetene kalte eugenikk en «fascistvitenskap» – selv om det fantes sovjetiske eugenikere. I tillegg hadde de to regimene forskjellige tilnærminger til forholdet mellom familien og lønnsarbeid – nasjonalsosialistene fremmet en familie der mannen sikret familien inntekt, mens stalinismen fremmet et hushold med to lønnstjenere.[16]

Nazi-Tyskland, Sovjetunionen, og Fascist-Italia var alle kraftig bekymret over lave fruktbarhetstall.[17] Reproduksjonspolitikk i Sovjetunionen og Nazi-Tyskland ble administrert gjennom deres helsesystemer – begge regimer anså helsevesenet som hovedstøtten til deres planer om å utvikle et nytt samfunn.[18] Mens Sovjetunionen hadde planer om å utvikle en offentlig helsetjeneste fra bunn av, bygde Nazi-Tyskland på det allerede eksisterende offentlige helsevesenet i Tyskland som hadde blitt utviklet siden 1883 av Otto von Bismarcks lovgivning som hadde utviklet verdens første nasjonale offentlige helsetjenesteprogram.[18] Nasjonalsosialistene sentraliserte det tyske helsevesenet for å påtvinge nazistenes ideologiske komponenter på det, og erstatte eksisterende frivillige og myndighetenes velferdstjenester med nye som var dedikert til rasehygiene og andre deler av naziideologien.[19]

Sovjet-Russlands kommunistparti omfavnet eugenikk i 1920 med grunnleggelsen av Det russiske eugenikksamfunn, etterfulgt det neste år av grunnleggelsen av Det sovjetiske vitenskapsakademis eugenikkbyrå.[20]

Politisk vold og voldelige samfunn

[rediger | rediger kilde]

Både stalinismen og nazismen benyttet massevold.[21] Både den stalinistiske Sovjetunionen og Nazi-Tyskland benyttet interneringsleirer styrt av statsagenter – NKVD i Sovjetunionen og Schutzstaffel (SS) i Nazi-Tyskland.[21] Begge regimer ytte vold mot minoriteter med base i fremmedfrykt – den xenofobiske volden til nasjonalsosialistene var uttalt, men rasjonalisert som rettet mot «asosiale» elementer, mens den xenofobiske volden til stalinistene var forkledd som å være rettet mot «sosialt skadelige» elementer – et begrep som var rettet mot diaspora-nasjonaliteter.[22]

Både Stalins Sovjetunionen og Nazi-Tyskland var voldelige samfunn hvor massevold var akseptert av staten, som i Den store terror 1937–1938 i Sovjetunionen, og Holocaust i Nazi-Tyskland og de okkuperte områder under andre verdenskrig.[23] Stalins Sovjetunionen etablerte «spesialbosetninger» hvor «sosialt skadelige» eller «sosialt farlige» – som inkluderte tidligere dømte, kriminelle, omstreifere, stemmerettsfrarøvede, og «avklassede elementer» – ble forvist til.[24] Spesialbosetninger lå hovedsakelig i Sibir, helt nord, Uralfjellene, eller andre ubeboelige områder.[25] I juli 1933 utførte Sovjetunionen en massearrestasjon av 5000 romanier i bunn og grunn på grunnlag av deres etnisitet, hvorpå de samme måned ble deportert til «spesialbosetninger» i Vest-Sibir.[25] I 1935 arresterte Sovjetunionen 160 000 hjemløse og ungdomsforbrytere, og sendte mange av de til NKVDs arbeidsleirer hvor de utførte tvangsarbeid.[26]

I likhet med nazismen forfulgte stalinismen i praksis i Sovjetunionen en politikk med etniske deportasjoner fra 1930-tallet til tidlig 1950-tall, med totalt tre millioner sovjetiske borgere offer for etniskbasert tvangsflytting.[27] Den første store etniske deporteringen fant sted mellom desember 1932 og januar 1933 hvori 60 000 Kuban-kosakker kollektivt ble siktet for assosiering med motstand til sosialisme eller tilknytning til ukrainsk nasjonalisme.[28] Fra 1935 til 1936 deporterte Sovjetunionen statsborgere med polsk eller tysk opphav bosatt i Vest-Ukraina, og sovjetiske borgere med finsk opphav bosatt langs den finsk-sovjetiske grensen.[28] Disse deportasjonene berørte titusener av familier.[28] Fra september til oktober 1937 deporterte sovjetmyndighetene den koreanske minoriteten fra det fjerne østområdet som grenset til japanskkontrollerte Korea.[28] Sovjetmyndigheter hevdet territoriet var «rik jord for japanerne å dyrke» – som hentydet til den sovjetiske mistanken om at koreanerne muligens kunne samarbeide med japanske styrker for å forene området med japansk Korea.[28] Over 170 000 koreanere ble deportert til avsidesliggende områder av Sentral-Asia fra september til oktober 1937. Disse etniskbaserte deportasjoner speilet en ny trend i stalinistisk politikk, en «sovjetisk xenofobi» basert på ideologiske grunnlag som mistenkte at disse menneskene var mottagelige for fremmed kapitalistisk innflytelse, og basert på en gjenoppvåknende russisk nasjonalisme.[28]

Etter Nazi-Tyskland erklærte Sovjetunionen krig i 1941 iverksatte Sovjetunionen en ny storstilt runde med etniske deporteringer. Den første berørte gruppen var sovjetiske tyskere mellom september 1941 og februar 1942: 900 000 mennesker – over 70 % av hele det sovjetisk-tyske samfunnet – ble deportert til Kasakhstan og Sibir i masseoperasjoner.[29] En ny runde med massedeporteringer fant sted mellom november 1943 og mai 1944 hvori sovjetmyndigheter fordrev seks etniske grupper (balkarer, tsjetsjenere, krimtaterer, ingusjetere, karatsjaier og kalmukker), totalt 900 000.[30] Det eksisterte også mindre operasjoner som involverte etnisk rensing av diaspora-minoriteter under og etter andre verdenskrig, hvori titusener av krim-bulgarere, grekere, iranere, hemshiler, kurdere og meskhetiske tyrkere ble deportert fra grenseområdene ved Svartehavet og Transkaukasia.[30]

To etniske grupper som spesifikt var mål for forfølgelse av Stalins Sovjet var tsjetsjenere og ingusjetere.[30] I motsetning til andre nasjonaliteter kunne de ikke mistenkes for tilknytninger til andre stater som hadde deres nasjonalitet, da tsjetsjenere og ingusjetere var fullstendig innfødte folk i Sovjetunionen.[30] I stedet hevdet Sovjetunionen at disse folkenes kultur ikke passet med Sovjets kultur som helhet – med blant annet beskyldninger at tsjetsjenere var assosiert med «banditteri» – og hevdet at Sovjetunionen måtte intervenere for å omforme og reformere deres kultur.[30] I praksis betydde dette tungt væpnede straffeoperasjoner utført mot tsjetsjenske «banditter» som ikke lykkes i å oppnå sin tvangsassimilering, noe som førte til at sovjetmyndighetene i 1944 utførte en storstilt etniske rensing-operasjon der over 500 000 tsjetsjenere og ingusjetere ble arrestert og deportert fra Kaukasus til Sentral-Asia og Kasakhstan for å «avlaste» de russiske minoritetene (30 prosent av befolkningen) av Den tsjetsjensk-ingusjetiske autonome sosialistiske sovjetrepublikk.[31] Deportasjonene av tsjetsjenere og ingusjetere involverte også direkte massakrering av tusener av personer, og sterkt belastende forhold påført de tvangsflyttede – de ble plassert i uforseglede togvogner med lite eller ingen mat på en fire ukers reise hvori mange døde av sult og utmattelse.[32]

Tyske og sovjetiske soldater under den offisielle overrekkelsen av Brest til Sovjetunionen, foran et bilde av Stalin, i kjølvannet av invasjonen og delingen av Polen mellom Nazi-Tyskland og Sovjetunionen i 1939.

Hovedforskjellen mellom de nazistiske og stalinistiske deportasjonene var deres formål: der Nazi-Tyskland søkte etnisk rensing for å tillate bosetning av tyskere i det rensede området forfulgte Stalins Sovjetunionen etnisk rensing for å fjerne minoriteter fra strategisk viktige områder.[33]

Konsentrasjonsleirer

[rediger | rediger kilde]

Verker fra historikere som Ernst Nolte, Andreas Hillgruber og andre i 1980-årene sammenlignet Adolf Hitler og Josef Stalins politikk, og trakk paralleller mellom konsentrasjonsleirsystemet i Sovjet og Nazi-Tyskland.[34]

Margarete Buber-Neumann skriver i sine memoarer med erindringer fra både kommunist- (1937–1940) og nazi-konsentrasjonsleirer (1940–1945) at hun fant begge regimenes metoder veldig like. Etter hun ble løslatt fra Ravensbrück konsentrasjonsleir oppsummerte hun sine observasjoner slik:[35]

Mellom Hitlers og Stalins udåder finnes det, etter min mening, kun en kvantativ forskjell. Sikkert var kommunismen som idé opprinnelig positiv, og nasjonalsosialismen aldre positiv; det var, fra sitt opphav og begynnelse, kriminell i sine mål og sitt program. Jeg vet ikke om kommunistideen, hvis dens teori, allerede inneholdt den grunnleggende feilen eller hvis kun den sovjetiske utførelsen under Stalin forrådte den opprinnelige ideen og etablerte i Sovjetunionen en form for fascisme.

Under Two Dictators (s. 300, beliggenhet 6456, Kindle-utgave)

Opprettelsen av «Det nye menneske»

[rediger | rediger kilde]
Se også: Propaganda i Sovjetunionen, Kommunistisk propaganda og Homo Sovieticus

Både stalinismen og nazismen delte et ideologisk mål om å skape et ideelt «nytt menneske», begge identifiserte «bursjoasi»-verdenen som den gamle verden som var avleggs, og begge involverte en fullstendig avvising av liberalisme samt individuelle rettigheter og friheter, hvori de søkte å skape et nytt, ikkeliberalt samfunn.[36][37] Synet på «Det nye mennesket» varierte dem imellom, da stalinistenes oppfattelse av «Det nye mennesket» nødvendigvis involverte hele menneskehetens befrielse – et globalt og ikkeetnisk mål – mens nazistene anså Det nye mennesket som en herrerase som ville organisere et nytt rasehierarki i Europa.[36] Både systemer benyttet seg tungt av propaganda, der stalinismen forsøkte å omforme det «sovjetiske mennesket».[38]

Militarisme

[rediger | rediger kilde]
Se også: Molotov–Ribbentrop-pakten

Både Sovjetunionen under Stalin og Nazi-Tyskland bar preg av militarisme.[39] Begge la stor vekt på opprettelsen av en «partihær» med regulære væpnede styrker kontrollert av partiet, i Sovjets tilfelle politiske kommissærer, og innføringen av de tilsvarende «nasjonalsosialistiske veiledningsoffiserer» i 1943.[11]

Forskjeller

[rediger | rediger kilde]

Sosialisme

[rediger | rediger kilde]

Historiker Conan Fischer argumenterer for at nazistene var oppriktig i sin bruk av adjektivet «sosialistisk», som de så som uadskillelig fra adjektivet «nasjonal», og mente det som herrerasens sosialisme, i stedet for sosialismen for de «underprivilegerte og undertrykte som søkte rettferdighet og like rettigheter».[40] Men begge ideologier forfektet også «proletariatnasjon»s-teorien, etter at Lenin tok til seg teorien etter den ble introdusert i Italia.[11]

