Sveiping

Gammel laup eller tine, en sveipet rund eske, med viksdalsmåling, en type rosemaling fra Viksdal i Sogn og Fjordane som var vanlig for asker og tiner.

Sveiping er en håndverksteknikk som brukes til å lage runde eller ovale esker, beholdere eller kurver ved å bøye et tynt trestykke og sy endene sammen. Til slutt tilpasses bunnen og festes med trenagler til sveipen.

Sveiping var en mye brukt teknikk i det førindustrielle bondesamfunnet. I dag kan sveiping betraktes som en husflidsteknikk.

Sveipeteknikken er svært gammel; trolig tatt i bruk i Norden i jernalderen. Enkelte gjenstander fra Oseberghaugen var sveipet. I nordiske museer finnes en rekke gjenstander som er laget med denne teknikken: øskjer, tiner og kurver.

Ordbruk

En sveipet eske kalles ofte for sveipeske, sveipøskje eller øskje, sveipask eller ask; avhengig av hvor i landet en er.

Sveiping

Emneved til sveiping må være kvistfritt og rettvokst. De fleste treslag kan brukes, men selje har vært mest ettertraktet til formålet.

Den tradisjonelle måten å ta ut emner var å kløyve stokken; da ble fibrene i overflaten i stor grad hele, selv om flaten bearbeides med rettkniv eller høvel for sletting. Emnene kan også sages og høvles, men bøyingen er da mer risikabel.

Selve sveipingen består i å bøye emnet rundt. Dette er lettest om emnet bearbeides rått, rett etter felling. Er emnet tørt må det ligge en stund i vann før bøying, eller dampes. Selve bøyingen kan gjøres med eller uten hjelpemidler.

Sveipen syes vanligvis sammen med tæger av bjørk. Grantæger kan også brukes. Det brukes god overlapping som gir mulighet til dekor.

Bunnen tilpasses og felles inn i sveipen. Den festes med trenagler som settes gjennom små hull i sveipen. Lokk kan tilpasses i samme konstruksjon som selve esken.

Dekor

En sveipeske hadde mange muligheter til dekor. Avslutningen av sveipen ga mulighet til fantasifulle utskjæringer. Eskens ytterflater og lokk ble ofte malt. Svidekor og treskurd var andre dekorteknikker.

Bruk

Esker i sveipeteknikk har vært brukt til en rekke formål i det førindustrielle bondesamfunnet. Dekorerte sveipesker har vært populære gjemmer til oppbevaring av mindre plagg og pynteting. Omkring år 1900 ble det laget sveipeesker til bruk som emballasje under reise.

Teknikken ble brukt til å lage melsikt og kornsold. På sveipen ble det da montert en hud eller en duk e.l. med hull av passende størrelse.

Bygdehåndverk

Å lage sveipeesker, dekorere disse og bringe dem til et marked har vært bygdehandverk i flere avsidesliggende bygder der det var tilgang til skog. Bøndene eide skogen, bearbeidet materialene til ferdige salgsprodukter og markedsførte disse i byene. Viksdalen i Sogn er kjent i denne sammenheng. Eilert Sundt beskriver i sin bok om husfliden i Norge en masseproduksjon av sveipesker med dekor i enkel dekorativ rosemaling, såkalt Viksdalsmaling.

En håndverker som laget sveipesker kunne benevnes som eskemaker.

Se også

Litteratur

Hopstad, Johan, (1983): Sveiping av Øskjer og tiner. Oslo. ISBN 82-529-0563-3
Ljungberg, Gert og Inger A:son-Ljungberg (1979): Spon, sveip og lagg. Tre teknikker i tre. Oslo. ISBN 82-529-0349-5
Naalisvaara, Eskil, Sundqvist, Wille og Ågren, Katarina (1972): «Svepteknik.» (Artikkel i Västerbotten nr. 3 1973, s. 13-22.) Umeå.

Eksterne lenker

Autoritetsdata