Alfred Sherman | |||
---|---|---|---|
Født | 10. november 1919 Hackney | ||
Død | 26. august 2006 (86 år) London | ||
Beskjeftigelse | Journalist, forfatter, politiker | ||
Utdannet ved | Hackney Downs School | ||
Parti | Det konservative parti | ||
Nasjonalitet | Storbritannia England | ||
Språk | Engelsk | ||
Utmerkelser | Kommandørridder av Order of the British Empire Knight Bachelor | ||
Debut | The Paradoxes of Power (2005) |
Alfred Sherman (født 10. november 1919, død 26. august 2006) var en britisk forfatter, journalist og politisk kommentator, tidlig innmeldt i det britiske kommunistpartiet, deltok i den spanske borgerkrigen, og snudde senere politisk helt om, rundt 1970 meldte han seg inn det britiske konservative partiet og ble til sist politisk rådgiver for Margaret Thatcher.
Sherman ble født i Hackney i London av jødiske innvandrere fra Russland, Jacob Vladimir og Eva Sherman. Hans første år var tilbrakt i ytterste fattigdom. Han studerte vitenskap ved den polytekniske skole i Chelsea. Han ble medlem av det britiske kommunistpartiet som tenåring, hevdet senere at «som jøde i Storbritannias 1930-tall var å bli fremmedgjort. Verdens proletariat tilbød et hjem.» Han var frivillig i den spanske borgerkrigen i 1937–1938 til han ble tatt til fange som sendt til England.[1] mellom 1939 og 1945 tjenestegjorde han i Midtøsten i den britiske administrasjon for Feltsikkerhet og okkupert fiendeområde, og etter krigen, sommeren 1948, ble han utvist av kommunistpartiet for titoistisk avvik, og tilbrakte deretter en tid i Jugoslavia som frivillig i ungdomsbrigaden. Her lærte han seg serbokroatisk flytende. Etter eksamen fra London School of Economics i 1950 ble korrespondent i Beograd for The Observer. Under et opphold i Israel på slutten av 1950-tallet ble han medlem av en økonomisk rådgivningsstab for den israelske regjering og fikk et nært forhold til David Ben-Gurion. I løpet av de neste 40 år skrev Sherman omfattende om politiske emner i mange britiske aviser.[1]
Sherman var kritisk til Edward Heaths konservative regjering grunnet dens offentlige forbruk og at den ikke innførte prinsippene for frihandel. I 1974 var han med på å opprette Centre for Policy Studies sammen med Keith Joseph og Margaret Thatcher. Han var også medlem av den konservative filosofigruppe (CPS)[2] som ble en utskytningsrampe for Margaret Thatcher. Mer enn noen annen var det Sherman som skaffet henne en strategi for å overta lederskapet i partiet og vinne valget i 1979. Derimot var han en løs kanon overfor media, og ble etter hvert så vanskelig for mange å forholde seg til at Hugh Thomas, daværende formann i CPS, slo fast at han «måtte gå» og utviste ham i 1983.[1] I sine memoarer ga Thatcher selv kreditt til Shermans «briljans», «kraft og klarhet i hans forstand», hans «bredde i lesning og hans dyktighet som en nådeløs polemiker». Hun krediterte ham for en sentral rolle i hva hun oppnådde. Som statsminister i juli 2005 erklærte hun: «Vi kunne aldri ha beseiret sosialismen om det ikke hadde vært for sir Alfred.»[3]
Shermans motvilje mot kompromisser med etablert konsensus førte til at han aldri greide å tilpasse seg britisk politikk og politikere. Hans stjerne skinte sterkt en kort tid etter at Thatcher ble statsminister, men ved 1982 var hans slitasje på forholdet til Thatcher åpenbart og han ble utelukket fra de indre sirkler. I juli 2005 ble de forent ved en mottakelse i forbindelse med hans bok Paradoxes of Power: Reflections on the Thatcher Interlude.[4]
Han giftet seg i 1958 med Zahava Zazi, født Levin, og de fikk en sønn. Etter hennes død i 1993 giftet han seg med Angela Sherman i 2001. Han døde i 2006.