Videre, selv om Hitler av «taktiske» årsaker hadde retorisk erklært en partiplatform fra 1920 med sosialistiske floskler «urokkelig», var faktisk «mange av partiprogrammets paragrafer åpenbart bare en demagogisk appell til underklassenes følelser på et tidspunkt da de var i dårlig tilstand, og sympatiserte med radikale og til og med sosialistiske slagord ... punkt 11, for eksempel ... punkt 12 ... nasjonalisering ... punkt 16 ... kommunalisering ... innført grunnet insistering fra Drexler og Feder, som virkelig trodde på 'sosialismen' i 'nasjonalsosialisme'.»[41] I praksis var slike punkter kun slagord, «de fleste glemt innen partiet hadde kommet til makten ... nazilederen selv ble senere forlegen da han ble minnet om noen av dem.»[41] På samme tidspunkt var Stalin konsekvent i sin implementering av komplett nasjonalisering og kommunalisering av landet.[trenger referanse]

To-veis-sammenligninger

[rediger | rediger kilde]

Visse trekk fra de to regimene anses både som forskjeller og som likheter.

Forbrytelser

[rediger | rediger kilde]

I Kommunismens svartebok, argumenterer kommuniststudieforskeren Stéphane Courtois at naziregimet adopterte et undertrykkelsessystem fra Sovjetunionen, da særlig fra Gulag-systemet, og at undertrykkelse i Sovjettiden var lik nazistenes politikk. Courtois anser kommunismen og nazismen som svakt forskjellige totalitære systemer. Han hevdet at «mer nylig har et ensporet fokus på det jødiske folkemordet i et forsøk på å karakterisere Holocaust som en unik forbrytelse forhindret evalueringen av andre episoder av liknende størrelse i den kommunistiske verden.» Courtois hevder at «folkemordet på en 'klasse' likegodt kan være tilsvarende folkemordet på en 'rase', og at et barns død av sult i Sovjetunionen var 'likt' dødsfallet til et jødisk barn i Warszawa-ghettoen.»[42]

Courtois' tilnærming har blitt avvist av Annette Wievriorka, som hevdet at Courtois forsøker å erstatte minnet om kommunismen med minnet om naziforbrytelser, og fortrenge beretninger om nazistenes grusomheter.[43] Historiker Amir Weiner er uenig i Courtois' argumenter. Han peker på at «Det tredje rikets fire-års utryddelsesmaskin, kun stanset av militært nederlag, fortsatt overskygger enhver annen katastrofe, selv når antallet ofre er hovedbekymringen», og at bønder i Russland «ikke var målrettet som helhet for uttryddelse slik jødene og andre rase-biologiske kategorier i naziverdenen var.» Weiner hevder at sammenligningen mellom nazistene og sovjetene er feilslått, fordi «da Stalins etterfølgere åpnet Gulagens dører tillot de tre millioner innsatte å vende hjem. Da de allierte befridde nazistenes dødsleirer fant de tusener av menneskeskjeletter knapt i livet, ventende på det de visste var uunngåelig henrettelse.»[44]

Økonomen og kommuniststudieforskeren Steven Rosefielde bruker begrepet «rødt holocaust» som et begrep for undertrykkelse i kommuniststyrte stater.[45][46]

Historie til og arbeid med sammenligninger

[rediger | rediger kilde]

