World League for Freedom and Democracy

World League for Freedom and Democracy
Offisielt navn亞洲人民反共聯盟 (15. juni 1954–november 1966), 世界反共聯盟 (november 1966–juli 1990), 世界自由民主聯盟 (juli 1990–) (世盟, WLFD)
Stiftet1966
HovedkontorTaipei i Republikken Kina
PresidentYao Eng-chi
Nettstedwww.wlfdroc.org.tw (zh)
wlfdroc.org.tw (en)

World League for Freedom and Democracy (WLFD) er en internasjonal antikommunistisk organisasjon. Den ble grunnlagt som World Anti-Communist League (WACL) i Seoul i Sør-Korea i 1966. Målet var å bekjempe kommunismen verden over gjennom «ukonvensjonelle metoder.»[1][2] I 1990 tok organisasjonen sitt nåværende navn.

Formål

[rediger | rediger kilde]

Ifølge formålsparagrafen i charteret av 2006 arbeider organisasjonen for:[3]

  • Å fremme frihet, demokrati og verdensfred.
  • Å fremme respekten og utbredelsen av menneskerettigheter og grunnleggende friheter.
  • Å fremme internasjonalt samarbeid, økonomisk vekst og utdannelses- og kulturutveksling.
  • Å sette inn mottiltak overfor internasjonal terrorisme, aggresjon, imperialisme, totalitarisme og autoritære regimer.

Historie

[rediger | rediger kilde]

WACLs forløper var den regionale organisasjonen Asian Peoples' Anti-Communist League (APACL), som i sin tur var etablert på initiativ av Chiang Kai-shek, Syngman Rhee og Elpidio R. Quirino i 1954. APACL etablerte en verdensomspennende organisasjon, World Anti-Communist League, i Seoul i 1966. Året etter holdt WACL sin første konferanse i Taipei med 170 representanter fra 60 land.[4] I slutten av 1960-årene hadde WACL avdelinger i 43 land. Den norske avdelingen, Norsk Frihetsråd, ble dannet i Oslo den 19. juni 1969.[5]

Tidlig i 1980-årene ble WACLs støtte til Contras i Nicaragua kritisert, og en utløsende årsak til at to amerikanske journalister gransket nettverket i USA og Latin-Amerika.[4] De mente at WACL på dette tidspunktet var dominert av latinamerikanske dødsskvadroner, afrikanske geriljagrupper, amerikanske høyreekstreme som Ku Klux Klan samt europeiske nynazister og gamle nazikollaboratører. Den nynazistiske og nyfascistiske innflytelsen ble tydelig med Roger Pearson som WACL-president fra 1978 til 1980. Pearson konsoliderte nynazistenes makt for å avverge en motreaksjon fra moderate krefter i WACL.[1][6][7] På samme tid ble nynazistene fordømt av blant andre norske WACL-medlemmer med fortid fra motstandsbevegelsen under den andre verdenskrig.[4]

Eksklusjoner av medlemmer med forbindelser til høyreekstreme miljøer, spesielt i USA, åpnet for at mer moderate antikommunister, typisk med militær bakgrunn, kunne tilslutte seg WACL i 1980-årene.[4] I midten av 1980-årene var WACL den ledende ikke-statlige leverandøren av våpen til antikommunistiske opprørbevegelser i det sørlige Afrika, Sentral-Amerika, Afghanistan og Det fjerne østen.[8]

WLFD mistet sin betydning i Europa etter jernteppets fall. WLFD har siden vært dominert av medlemmer fra Taiwan og Sør-Korea med en kritisk holdning til Kina og Nord-Korea.[4] I 2011 hadde WLFD 134 avdelinger.[9]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Anderson, Scott og Anderson, Jon Lee (1986). Inside The League: The Shocking Expose of How Terrorists, Nazis and Latin American Death Squads Have Infiltrated the World Anti-Communist League (på engelsk). New York. ISBN 978-0-396-08517-1. 
  2. ^ «World Anti-Communist League» (på engelsk). Institute for Policy Studies. 9. januar 1990. Arkivert fra originalen 1. januar 2015. Besøkt 16. november 2014. 
  3. ^ «Charter of the World League for Freedom and Democracy» (på engelsk). World League for Freedom and Democracy. 2006. Arkivert fra originalen 22. desember 2015. 
  4. ^ a b c d e Abramovici, Pierre (2014). «The World Anti-Communist League: Origins, Structures and Activities». I Dongen, Luc van og Scott-Smith, Giles. Transnational Anti-Communism and the Cold War: Agents, Activities, and Networks (på engelsk). Palgrave Macmillan. s. 113–129. ISBN 978-1-137-38879-7. 
  5. ^ Stavanger Aftenblad (25. oktober 1969).
  6. ^ Tucker, William H. (1996). The Science and Politics of Racial Research (på engelsk). University of Illinois Press. s. 257. ISBN 978-0-252-06560-6. 
  7. ^ Preus, Lars (2014). Bakover mot det nye Norge. Ideologisk utvikling innen norsk nynazisme 1967–1985 (på norsk). Universitetet i Oslo. s. 65–66.  [Masteroppgave i historie]
  8. ^ Pallister, David, Beresford, David og Johnson, Angela (24. april 1993). «Guns, Goons, and Western Goals». The Guardian (på engelsk). 
  9. ^ Wee, Darren (25. januar 2011). «WLFD celebrates 57th World Freedom Day». The China Post (på engelsk). Besøkt 16. november 2014. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]