Alexander Munro | |||
---|---|---|---|
Født | 26. okt. 1825[1][2][3][4] Inverness | ||
Død | 1. jan. 1871[1][2][3][4] (45 år) Cannes[5] | ||
Beskjeftigelse | Billedhugger | ||
Nasjonalitet | Skottland | ||
Alexander Munro (1825–1871) var en skotsk billedhogger som ble assosiert med pre-rafaelittene.
Munro var sønn av en gråsteinsmurer og sønnens talent ble oppdaget av farens rike arbeidsgiver, hertuginnen av Sutherland, som fikk ham til London i 1848 for å studere skulptur under Charles Barry. Han stilte ut ved Royal Academy i årene 1849 til 1870 og ved den store utstillingen, Great Exhibition, i 1851. Munro ble en spesialist på å hogge portretter og medaljonger, og av statuer av barn.
Munro var nære venner med pre-rafaelittene, men vennskapet holdt derimot på å skjære seg. I henhold til William Holman Hunt hadde Dante Gabriel Rossetti avslørt meningen bak den mystiske signaturen «PRB», som alle pre-rafaelittene satte ved siden av sin egen signatur, til Munro. Munro fikk uten å mene det en rolle i et angrep på pre-rafaelittene da han avslørte signaturen for andre, noe som kostet pre-rafaelittene anseelse. Dikteren Coventry Patmore overtalte kunstkritikeren John Ruskin til å forsvare pre-rafaelittene i avisen The Times. Munros manglende evne til å holde på en hemmelighet forhindret likevel ikke Rossettis vennskap med ham og han skaffet Munro oppdrag i Oxford.[6]
Munro er en av de billedhoggerne hvis arbeid som kan beskrives som pre-rafaelittisk med en formell purisme og enkelhet som gikk tilbake til tidlig italiensk renessanse. Man har sagt at han fulgte den harde realismen til Holman Hunt og den tidlige John Everett Millais. Som Holman Hunt holdt han seg trofast til sine idealer hele karrieren ut.
Munros arbeid i London inkluderer fontenene i Berkeley Square og ved Hyde Park Corner (Gutt og delfin). I Birmingham er det en statue av James Watt (1866) og i museet i samme by er Sovende barn, en av de verker han stilte ut i Great Exhibition. I Oxford er det en medaljong av John Everett Millais ved Ashmolean.