Det eksisterer en lang tradisjon med sammenligning av fascisme og kommunisme, eller mer spesifikt, nazisme og stalinisme. På 1920-tallet tok Det tyske sosialdemokratiske parti (SPD), under ledelse av kansler Hermann Müller, synet at «rød tilsvarer brun», det vil si at kommunistene og nazistene utgjorde en lik fare mot liberaldemokratiet.[47] I 1930 bemerket Kurt Schumacher at de to bevegelsene muliggjorde hverandre, et kjent utsagn i ettertid. Han argumenterte at Det tyske kommunistparti, som var sterkt stalinistisk, var «rødmalte nazister».[48] Denne sammenligningen ble speilet av den sosialfascistiske teori fremmet av den sovjetiske regjering og Komintern (inkludert det tyske kommunistparti), som mente at sosialdemokrati var en av mange former for fascisme, sammen med nazisme og andre ideologier.[49]

The Origins of Totalitarianism

[rediger | rediger kilde]

Hannah Arendts klassiske verk The Origins of Totalitarianism (1951) beskriver og analyserer de to store totalitære bevegelsene på 1900-tallet, nazismen og kommunismen. Hun konkluderer at både nazismen og kommunismen var totalitære bevegelser som siktet etter å eliminere alle begrensninger av statens makt.[50]

Forskningsinstitusjoner

[rediger | rediger kilde]

En rekke forskningsinstitusjoner fokuserer på analysering av fascisme/nazisme og kommunisme/stalinisme, og den komparative tilnærmingen, inkludert Hannah Arendt-instituttet for totalitarismeforskning i Tyskland, Instituttet for studie av totalitære regimer i Tsjekkia, og Instituttet for nasjonalt minne i Polen.

I moderne politikk

[rediger | rediger kilde]

Sammenligning av nazisme og stalinisme har i lang tid skapt politiske kontroverser,[51][52] og det førte til Historikerstriden innen tysk akademia på 1980-tallet.[53] Debatten har fortsatt siden Sovjetunionens fall og utvidelsen av EU til tidligere sovjetisk territorium, noe som har ført til erklæringer som Praha-erklæringen og forskjellige andre beslektede utviklinger kjent som Praha-prosessen hovedsakelig støttet av EU-medlemmer som var mest berørt av stalinismen.

Etter revolusjonene i 1989 har europeiske organisasjoner som Den europeiske union (EU) og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) i voksende grad behandlet nazismen og stalinismen (eller av og til mer generelt fascisme og kommunisme) som to liknende former for totalitarisme. Det har blitt ytt flere innsatser for å knytte de to i museer, offentlige monumenter, minnedager og evenementer.

Praha-erklæringen om europeisk samvittighet og kommunisme, iverksatt av den tsjekkiske regjering og underskrevet av personer som Václav Havel, etterlyste «en felles tilnærming med tanke på totalitære regimers forbrytelser, inter alia kommunistregimer» og for å «nå en heleuropeisk forståelse at både de nasjonalsosialistiske og kommunistiske totalitære regimene skal alle bedømmes utfra deres egne grusomme meritter av å være destruktive i deres politikk med systematisk bruk av ekstreme former for terror, undertrykkelse av alle sivile og menneskelige rettigheter, iverksetting av aggressive kriger og, som en uadskillelig del av deres ideologier, utryddelser og deportering av hele nasjoner og befolkningsgrupper; og da at de som så bør anses som de hovedkatastrofene som plaget 1900-tallet.»[54]

Det greske kommunistparti avviser Praha-erklæringen og har kritisert «eskaleringen av det anti-kommunistiske hysteriet ledet av EU-rådet, Den europeiske kommisjon, og bursjoasiklassen i det europeiske parlaments politiske stab.»[55] Det britiske kommunistpartiet har ytret at Praha-erklæringen «er en gjenbruk av vedvarende forsøk fra reaksjonære historikere for å sidestille sovjetiske kommunisme og hitlerittisk fascisme, og speiler de gamle bakvaskelsene til de britiske forfatterne George Orwell og Robert Conquest.»[56]

Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) sin Vilnius-erklæring kunngjorde at, samtidig «anerkjennende av Holocausts unikhet», så opplevde «europeiske stater på 1900-tallet to store totalitære regimer, nazistisk og stalinistisk, som brakte med seg folkemord, brudd av menneskerettigheter og friheter, krigsforbrytelser, og forbrytelser mot menneskeheten.»[57] The Economist argumenterer for at «til tross for Russlands protester var ikke Stalin noe mindre ond enn Hitler», men bemerket: «debatten vil ikke forandre verden: parlamentforsamlingen er bare en snakkebutikk på sidelinjene av det 56-medlemmer mange OSSE. Dens resolusjoner er ikke rettslig bindende.»[58]

Siden 2009 har EU offisielt merket Den europeiske minnedag for ofre for stalinisme og nazisme,[59] erklært av Europaparlamentet i 2008[59] og støttet av OSSE i 2009,[60] og offisielt kjent som Black Ribbon Day («Svarte bånd-dagen») i visse land (inkludert Canada).[61]

Europaparlamentets tidligere president Hans-Gert Pöttering argumenterer for at «begge totalitære systemer (stalinismen og nazismen) er sammenlignbare og forferdelige.»[62]

I noen østeuropeiske land har benektelse av både fascistiske og kommunistiske forbrytelser uttalt blitt forbudt, og den tsjekkiske utenriksminister Karel Schwarzenberg har argumentert at «det finnes en fundamental bekymring her at totalitære systemer måles etter samme standard.»[63] Europakommisjonen derimot har avvist rop etter lignende EU-dekkende lover, grunnet mangel på konsensus mellom medlemstater.[64]

EU har etablert Platform of European Memory and Conscience, et utdanningsprosjekt opprinnelig foreslått av Praha-erklæringen, for å fremme lik evaluering av totalitære forbrytelser i Europa. Flere EU-medlemmer har etablert regjeringsorganisasjoner og forskningsinstitutter med oppdrag å evaluere totalitære forbrytelser, som trekker paralleller mellom nazisme og stalinisme eller mellom fascisme og kommunisme. Disse inkluderer det tsjekkiske Insitutt for studier av totalitære regimer, Det polske Institutt for nasjonalt minne, det litauiske Den internasjonale kommisjon for evaluering av forbrytelsene til de nazistiske og sovjetiske okkupasjonsregimene i Litauen, og det ungarske museet Terrorens hus. En gruppe i Europaparlamentet, Reconciliation of European Histories Group, har blitt grunnlagt for å fremme offentlig bevissthet rundt forbrytelsene til alle totalitære regimer på EU-nivå.

