Albert Stohr

Albert Stohr
Født13. nov. 1890[1]Rediger på Wikidata
Friedberg
Død3. juni 1961[1]Rediger på Wikidata (70 år)
Seligenstadt
BeskjeftigelsePolitiker, teolog, universitetslærer, katolsk prest (1913–), motstandskjemper, katolsk biskop (1935–) Rediger på Wikidata
Embete
  • Roman Catholic Bishop of Mainz (1935–1961) Rediger på Wikidata
Utdannet vedAlbert-Ludwigs-Universität
NasjonalitetTyskland
Medlem avV.K.D.St. Hasso-Rhenania Mainz
VKDSt Saxonia
UtmerkelserStort fortjenstkors med stjerne og skulderbånd av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden
Albert Stohr på Commons
Bispedømmet Mainz i Tyskland

Albert Stohr (født 13. november 1890 i Friedberg i Oberhessen i Storhertugdømmet Hessen i keiserdømmet Tyskland, død 3. juni 1961 i Seligenstadt i Hessen i Vest-Tyskland) var katolsk biskop av Mainz.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Albert Stohr var sønn av Reichsbahn-oversekretær Emil Stohr og hans hustru Eva Elisabeth fra Friedberg. I 1909 tok Albert Abitur ved Augustinerschule Friedberg. Deretter gikk han fra 1909 på presteseminaret i Mainz[2], hvor han ble god venn med Romano Guardini.

Prest

[rediger | rediger kilde]

Albert Stohr ble ordinert til prest den 19. oktober 1913 i katedralen i Mainz. Som prest var han fra 1914 først subrektor ved presteseminaret i Mainz, fra 1915 kapellan ved St. Emmeran i Mainz, 1916 rektor ved seminaret i Bensheim, 1918 kapellan i Viernheim og 1919/20 som vikar ved lærerseminaret i Bensheim.

Fra 1920 studerte han ved Albert-Ludwigs-Universitetet i Freiburg, og tok der doktorgraden i 1921. Etter videre studier i Münster, Roma og Gießen habiliterte han i 1924 i dogmatikk hos Martin Grabmann i München med en avhandling om treenighetslæren som forstått av dominikaneren Ulrich von Straßburg.

I 1925 fikk han et kall til et professorat i kirkehistorie og homiletikk ved presteseminaret i Mainz, der han var professor i dogmatikk fra 1926 til 1935. Samtidig underviste han fra 1925 til 1932 ved Pädagogisches Institut Mainz. Han var blant annet engasjert i Görres-selskapet.

Fra 1931 til 1933 var han medlem av Det tyske Sentrumspartiet i det hessiske delstatsparlamentet.

I 1932 publiserte Stohr en artikkel i Mainzer Journal med tittelen «Hvorfor vi ikke vil ha Hitler» («Warum wir Hitler nicht wollen») om nasjonalsosialistenes verdensbilde og den «nye blodsmyten» propagert av naziideologen Alfred Rosenberg blant annet i boken Der Mythus des zwanzigsten Jahrhunderts, og kom til den konklusjon at katolikker og overbeviste protestanter ikke må stemme på Adolf Hitler.

Biskop

[rediger | rediger kilde]

Etter sin forgjenger Ludwig Maria Hugos død ble han valgt til biskop den 10. juni 1935 av katedralkapittelet i Mainz, og den 17. juli 1935 bekreftet pave Pius XI ham som biskop av bispedømmet Mainz. I en alder av 44 var han den yngste biskopen i Tyskland. Han ble ordinert til biskop den 24. august 1935 av erkebiskop Conrad Gröber av Freiburg; medkonsekratorer var Ludwig Sebastian, biskop av Speyer, og Joannes Baptista Sproll, biskop av Rottenburg.

Den nasjonalsosialistiske gauleiter Jakob Sprenger forsinket Stohrs ed på grunnloven, slik at han først kunne overta administrasjonen av bispedømmet den 21. september 1935.

Biskop under nasjonalsosialismens år

[rediger | rediger kilde]

De første ti årene av Stohrs funksjonstid var preget av konflikten med det nasjonalsosialistiske regime.

