Anton Wilhelm Brøgger
| Anton Wilhelm Brøgger | |||
|---|---|---|---|
 Anton Wilhelm Brøgger, 1934. | |||
| Født | 11. okt. 1884[1] Stockholm[2] | ||
| Død | 29. aug. 1951[3][4] (66 år) Oslo[5] | ||
| Beskjeftigelse | Antropolog, arkeolog, forhistoriker, professor, politiker | ||
| Embete |
| ||
| Akademisk grad | Doktorgrad[6] | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Oslo | ||
| Ektefelle | Inger Ursin | ||
| Far | W.C. Brøgger | ||
| Barn | Niels Christian Brøgger Waldemar Christoffer Brøgger | ||
| Parti | Frisinnede Venstre | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Medlem av | Det Norske Videnskaps-Akademi Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab Kungliga Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien Norsk Kvinnesaksforening | ||
| Utmerkelser | Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning, historisk-filosofisk klasse (1915) | ||
Anton Wilhelm Brøgger (1884–1951) var en norsk arkeolog og politiker.
Brøgger ble født i Stockholm som sønn av geologen og universitetsrektoren W.C. Brøgger. Han fikk to barn med sin kone Inger Ursin: forfatter og oversetter Waldemar Brøgger og kritiker og oversetter Niels Christian Brøgger.[7]
Anton Wilhelm Brøgger ble dr.philos. i 1909 og arbeidet som konservator og bestyrer ved Stavanger museum fra 1909 til 1913, og benyttet anledningen til betydelige utgravninger på Jæren, slik som i Vistehola. 1913-15 var Brøgger underbestyrer ved Universitetets oldsaksamling, og bestyrer og professor 1915-49. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden i 1932 og mottok også flere utenlandske ordener.[8]
Brøgger foreslo at haugbrottet man fant spor etter da Kongshaugen på Gokstad ble utgravd i 1880, var det som skildres i Tåtten om Olav Geirstadalv, der Olav den helliges senere fosterfar, Rane den vidfarne, med hjelp fra Svein jarl angivelig tok seg inn i Olav Geirstadalvs gravhaug for hente ut sverdet Bæsing, et belte og en armring av gull; beltet ble brukt til å forløse Åsta Gudbrandsdatter, så hun kom seg gjennom fødselen der Olav den hellige kom til verden og fikk navn etter Geirstadalven; en beretning Snorre vraket da han skrev sin saga om helgenkongen. Brøgger foreslo også at haugbrottet i Båthaugen på Rolvsøy som rommet Tuneskipet, kunne være det som omtales i sagaen om Hord og holmverjene.[9]
Han var vararepresentant til Stortinget for Frisinnede Venstre fra 1928 til 1930 og møtte flere ganger. Han var fungerende formann i partiets hovedstyre fra 1930 til 1931.[10][11] Han meldte seg senere inn i Venstre.[12]
I et notat fra juni 1939 skrev han: «Jeg synes vi efterhånden må følge det program å ha minst mulig med tyske forbindelser å gjøre for å slippe alle disse piggtrådgjerdene til Hitler.» Dette skulle senere få personlige konsekvenser for Brøgger. I september 1939 fikk han pakket ned oldsaksamlingens mest verdifulle oldtidsskatter, blant dem Snartemosverdet, og fikk sendt dem i sikkerhet, ut av Oslo. Bare noen ganske få visste hvor de ble lagret, Brøgger selv, understyrer Sigurd Grieg ved oldsaksamlingen og banksjef Thomas Ranheim ved Fagernes Sparebank. Brøgger ble første gang arrestert i juni 1941 som styremedlem i Nationaltheatret, men løslatt igjen få dager senere. 11. september samme år ble oldsaksamlingens ledere arrestert. Grieg ble sendt til Tyskland, mens Brøgger ble overført til Grini fangeleir 30. september og holdt i fangenskap til 22. oktober 1942.[13] Han ble alvorlig syk av tarmslyng, og til slutt innlagt Ullevål sykehus,[14] men kom seg aldri helt.[15]
På Grini satt også hans sønn, Waldemar Brøgger. De ble satt til skogsarbeid som å bære sten eller hugge trær. A.W. Brøgger fungerte hver lørdag som bibliotekar for fangene.[16]
I slutten av november 1941 fikk hans kone slag og kom på sykehus. Han søkte permisjon for å besøke henne, men fikk avslag. To uker senere sendte sykehuset beskjed om at hun ikke ville overleve, og da fikk han møte henne. Hun døde senere samme dag. Selv om både far og sønn satt på Grini på denne tiden, fikk kun A.W. Brøgger permisjon for å delta i hennes begravelse.[17]
Francis Bull, som kjente Brøgger fra både universitetet og Grini, beskrev ham som en mann med «temperament og brått skiftende stemninger».[18]
Anton Brøggers gate på Madla i Stavanger er oppkalt etter ham.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Stortinget og statsrådet : 1915–1945. B. 1 : Biografier, side(r) 158[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 22. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 14. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Anton_Wilhelm_Brøgger_-_norsk_arkeolog[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 1012607119, besøkt 8. mars 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ A. W. Brøgger (1931). Slekten Brøgger : med oplysninger om familiene Bader, Bjerring, Breda, Lem, Lie, Siewers, Ursin. Oslo: Brøggers trykkeri.
- ^ Solberg, Bergljot: «Anton Wilhelm Brøgger - 1884–1951» i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 19. desember 2024 fra [1]
- ^ [2] Frans-Arne Stylegar: «Verdige hedninger i en overgangstid», Klassekampen 9. desember 2024
- ^ Haffner, Vilhelm (1949). Stortinget og statsrådet. Med tillegg til Tallak Lindstøl: Stortinget og Statsraadet 1814–1914. 1. Oslo: Aschehoug & Co. s. 158–159.
- ^ «Et hodeløst parti». Nidaros: Trøndelagen: 4. 1. juli 1930.
- ^ «Professor A. W. Brøgger maner opslutning om Venstre». Akershusposten: 2. 24. september 1937.
- ^ Kristian Ottosen (2004). Nordmenn i fangenskap 1940-45. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 82-15-00288-9.
- ^ Griniboken 2. Gyldendal. 1947.
- ^ Solberg, Bergljot: «Anton Wilhelm Brøgger - 1884–1951» i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 19. desember 2024 fra [3]
- ^ Griniboken 1. Gyldendal. 1946.
- ^ Aase, Reidar (1945). Frå fengselstid på Grini.
- ^ Bull, Francis (1962). Minner om mennesker.