En kunngjøring vedtatt av Russlands lovgivning har sagt at sammenligninger av nazisme og stalinisme er «blasfemiske mot alle anti-fascistiske bevegelsers veteraner, holocaustofre, konsentrasjonsleirofre og titalls millioners mennesker ... som ofret sine liv for kampen mot nazistenes umenneskelige raseteori.»[65]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Geyer (2009). s. 18.
  2. ^ Geyer (2009). s. 16.
  3. ^ Geyer, s. 4-9
  4. ^ Geyer (2009). s. 7.
  5. ^ Geyer (2009). s. 5.
  6. ^ Lorenz, Chris "Broszat, Martin" s. 143-144 from The Encyclopedia of Historians and Historical Writing, Volume 1, edited by Kelly Boyd, London: Fitzroy Dearborn Publishers, 1999 page 143
  7. ^ Kerhsaw, Ian The Nazi Dictatorship Problems and Perspectives of Interpretation, London: Arnold Press, 2000 pages 45-46
  8. ^ Menke, Martin "Mommsen, Hans" pages 826-827 from The Encyclopedia of Historians and Historical Writing edited by Kelly Boyd, Volume 2, London: Fitzroy Dearborn Publishing, 1999
  9. ^ Geyer (2009). s. 19.
  10. ^ Giangreco, D.M and Griffin, Robert E. (1988) Airbridge to Berlin: The Berlin Crisis of 1948, its Origins and Aftermath section reproduced in the Truman Presidential Library. Retrieved 24 Aug 2013.
  11. ^ a b c Payne (1983). s. 103.
  12. ^ François Furet. Passing of an Illusion: The Idea of Communism in the Twentieth Century. University of Chicago Press, 1999. ISBN 0-226-27340-7. s. 191-192.
  13. ^ Robert Service (4. september 2008). Stalin: A Biography. Pan Macmillan. s. 340. ISBN 978-0-330-47637-9. 
  14. ^ a b Geyer (2009). s. 87.
  15. ^ Geyer (2009). s. 88.
  16. ^ Geyer (2009). s. 90.
  17. ^ Geyer (2009). s. 83-97.
  18. ^ a b Geyer (2009). s. 98.
  19. ^ Geyer (2009). s. 98-99.
  20. ^ Geyer (2009). s. 102.
  21. ^ a b Geyer (2009). s. 133.
  22. ^ Geyer (2009). s. 135.
  23. ^ Geyer (2009). s. 135, 139-151.
  24. ^ Geyer (2009). s. 139-140.
  25. ^ a b Geyer (2009). s. 140.
  26. ^ Geyer (2009). s. 141.
  27. ^ Geyer (2009). s. 157-158.
  28. ^ a b c d e f Geyer (2009). s. 158.
  29. ^ Geyer (2009). s. 158-159.
  30. ^ a b c d e Geyer (2009). s. 159.
  31. ^ Geyer (2009). s. 159–160.
  32. ^ Geyer (2009). s. 160.
  33. ^ Geyer (2009). s. 161.
  34. ^ Thomas F. Banchoff. The German Problem Transformed: Institutions, Politics, and Foreign Policy, 1945–1995. University of Michigan Press, 1999. s. 118
  35. ^ Margarete Buber-Neumann (2008). Under Two Dictators: Prisoner of Stalin and Hitler. ISBN 978-1-84595-102-3. 
  36. ^ a b Michael Geyer and Sheila Fitzpatrick. "The New Man in Stalinist Russia and Nazi Germany" by Peter Fritsche and Jochen Hellbeck, Beyond Totalitarianism: Stalinism and Nazism Compared. New York City, USA: Cambridge University Press, 2009. s. 302.
  37. ^ Heller, Mikhail (1988). Cogs in the Wheel: The Formation of Soviet Man. Alfred A. Knopf. ISBN 978-0394569260. 
  38. ^ Kolakowski, Leszek (2008). Main Currents of Marxism: The Founders, the Golden Age, the Breakdown. W. W. Norton & Company. ISBN 978-0393329438. 
  39. ^ Michael Waller, Andrew Linklater. Political Loyalty and the Nation-State. London, England; New York City, USA: Routledge, 2003. s. 76.
  40. ^ Conan Fischer, The Rise of the Nazis, Manchester University Press, 2002. ISBN 0-7190-6067-2. s. 53
  41. ^ a b William L. Shirer (1990). The Rise and Fall of the Third Reich: A History of Nazi Germany (3 ed.,1960). Simon and Schuster. s. 41. ISBN 0-671-72868-7. Besøkt 30. august 2011. 
  42. ^ Courtois, Stéphane, red. (1999). The Black Book of Communism: Crimes, Terror, Repression. Harvard University Press. ISBN 0-674-07608-7. 
  43. ^ Richard Joseph Golsan. French writers and the politics of complicity: crises of democracy in the 1940s and 1990s. JHU Press, 2006. s. 150
