Sønner av Norge (nasjonalsang)

for andre betydninger se: Sønner av Norge
Teksten til «Sønner av Norge» ble skrevet av Henrik Anker Bjerregaard i 1820
Maleri: Jacob Munch, rundt 1820/Oslo Museum

«Sønner av Norge» er den mest brukte tittelen på «Norsk Nationalsang» – Norges de facto nasjonalsang fra 1820. Juristen og forfatteren Henrik Anker Bjerregaard (1792–1842) skrev teksten, mens melodien ble komponert av Christian Blom (1782–1861). «Sønner av Norge» ble brukt som nasjonalsang fram til «Ja, vi elsker dette landet» kom i 1864, men offisielt fortsatte den som nasjonalsang frem til 2019.

Sangen ble til etter at Selskapet for Norges Vel i 1819 utlyste en konkurranse om å skrive en ny nasjonalsang for Norge. Pengepremien ble donert av grosserer Marcus Pløen og var på 100 speciedaler hver, til henholdsvis tekstforfatter og tonesetter. Bedømmelseskomitéen bestod av tre akademikere (rektor ved Oslo katedralskole Jacob Rosted, slottsprest på Akershus Johan Storm Munch og professor Cornelius Enevold Steenbloch), og av 20 bidrag ble den kåret som vinner i 1820. Om vinnersangen uttalte komitéen at den ikke realiserte deres idé om en norsk nasjonalsang; «passe til enhver Tid og tilfredsstille enhver Classe af Borgersamfundets Lemmer» og kunne være «et helt Folks Løsen». Sangen ble likevel innstilt til prisen fordi den var den «mest hensigtssvarende». De ville heller ikke at prisen skulle gi den et «almengjældende Stempel», men overlot den til «en langt alvorligere Kamp med ældre og yngre Brødre».

I likhet med «Ja, vi elsker» (frem til den ble det den 11. desember 2019) er den aldri formelt anerkjent som nasjonalsang, men etablerte seg som nasjonalsang av ren praksis. Fram til tidlig på 1900-tallet ble begge sanger brukt om hverandre, men «Sønner av Norge» ble benyttet i mer formelle sammenhenger.

Sangteksten

[rediger | rediger kilde]

Opprinnelig tekst

Sønner af Norges det ældgamle Rige,
Sjunger til Harpens den festlige Klang!
Mandigt og høitidsfuldt Tonen lad stige,
Fædrenelandet indvies vor Sang.
Fædreneminder herligt oprinder,
Hvergang vi nævne vor Fædrenestavn.[a]
Svulmende Hjerter og glødende Kinder
Hylde det elskte, det hellige Navn.

Flyver vor Aand til de hensvundne Tider,
herlig den skuer vort Fædrelands Glands;
Kjæmpere gange om Dovrefjelds Sider,
Vandre til Ledingefærd[b] som til Dands.
Mandige Skarer Bølgen befarer,
Norriges Ros bær til fjerneste Kyst;
Hjemme er Kjæmpere nok som forsvarer
Arvede Frihed med modige Bryst.

Medens de Staalklædte prøve sin Styrke,
Medens de stande i kjæmpende Rad[c],
Skjalde og Sagamænd Kunsterne dyrke,
Riste i Runer de herligste Qvad.
Konninger bolde Scepteret holde,
Røgte med Viisdom det hellige Kald;
Gjennem Aarhundreders Nat deres Skjolde
Gjenstraale klart i Erindringens Hal.

Oldtid! du svandt; men din hellige Flamme
Blusser i Nordmandens Hjerte endnu:
End er af Æt og af Kraft han den Samme,
End staaer til Frihed og Ære hans Hu;
Og naar han kvæder Norriges Hæder,
Svulmer hans Hjerte af Stolthed og Lyst;
Ham er selv Sydens de yndigste Steder
Intet mod Norriges sneedækte Kyst.

Frihedens Tempel i Nordmandens Dale
Stander saa herligt i Lye af hans Fjeld;
Frit tør han tænke, og frit tør han tale,
Frit tør han virke til Norriges Held.
Fuglen i Skove, Nordhavets Vove
Friere er ei end Norriges Mand;
Villig dog lyder han selvgivne Love,
Trofast mod Konning og Fædreneland.

Elskede Land med de skyhøie Bjerge,
Frugtbare Dale og fiskrige Kyst!
Troskab og Kjærlighed fro vi dig sverge;
Kalder du, bløde vi for dig med Lyst.
Evig du stande, elskte blandt Lande!
Frit som den Storm der omsuser dit Fjeld!
Og medens Bølgen omsnoer dine Strande,
Stedse du voxe i Hæder og Held!

Modernisert utgave[d]

Sønner av Norge, det eldgamle rike,
sjunger til harpens den festlige klang!
Mandig og høytidsfullt tonen la stige!
Fedrenelandet innvies vår sang.
Fedreneminner herlig opprinner
hver gang vi nevner vår fedrenestavn.
Svulmende hjerter og glødende kinner
hyller det elskte, det hellige navn.

...
...
...
...
...
...
...
...

...
...
...
...
...
...
...
...

Oldtid, du svant, men din hellige flamme
blusser i nordmannens hjerte ennu;
enn er av ætt og av kraft han den samme,
enn står til frihet og ære hans hu,
og når han kveder Norriges heder,
svulmer hans hjerte av stolthet og lyst.
Ham er selv Sydens de yndigste steder
intet mot Norriges snedekte kyst.

...
...
...
...
...
...
...
...

...
...
...
...
...
...
...
...

  1. ^ forfedrenes hjemsted
  2. ^ leidangsferd
  3. ^ fylking
  4. ^ Berg, Mads. Skolens sangbok. Aschehoug, Oslo 1964, s.136.

Innspillinger (i utvalg)

[rediger | rediger kilde]
  • 1ste Brigades Musikkorps. Innspilt i Kristiania tidlig i september 1905. Utgitt på de akustiske 78-platene Gramophone 80121 og Zonophone 70082.
  • Halfdan Rode med orgel. Innspilt i Kristiania i september 1909. Utgitt på de akustiske 78-platene Gramophone 2-82765 og Gramophone 282254.
  • Einar Strøm-Andersen Ellgen, baryton, med orkester. Innspilt i Berlin i 1928. Utgitt på 78-platen Brunswick 7831.
  • Herman Ivarson med akk. (trp., vln., og hammondorgel). Arr.: Herman Ivarson. Utgitt på 78-platen Victor V-15066 i 1941.
  • Øystein Frantzen med Hjalmar Lindbergs okrester. Innspilt 27. juni 1951. Utgitt på 78-platen Odeon ND 7054 og på EP-platen Odeon GEON 15.
  • Glittertind, utgitt 2004 på albumet Evige Asatro.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  • Kilde: Sangen har lysning : studentersang i Norge på 1800-tallet, Anne Jorunn Kydland, 1995, ISBN 82-560-0828-8
  • Kilde: Viktige trekk fra Norges vels historie 1809-1995, Kristian Kaus, 1996, ISBN 82-7115-100-2
  • Kilde: Norsk litteraturkritikks historie 1770-1940, Bind 1, Edvard Beyer og Morten Moi, 1990, ISBN 82-00-06623-1

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]