Tåtten om Norne-Gjest

Norne-Gjest lar fakkelen brenne ned og dør. Xylografi av Gunnar Forssell (1859–1903).
Færøysk frimerke med motiv fra balladen om Norna-Gjest.

Tåtten om Norne-Gjest (norrønt Norna-Gests þáttr) er en islandsk fornaldersaga som er kjent fra Den større saga om Olav Tryggvason i Flatøyboken, og som trolig er nedskrevet omkring 1300. Rammefortellingen er lagt til kong Olav Tryggvasons hird ca år 998; hit kommer den danskefødte kjempen Norne-Gjest som forteller om sitt liv og sine opplevelser. Han hevder å ha levd i 300 år, fordi en av nornene ved fødselen slukket livslyset hans, slik at det aldri brenner ut.[1]

Norne-Gjests besøk innledes med et veddemål. De andre hirdmennene tror ham ikke når han sier at han har sett edlere gull enn den ringen kongen fikk av Ulv Raude. Det viser seg at Norne-Gjest eier et stykke gull han fikk fra salgjorden på Sigurd Fåvnesbanes hest Grane. Han forteller at han har kjent Sigurd, Ragnar Lodbroks sønn Bjørn Jernside, kjempen Starkad, den svenske sagnkongen Sigurd Ring, Harald Hårfagre, en uspesifisert svensk kong Erik i Uppsala og en tysk kong Lodve (muligens Ludvig den tyske).

Selv forteller Norne-Gjest at en norne hadde spådd om ham da han var spedbarn, at han ikke skulle leve lenger enn varigheten av lyset som brant ved siden av hans vugge. Den eldste volven slokket raskt dette lyset og ba barnets mor gjemme det, så det ikke ble tent igjen før sønnen så livet gå mot slutten. Volvene dro sin vei, og som voksen fikk Gjest lyset av sin mor og gjemte det i harpen sin. I sin siste tid som hirdmann hos Olav Tryggvason tok Gjest dåpen, fant deretter lyset frem av harpen og tente det. Da det var brent ned, døde han.[2] Selv om Norne-Gjests fortellinger knyttes til Reginsmål i Den eldre Edda, Volsungesaga og andre sagaer, er selve motivet om livet som ebber ut når ilden brenner ut, et lån fra vandresagn om den vandrende jøden og om argonauten Meleagros.[3][4] Det er også pekt på likheten med sagnet om Johannes de Temporibus, som tjenestegjorde for Karl den store, og som ble 361 år gammel.[5] Motivet med livet som slukkes med ilden, er også brukt i et gammelfransk dikt om Holger Danske.[6]

Sagaen er i tillegg til sine eventyrmotiv også en skildring av trosskiftet: Gjests hedenske fortid konfronteres med kongens kristne skikker.[7] Sagaen har også en uærbødig tilnærming til sagnheltene, der forfatteren tillater seg å spøke med dem, som når Sigurd og Starkad slåss.[8]

Det finnes to varianter av historien om Norne-Gjest; en som begynner med at kongen om natten får et åndevarsel om en gjest, og en som begynner med at Norne-Gjest og kongen møtes på dagtid. Sagaen er oversatt til nynorsk både som en del av Den større saga og i en utgave sammen med Soga om Egil Einhendte og Åsmund Berserksbane.[9][10][2]

Sagaen er brukt i den færøyske balladen Nornagest ríma og av den danske forfatteren Johannes V. Jensen i hans roman Norne-Gæst.[4]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ (no) «Norna-Gestr» i Store norske leksikon
  2. ^ a b Soga om Egil Einhendte og Åsmund Berserksbane. Tåtten om Norne-Gjest. Omsett av Gudlaug Horgen. Samlaget, 1989. (Norrøne bokverk ; 49). ISBN 82-521-3342-8
  3. ^ Finnur Jónsson. Den oldnorske og oldislandske litteraturs historie; bind 2. København, 1898/1923
  4. ^ a b Gudlaug Horgen i innledningen til 1989-utgaven.
  5. ^ F. Panzer: Zur Erzählung von Nornagest. Berlin, 1925. Her gjengitt etter Horgen i innledningen til 1989-utgaven
  6. ^ Knud Togeby: «Europeisk litteratur», Verdens litteraturhistorie bind 1 (s. 446), Bokklubben Nye Bøker, 1979. ISBN 82-574-0062-9
  7. ^ Joseph Harris. «Þættir». I: Dictionary of the Middle Ages. (Joseph R. Strayer, ed.). Bind 12; s. 1-6. Scribner, 1989. ISBN 0-684-18278-5
  8. ^ Jónas Kristjánsson: Eddas and sagas, Iceland's Medieval Literature. Translated by Peter Foote. Hið íslenska bókmenntafélag, 2007. ISBN 978-9979-66-120-5
  9. ^ skandinaviske-oversaettelser.net
  10. ^ Den Lengste soga om Olav Tryggvason. Omsett av Kåre Flokenes. Dreyer, 2002-2003. ISBN 82-7096-343-7

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]