  44. ^ Amir Weiner, Journal of Interdisciplinary History, Vol. 32, No. 3 (Winter, 2002), s. 450-452
  45. ^ Möller, Horst (1999). Der rote Holocaust und die Deutschen. Die Debatte um das 'Schwarzbuch des Kommunismus'. Piper Verlag. ISBN 978-3-492-04119-5. 
  46. ^ Rosefielde, Steven (2009). Red Holocaust. Routledge. ISBN 978-0-415-77757-5. 
  47. ^ Adelheid von Saldern, The Challenge of Modernity: German Social and Cultural Studies, 1890-1960, University of Michigan Press (2002), ISBN 0-472-10986-3, s. 78
  48. ^ Richter, Michael (2006). «Die doppelte Diktatur. Erfahrungen mit Diktatur in der DDR und Auswirkungen auf das Verhältnis zur Diktatur heute». I Besier, Gerhard; Stoklosa, Katarzyna. Lasten diktatorischer Vergangenheit, Herausforderungen demokratischer Gegenwart. Mittel- und Ostmitteleuropastudien. Münster: LIT Verlag. s. 202. ISBN 3-8258-8789-8. 
  49. ^ Horst Ehmke, Mittendrin: von der grossen Koalition zur deutschen Einheit, Rowohlt, 1994, ISBN 3-87134-089-8
  50. ^ Hannah Arendt. The Origins of Totalitarianism. Schocken Books, 1951
  51. ^ Kershaw s. 3
  52. ^ Fleck, Christian (2008). Intellectuals and their publics: perspectives from the social sciences. Ashgate. s. 112. ISBN 978-0-7546-7540-2. 
  53. ^ Lévy s. 76
  54. ^ «Prague Declaration - Declaration Text». Institute for Information on the Crimes of Communism. 3. juni 2008. Arkivert fra originalen 5. oktober 2016. Besøkt 28. januar 2010. 
  55. ^ «Statement-condemnation of the escalation of the anti-communist hysteria by the EU». Communist Party of Greece. 3. februar 2011. Arkivert fra originalen 2. juni 2013. Besøkt 16. mai 2011. 
  56. ^ «CP contribution to International Conference on Prague Declaration». Communist Party of Britain. 13. februar 2010. Arkivert fra originalen 19. januar 2012. Besøkt 16. mai 2011. 
  57. ^ «Vilnius Declaration of the OSCE Parliamentary Assembly and resolutions adopted at the eighteenth annual session» (PDF). Parliamentary Assembly of the Organization for Security and Co-operation in Europe (OSCEPA). 3. juli 2009. Arkivert fra originalen (PDF) . Besøkt 14. mai 2011.  «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 11. januar 2010. Besøkt 21. august 2016. 
  58. ^ «Partners in crime». The Economist. 9. juli 2009. Besøkt 22. januar 2012. 
  59. ^ a b «President Jerzy Buzek on the European Day of Remembrance for Victims of Stalinism and Nazism». European Parliament. Arkivert fra originalen 13. mai 2011. Besøkt 10. mai 2011.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 12. oktober 2010. Besøkt 21. august 2016. 
  60. ^ «Resolution on Stalin riles Russia». 3. juli 2009 – via bbc.co.uk. 
  61. ^ Daniel Proussalidis (23. august 2011). «Victims of totalitarianism remembered». Toronto Sun. Arkivert fra originalen 11. april 2017. Besøkt 23. august 2011. 
  62. ^ «Baltic States opened Western Europe's eyes on Soviet Union totalitarianism -- EP chairman in Vilnius». BNS. 28. april 2009. Arkivert fra originalen 14. mai 2011. Besøkt 10. mai 2011.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 22. juli 2011. Besøkt 21. august 2016. 
  63. ^ «Czech Foreign Minister: Denial of communist crimes like denial of Nazi crimes». Romea.cz. Arkivert fra originalen 14. mai 2011. Besøkt 10. mai 2011. 
  64. ^ Phillips, Leigh (21. desember 2010). «EU rejects eastern states' call to outlaw denial of crimes by communist regimes». The Guardian. London. Besøkt 17. mai 2011. 
  65. ^ «Russian MPs call on world to suppress attempts to revive Nazi ideology». RT. 24. oktober 2010. Besøkt 13. april 2015. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata