Uroens bok
| Uroens bok | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| orig. Livro do Desassossego | |||
| Forfatter(e) | Fernando Pessoa | ||
| Språk | Europeisk portugisisk | ||
| Sjanger | Fiksjon | ||
| Utgitt | 1982 | ||
Uroens bok (original portugisisk tittel Livro do Desassossego: Composto por Bernardo Soares, ajudante de guarda-livros na cidade de Lisboa), utgitt posthumt, er skrevet av Fernando Pessoa (1888–1935), under heteronymet Bernardo Soares. Med et forord av Fernando Pessoa er boken et fragmentarisk livstidsprosjekt. Forfatteren etterlot seg verket uredigert og introduserte det som en selvbiografi uten fakta.
Utgaver
[rediger | rediger kilde]På norsk innledes Uroens bok med:
I Lisboa finnes det en håndfull restauranter eller spisesteder i to etasjer; den første matsalen ser ut som en anstendig taverna, den andre, en halv trapp opp, har like dystert og landsens preg som en restaurant i en landsby uten en togstasjon. Disse øvre matsalene er lite besøkt bortsett fra på søndagene, og der støter man ofte på underlige fremtoninger, mennesker med pregløse ansikter, anonyme eksistenser.
Fernando Pessoa, fra Uroens bok, oversatt av Christian Rugstad
På engelsk er innledningen oversatt til:
Fernando Pessoa, fra The Book of Disquiet, oversatt av Alfred Mac Adam.
Uroens bok er fortsatt studert og kritikerne har forskjellige meninger om hvordan boken burde vært organisert. Boken ble første gang utgitt på portugisisk i 1982, 47 år etter Pessoas død (47 år gammel i 1935). Boken har blitt oversatt til spansk (utgitt i 1984), tysk (1985), italiensk (1986), fransk (1988), engelsk (1991) og norsk (2000). 1991-utgaven på engelsk inneholdt fire versjoner av forskjellige oversettere: Richard Zenith (redaktør og oversetter), Iain Watson, Alfred Mac Adam and Margaret Jull Costa. Boken har blitt en bestselger og har på tysk kommet i 16 utgaver av forskjellige oversettere og fra forskjellige forlag.
Boken ble kåret av Den norske bokklubben til en av tidenes 100 beste romaner. Listen var basert på svar fra 100 forfattere fra 54 land.[1]
Tolkinger
[rediger | rediger kilde]Teresa Sobral Cunha mener at det er to Uroens bok. Ifølge eksperten som sammen med Jacinto do Prado Coelho and Maria Aliete Galhoz har organisert den første utgaven i 1982 bruker Pessoa to heteronymer i boken. Vicente Guedes i en første fase (1910- og 1920-årene) og ovenfor nevnte Bernardo Soares (sent 1920-tall og 1930-tallet).
António Quadros derimot mener at den første fasen i boken tilhører Pessoa. Den andre fasen som er mer personlig og lik en dagbok, tilhører Bernardo Soares.
Richard Zenith, som redigerte en ny portugisisk versjon i 1998, valgte en ett-binds versjon på samme måte som hans første oversettelse i 1991. I sin innledning skrev han «hvis Bernardo Soares ikke er like god som Pessoa så er heller ikke hans dagboksfortegnelser summen av Uroens bok. Bernardo Soares var tross alt en nykommer i Uroens bok. Uroens bok er flere bøker (men allikevel en bok), med flere forfattere (men allikevel en forfatter) og selv ordet «uro» skifter mening ettersom tiden går.»[2][3]
«Det fragmentariske, det ukomplette er essensen i Pessoas ånd. Kaleidoskopet av stemmer inne i ham, bredden i hans kultur, katolisismen i hans ironiske sympetier - hvor Saramagos store roman om Ricardo Reis er et vidunderlig ekko - hemmede monumentalitet, selvtilfredsstillelsen av komplettering. Derfor denne stor kropp med Pessoas Faust som han arbeidet med store deler av sitt liv. Derfor denne fragmentariske karakter til Uroens bok, som inneholder stoff fra før 1913 og som Pessoa forlog uavsluttet ved sin død. Som Adorno uttrykte det, det ferdige verket er i vår tids klima av kval og pine, en løgn.[4]
Det var Bernardo Soares som Pessoa tilla sin Uroens bok, en bok som første gang ble tilgjengelig på engelsk i en kortere versjon av Richard Zenith i 1991. Oversettelsen er på en gang både gjennomtrengende og delikat observant av Pessoas kløktige melankoli. Hva er så denne Uroens bok? Verken ordene 'en vanlig bok' eller 'en skissebok' eller 'florilegium'[5] er dekkende. Forestill deg en fusjon av Coleridges notatbøker og marginaliteter med Valerys filosofiske dagbok og Robert Musils voluminøse dagbok. Men selv en slik hybrid vil ikke være sammenlignbar med det unike i Pessoas krønike. Vi vet heller ikke hvilke deler av verket (om noen) han skrev for utgivelse i et revidert format.[6][7] »
Bibliografi
[rediger | rediger kilde]- The Book of Disquietude, oversatt til engelsk av Richard Zenith, Carcanet Press, 1991, 323 p. ISBN 0-14-118304-7
- The Book of Disquiet, oversatt til engelsk av Iain Watson, Quartet Books, 1991. ISBN 0-7043-0153-9
- The Book of Disquiet, oversatt til engelsk av Alfred Mac Adam, New York NY: Pantheon Books, 1991. ISBN 0-679-40234-9
- The Book of Disquiet, oversatt til engelsk av Margaret Jull Costa, London, New York: Serpent's Tail, 1991, ISBN 1-85242-204-1
- The Book of Disquiet, oversatt til engelsk av Richard Zenith, Penguin Classics, 2002. ISBN 978-0-14-118304-6
- Le Livre de l'Intranquillité de Bernardo Soares. Fransk utgave tilrettelagt av Antonio Tabucchi, under redaksjon av Robert Bréchon og Eduardo Prado Coelho, introduksjon av Eduardo Louranço, oversettelse av Françoise Laye. Paris: Christian Bourgois Editeur, 1988. ISBN 2-267-00544-1
- Das Buch der Unruhe des Hilfsbuchhalters Bernardo Soares, tysk utgave, oversatt og med for- og etterord av Georg Rudolf Lind. Zürich: Ammann, 1985. ISBN 3-250-10025-0
- Livro do Desassossego por Bernardo Soares, i 2 bind, forord og organisering ved Jacinto do Prado Coelho, etter transkripsjon av håndskriftene ved Maria Aliete Galhoz og Teresa Sobral Cunha, Lisboa: Ática, 1982. ISBN 972-617-069-9
- Livro do Desassossego: Composto por Bernardo Soares, ajudante de guarda-livros na cidade de Lisboa, reaksjon og introduksjon ved Richard Zenith, Lisboa: Assírio & Alvim, 1998, 534 p. ISBN 972-37-0476-5
- Uroens bok. Oslo: Solum. 2000. ISBN 8256012145. norsk utgave oversatt av Christian Rugstad.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Driscoll, Molly (12. juni 2012). «The 100 best books of all time». The Christian Science Monitor. Besøkt 20. oktober 2012.
- ^ PESSOA, Fernando, The Book of Disquietude, tr. Richard Zenith, Carcanet Press, 1991, p. xi.
- ^ Oversatt fra engelsk: «If Bernardo Soares does not measure up to the full Pessoa, neither are his diary writings the sum total of Disquietude, to which he was after all a johnny-comelately. The Book of Disquietude was various books (yet ultimately one book), with various authors (yet ultimately one author), and even the word disquietude changes meaning as time passes».
- ^ Oversatt fra engelsk«The fragmentary, the incomplete is of the essence of Pessoa's spirit. The very kaleidoscope of voices within him, the breadth of his culture, the catholicity of his ironic sympathies – wonderfully echoed in Saramago's great novel about Ricardo Reis – inhibited the monumentalities, the self-satisfaction of completion. Hence the vast torso of Pessoa's Faust on which he laboured much of his life. Hence the fragmentary condition of The Book of Disquiet which contains material that predates 1913 and which Pessoa left open-ended at his death. As Adorno famously said, the finished work is, in our times and climate of anguish, a lie.»
- ^ Berulfsen, Bjarne (1906-1970) (2000). Fremmedord blå ordbok. Oslo: Kunnskapsforl. s. 152. ISBN 8257307602. «florilegium, .. blomstersamling; utvalgt samling av dikt, anekdoter osv.»
- ^ Oversatt fra engelsk: «It was to Bernardo Soares that Pessoa ascribed his Book of Disquiet, first made available in English in a briefer version by Richard Zenith in 1991. The translation is at once penetrating and delicately observant of Pessoa's astute melancholy. What is this Livro do Desassossego? Neither 'commonplace book', nor 'sketchbook', nor 'florilegium' will do. Imagine a fusion of Coleridge's notebooks and marginalia, of Valery's philosophic diary and of Robert Musil's voluminous journal. Yet even such a hybrid does not correspond to the singularity of Pessoa's chronicle. Nor do we know what parts thereof, if any, he ever intended for publication in some revised format.»
- ^ STEINER, George, «A man of many parts», The Observer, Sunday, 3 June 2001. http://www.guardian.co.uk/books/2001/jun/03/poetry.features1.
Videre lesning
[rediger | rediger kilde]- Article: Portugal Holds on to Words Few Can Grasp, New York Times, July 15, 2008