Slavehandelen på Barbareskkysten

Kristne européere selges på slavemarkedet i Alger, Jan Luyken, 1684
Tiggermunker av mercedianernes orden løskjøper kristne slaver
Islendingen Oluf Eigilssons skildring av sine år i piratenes fangenskap 1637-1628

Slavehandelen på Barbareskkysten i Nord-Afrika var en del av den arabiske slavehandelen, et senter for slavehandel i Middelhavet og en viktig kilde for kristne europeiske slaver til det osmanske rike og Midtøsten fra 1500-tallet til 1800-tallet. århundre. Området «barbareskkysten» omfattet Marokko og det osmanske Nord-Afrika (nå Algerie, Tunisia og Libya), som i dette tidsrommet formelt var underordnet det osmanske rike, men som i realiteten var uavhengige stater. Slavehandelen ble hovedsakelig håndtert av barbareskpiratene, som angrep ikke-muslimske skip i Middelhavet og foretok landhugg langs ikke-muslimske kyster i Sør- og Vest-Europa fra Italia og opp til Island. Den kanskje mest kjente av disse raidene var Turkraidet på Island i 1627 (Tyrkjaránið).

Historie

[rediger | rediger kilde]

Nord-Afrika hadde allerede i antikken vært et senter for slavehandel. På slutten av 1400-tallet begynte imidlertid en ny storhetstid for regionens slavehandel. På dette tidspunkt var området fylt med fattige muslimske og jødiske flyktninger fra Castillas forening av Spania mens det osmanske rike tok over området som ble et senter for piratvirksomhet mot Spania. På midten av 1600-tallet tok også piratene i Tripoli, Alger og Tunis kontroll over området fra det osmanske riket.

Ifølge islam hadde ikke muslimer lov til å bli tatt til slaver, mens det var legitimt å slavebinde ikke-muslimer. Slaveriet i Midtøsten var derfor avhengig av import av slaver fra den ikke-muslimske verden, og barbareskpiratene fokuserte på å fange innkristne europeere (saqaliba). Frem til begynnelsen av 1800-tallet var Middelhavet under konstant trussel fra de barbareskpiratene, og mange europeiske stater betalte jevnlig avgifter til piratene for å hindre at skipene deres ble angrepet.

Flere europeiske land, blant dem Sverige, betalte tributt til Barbareskstatene for at deres skip ikke skulle bli kapret av sjørøvere derfra. Norske skip kunne etter at landet kom i union med Sverige i 1814 oppnå samme beskyttelse ved å seile under svensk flagg. Da Norges flagg ble innført i 1821, hadde landet ikke råd til å betale frikjøpspenger til Barbareskstatene, og derfor ble det ikke tillatt å bruke flagget sør for Kapp Finisterre i Spania. I sjørøverfarvann måtte begge lands skip føre det nye svensk-norske unionsflagget, et svensk flagg med «norske» farger i kantonen, det øvre feltet nærmest stangen. Det var først i 1838 at det norske flagg ble tillatt brukt i fjernere farvann, flere år etter at piratvirksomheten hadde opphørt ved franskmennenes erobring av Nord-Afrika i 1830.

Piratene drev hovedsakelig med slavehandel, og angrep skip mer for folket enn for lasten. Piratene raidet også Europas kyster, og hele landsbyer og mindre byer ble tømt for befolkning som ble bortført til slaveri. I løpet av 1600-tallet var disse raidene så alvorlige at kysten av Venezia i øst til Malaga i Spania i vest praktisk talt ble avfolket, da folk unngikk dem av frykt for slavetokter.

Fra det 17. århundre arrangerte europeiske handelsmakter straffeekspedisjoner for å beseire disse kaperne. Den nederlandske sjøfareren Michiel Adriaenszoon de Ruyter var blant annet kjent som kaperjeger.

Slavene

[rediger | rediger kilde]

De fangede europeerne ble enten holdt som gisler mens de ventet på å bli solgt tilbake til sine land eller familier, hvis de kunne forventes å betale løsepenger for dem, eller solgt på slavemarkedet. Mannlige slaver som konverterte til islam ble automatisk satt fri på grunn av forbudet mot å slavebinde muslimer, men dette gjorde det også umulig for dem å returnere til hjemlandet. Mange av barbaresksjørøverne var selv tidligere kristne slaver som konverterte til islam.[1] Kvinner som ble solgt til haremer (Ma malakat aymanukum) hadde imidlertid ikke samme mulighet til å bli fri. Mange av slavene ble solgt videre til slavemarkedet i Istanbul: Det var imidlertid mer vanlig at de europeiske slavene i Istanbul kom fra Krimkhanatet enn fra Barbareskkysten.

Svenskene ble også ofre for den Barbareskystens slavehandel. I 1662 mottok Sveriges kansler Magnus Gabriel De la Gardie et brev der det ble bedt om hjelp fra hundrevis av svensker som da var slaver i Alger i Nord-Afrika.[2] Totalt antas rundt 1000 svensker mellom år 1500 og 1800, for det meste sjømenn, å ha blitt tatt og solgt som slaver av muslimske slavejegere som kom fra den barbariske kysten.[3]

Avslutning

[rediger | rediger kilde]

Marokko forbød sjørøveriet i 1776, noe som var det første tegn på en nedgang i regionens slavehandel. Barbateskpiratenes slavehandel ble sterkt svekket av barbareskkrigene 1800-1815, og da piratflåten i Alger ble ødelagt i 1816, ble Algers pirater tvunget til å forby slavebinding av kristne. Resten av den åpne slavehandelen ble avviklet i forbindelse med den franske erobringen av Algerie og etterhvert kolonisering av store deler av Nord-Afrika 1830-1847.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Davis, Robert C. (2004). Christian slaves, Muslim masters : white slavery in the Mediterranean, the Barbary Coast, and Italy, 1500-1800 (Pbk. ed.). Basingstoke: Palgrave Macmillan. ISBN 9781403945518.
  2. ^ «Här såldes svenska sjömän som slavar». Forskning & Framsteg (på svensk). 8. april 2015. Besøkt 9. mars 2020. 
  3. ^ Radio, Sveriges. «Svenska slavar i Nordafrika - Vetenskapsradion Historia». sverigesradio.se (på svensk). Besøkt 10. mars 2020. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata