Han studerte ved Oxford og kom inn i underhuset i 1950. I 1956 utga han boka The Future of Socialism der han pekte på behovet for at tradisjonell sosialisme måtte tilpasse seg moderne forhold. Med dette ble han en ideologisk inspirator for de såkalte «revisjonistene» i partiet, det vil si partiets høyrefløy.[trenger referanse] I likhet med Roy Jenkins og Denis Healey var han en nær alliert av Hugh Gaitskell og sto i opposisjon til kretsen rundt Aneurin Bevan.[trenger referanse] Mens disse ønsket videre nasjonalisering, ønsket Crosland og Gaitskell heller å føre en politikk etter mønster av økonomen John Maynard Keynes.[trenger referanse] Dette innebar at regjeringen skulle gripe inn i økonomien ved å skape arbeidsplasser i nedgangstider, slik president Franklin Delano Roosevelt hadde gjort det i USA.
I 1974 ble Crosland miljøvernminister, og han stilte til valg som partileder i første valgomgang i mars 1976 etter at Harold Wilson trakk seg, men støttet deretter vinneren James Callaghan i neste omgang. For dette ble han belønnet med jobben som utenriksminister. Han døde imidlertid av slag den 19. februar 1977, mindre enn et år seinere.