I 1937 oppleste biskop Stohr selv den pavelige encyklika Mit brennender Sorge mot nasjonalsosialismen og dens konsekvenser og påtok seg ansvaret for mangfoldiggjørelsen av den, noe bispedømmet Mainz hadde foretatt ved sine egne ansatte uten å engasjere profesjonelle trykkerier. Samme år ble Stohr utnevnt til foredragsholder for kirkelig ungdomsarbeid av Fuldaer Bischofskonferenz. Dette var spesielt følsomt siden ungdomsarbeid utenfor kirkemurene var forbudt i det nazistiske konformitetssystem.

Biskop Stohr var gjentatte ganger målskive for nasjonalsosialistiske hatkampanjer. Pilegrimsreiser ble forbudt fordi Stohr kritiserte nasjonalsosialistene. Siden utadrettet kirkelig virksomhet ble stadig mer umulig, innkalte han til en bispedømmesynode i pinsen 1937 for i det minste å beskytte eksisterende strukturer og tjenester mot enda verre angrep og for å opprettholde motstandskraften i bispedømmet.

Etter at leiligheten til Rottenburg-biskop Joannes Baptista Sproll ble stormet av nasjonalsosialister i juli 1938 og Sproll ble tvangsdeportert fra sin bispeby av Gestapo i august, protesterte biskop Stohr i et rundskriv til biskopene mot passiv aksept av overgrepene mot Sproll. Samtidig vendte biskop Stohr seg mot kardinal Innitzers kirkepolitikk.

I 1940 tildelte bispekonferansen Stohr ikke bare til ungdomsavdelingen, men også til ledelsen av den permanente liturgiske kommisjon, der han utarbeidet og dermed frembragt viktige forstadier for det senere Andre Vatikankonsils endringer for de tysktalende bispedømmer.

Selv om det på Stohrs tid nærmest var «et stilistisk element i det katolske bispeembetet at man uttrykte mer fundamentalt og tok mindre stilling til aktuelle politiske uttalelser»[3] og til tross for trakasseringen fra nasjonalsosialistene, motarbeidet Stohr temmelig tydelig nazistenes umenneskelighet i sine prekener. I 1937 behandlet han i et hyrdebrev kritisk begrepet «folk og rase», i sin preken på Kristi Kongefest i 1941 kritiserte han ødeleggelsen av såkalt «livsuverdig liv» og krevde at menneskets grunnleggende rettigheter ble overholdt. Stohr motsatte seg offentlig den nazistiske propagandiske spillefilmen Ich klage an (1941), som var ment å skape forståelse og sympati for regimets omfattende drap av syke.[4]

I august 1943 planla han å skrive til Reichs innenriksminister, Wilhelm Frick, for å gripe inn til fordel for de forfulgte jødene, men han gjennomførte ikke dette.[5]

I trengselstider under andre verdenskrig fant han bolig til flere mennesker, selv om biskopens palass i Mainz allerede hadde blitt hardt skadet under bombing i august 1942. Siden det i 1945 var fare for at biskopen skulle bli bortført av nasjonalsosialistene, måtte Stohr gå i skjul i det protestantisk pregede Engelstadt mellom Mainz og Bingen, inntil den amerikanske hær rykket inn. Tre dager etter at byen Mainz ble inntatt av amerikanerne, vendte Stohr tilbake til sin bispeby den 24. mars 1945 og begynte å gjenoppbygge kirke og land.

Biskop i etterkrigstiden

[rediger | rediger kilde]

Så sent som i mars 1945 kunngjorde han gjenopprettelse og utdyping av det religiøse liv som et mål for gjenoppbyggingingen, og krevde en klar forpliktelse til en sosial og kristent orientert rettsstat.

Etter krigen gikk biskop Stohr kraftig mot kollektiv skyld-anklager mot alle tyskere, og advarte også om at overdrevne denazifiseringstiltak mot dem som var mindre inkriminerte og tilhengere, kunne bremse gjenoppbyggingen av landet. Han fryktet at tyskerne på denne måten ville bli presset fra ytre høyre til ytre venstre. I tillegg satte Stohr seg ned med okkupasjonsmaktene for en rask løslatelse av krigsfanger og for forbedret omsorg for dem.

Han var også engasjert i integreringen av de tallrike menneskene som var blitt fordrevet fra sine hjemområder i øst. Bare i bispedømmet Mainz vokste antallet katolikker fra rundt 439.000 ved begynnelsen av hans bispeperiode i 1935, til 741.000 ved utgangen av 1961. I løpet av sin periode innviet han over 100 nye kirkebygg.

Stohr arrangerte også den første Katholikentag krigen, som fant sted i Mainz i 1948 med rundt 180.000 besøkende.

På grunn av den høye arbeidsmengden ble biskopen av Mainz for første gang siden bispesetet hadde mistet sin rang som erkebispedømme i Mainz, avladtet med utnevnelsen av en hjelpebiskop. Det var i 1954; hjelpebiskopen ble Josef Maria Reuss.

Fra 1955 ble krigsskadene på Mainzkatedralen reparert; I 1960 kunne Stohr innvie det nye høyalteret for å feire sitt 25-årsjubileum som biskop.

Stohr ble i 1959 utnevnt til Den teologiske kommisjon for forberedelsen av Det andre Vatikankonsil, men døde før det begynte, under en konfirmasjonsreise den 3. juni 1961, i en alder av 70 år.

Episkopalgenealogi

[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • (de) Sigrid Duchhardt-Bösken: «Albert Stohr» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 10, Herzberg 1995, ISBN 3-88309-062-X, sp. 1523–1526.
  • Ludwig Falck. Die Nachfolger des Willigis auf dem Mainzer Stuhl. Mainz. s. 111f. 
  • (de) Friedhelm Jürgensmeier: «Stohr, Albert.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 25, Duncker & Humblot, Berlin 2013, ISBN 978-3-428-11206-7, s. 402 f. (digitalisering).
  • Karl Kardinal Lehmann. „Dominus fortitudo – Der Herr ist meine Stärke.“Bischof Dr. Albert Stohr (1890–1961) – Hirte in schwieriger Zeit. s. 143–165. 
  • Karl Kardinal Lehmann: Vortrag über Albert Stohr. I: Mainzer Bistumsnachrichten, Nr. 5, 8. Februar 2006
  • Jochen Lengemann: MdL Hessen. 1808–1996. Biographischer Index (= Politische und parlamentarische Geschichte des Landes Hessen. Bd. 14 = Veröffentlichungen der Historischen Kommission für Hessen. Bd. 48, 7). Elwert, Marburg 1996, ISBN 3-7708-1071-6, S. 372.
  • Ludwig Lenhart: Bischof Dr. theol. Dr. iur. h.c. Albert Stohr von Mainz (gest.) [Nachruf]. I: AmrhKG 13 (1961), S. 477.
  • Werner Marzi. Albert Stohr, Diözesanbischof 1935–1961. 
  • Dominus Fortitudo. Bischof Albert Stohr (1890–1961)Mit Beiträgen von Jürgen Bärsch, Hermann-Josef Braun, Leonhard Hell, Michael Kißener, Karl Lehmann, Barbara Nichtweiß, Eva Rödel, Leo Veith, Peter Walter u. a. sowie einer Auswahl von Schriften und Predigten Albert Stohrs 1928–1945. Mainz / Würzburg. s. 472 Seiten. «ISBN 978-3-429-03555-6 (Echter); ISBN 978-3-934450-55-4 (Bistum Mainz); auch als E-Book» 
  • Klaus-Dieter Rack, Bernd Vielsmeier: Hessische Abgeordnete 1820–1933. Biografische Nachweise für die Erste und Zweite Kammer der Landstände des Großherzogtums Hessen 1820–1918 und den Landtag des Volksstaats Hessen 1919–1933 (= Politische und parlamentarische Geschichte des Landes Hessen. Bd. 19 = Arbeiten der Hessischen Historischen Kommission. NF Bd. 29). Hessische Historische Kommission, Darmstadt 2008, ISBN 978-3-88443-052-1, Nr. 874.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000484, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ (de) Sigrid Duchhardt-Bösken: «Stohr, Albert» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 10, Herzberg 1995, ISBN 3-88309-062-X, sp. 1523–1526.
  3. ^ Karl Kardinal Lehmann. Dominus fortitudo – Der Herr ist meine Stärke.Bischof Dr. Albert Stohr (1890–1961) – Hirte in schwieriger Zeit. s. 143–165. 
  4. ^ Katholischer Protest gegen „Euthanasie“ und Kinopropaganda für die Mordaktionen, von Christian Kuchler. Falschschreibung des Vornamens.
  5. ^ Michael Kißener. Dominus Fortitudo. Bischof Albert Stohr (1890–1961). Mainz / Würzburg.  s. 148–150
  6. ^ stohr, lest 10. juni 2022