Bobby Locke | |||
---|---|---|---|
Født | 20. nov. 1917[1] Germiston | ||
Død | 9. mars 1987[1] (69 år) Johannesburg | ||
Beskjeftigelse | Golfspiller | ||
Nasjonalitet | Sør-Afrika | ||
Utmerkelser | World Golf Hall of Fame | ||
Sport | Golf | ||
Arthur D'Arcy «Bobby» Locke (født 20. november 1917 i Germiston, død 9. mars 1987 i Johannesburg) var en sørafrikansk golfspiller.
I 1936, mens han fortsatt var amatør, deltok han som attenåring i sitt første The Open, og ble beste amatør. Han ble profesjonell i 1938, og vant i alt 38 turneringer på Sør-Afrikas profesjonelle golftour, det som i dag heter Sunshine Tour. Etter et avbrudd under andre verdenskrig, der han tjenestegjorde i det sørafrikanske flyvåpen, gjenopptok han karrieren på den sørafrikanske touren i 1946. Sammen med Sam Snead fra USA deltok han i en rekke oppvisningsmatcher i Sør-Afrika. Snead oppfordret Locke til å reise over til USA for å prøve seg på PGA-touren.
Locke kom til USA i 1947, og i løpet av to og et halvt år deltok han i 59 turneringer. Av disse vant han 11, og kom blant de tre beste i 30. Seiersmarginen i Chicago Victory National, 16 slag, er fortsatt en PGA-rekord, delt med J. Douglas Edgar i Canadian Open i 1919.
Locke fortsatte til Europa, der han vant 23 turneringer. Han vant The Open totalt fire ganger, i 1949, 1950, 1952 og 1957.
I 1959 var Locke involvert i en bilulykke, og som følge av denne fikk han problemer med synet og fikk ofte migrene. Han deltok i turneringer men uten suksess. I 1977 ble Locke innvalgt i World Golf Hall of Fame.