Bruno Wüstenberg
| Bruno Wüstenberg | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 10. mars 1912[1][2] Duisburg[3] | ||
| Død | 31. mai 1984[4][2] (72 år) Freiburg im Breisgau[5] | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1938–), katolsk biskop (1966–) | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Pontificia Ecclesiastica Academia | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Medlem av | VkTh Burgundia (1931–) | ||
| Utmerkelser | Stort fortjenstkors med stjerne av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden | ||
Bruno Thomas Wilhelm Wüstenberg (født den 10. mars 1912 i Duisburg i keiserdømmet Tyskland, død den 31. mai 1984 i Freiburg im Breisgau i Vest-Tyskland) var en tysk katolsk titulærerkebiskop og diplomat for Den hellige stol (Pavestolen).
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Bruno Wüstenberg, var sønn av en bedriftsleder ved Kruppverket i Rheinhausen. Han studerte katolsk teologi etter endt utdanning fra gymnasiet i 1931, til å begynne med som bosatt i Collegium Albertinum ved Universitetet i Bonn. Sommersemesteret 1934 studerte han ved Universitetet i Freiburg. I 1936 kom Wüstenberg til presteseminaret i Bensberg, det senere kardinal Schulte-Haus.
Prest
[rediger | rediger kilde]Han ble presteviet den 3. mars 1938 i Kølnerdomen, sammen med 71 andre kandidater, av hjelpebiskop Joseph Hammels.
Tre uker etter at han ble presteviet, ga erkebiskopen av Köln, kardinal Karl Joseph Schulte, han sin tillatelse til å gjøre pastoralt arbeid i bispedømmet Rottenburg, der fader Wüstenberg den 31. mars 1938 tok på seg kapellanstillinger, først i Ulm-Wiblingen og deretter i Ulm-Soflingen. Den 1. april 1939 ble han fristilt for å studere kanonisk rett ved Det pavelige gregorianske universitet i Roma, som han fullførte med en doktorgrad. Samtidig fullførte han studier ved Det pavelige diplomatiske akademi, med diplom i 1942.
Wüstenberg virket deretter fra 1945 til 1949 som leder av den tysktalende avdeling for krigsfanger i Vatikanets statssekretariat; deretter utnevnte pave Pius XII ham til leder for avdelingen for tyskspråklige land i Statssekretariatet. I denne egenskap ga Wüstenberg – ubemerket av den bredere offentlighet – et betydelig bidrag til forsoning mellom den katolske kirke i Vest-Tyskland og det tyske sosialdemokrati, som ble en forutsetning for dannelsen av den store koalisjon mellom CDU/CSU og SPD i desember 1966.[6]
Pavelig nuntius, titulærerkebiskop
[rediger | rediger kilde]Den 24. oktober 1966 var Wüstenberg den første tysker i etterkrigstidens kirkehistorie som ble nuntius. Pave Paul VI utnevnte ham til titulærerkebiskop av Tyr og til apostolisk pro-nuntius til Japan.[7] Han ble bispeviet den 11. desember 1966 i Kölnerdomen av erkebiskopen av Köln, kardinal Joseph Frings. Medkonsekratorene var den apostoliske nuntius til Tyskland, erkebiskop Corrado Bafile, og hjelpebiskop i Köln Wilhelm Cleven. Forbundspresident Heinrich Lübke, som var i slekt med Wüstenberg, deltok også i bispevigselsliturgien.
Etter syv år i Japan utnevnte pave Paul VI. Wüstenberg 19. desember 1973 som apostolisk delegat til Elfenbenskysten, Dahomey, Togo og Guinea.
Den 17. januar 1979 ble han utnevnt til apostolisk nuntius til Nederland. Der måtte han forholde seg til en dypt splittet kirke og forberedelsene til den spesielle synode biskopene i Nederland la op til, der de mente at de skulle klare å bilegge splittelsen.
I 1984 døde Wüstenberg i Freiburg som følge av en hjerneemboli. Han ble gravlagt på katedralkirkegården i Köln.
Wüstenberg var i kontakt med Otl Aicher på slutten av 1930-tallet.[8] Han var også venn med Georg Hüssler, president for det tyske Caritas og Caritas Internationalis.[9]
Fra tidlig i sin karriere hadde Wüstenberg etablert et stilfullt levesett; han tilhørte Romas beste golfklubb og kjørte Porsche. Han så for seg fortsatte sosiale eventyr på sune utenlandsposter og gjorde bruk av de sosiale fordeler som var tilgjengelige i det katolske miljø i Tokyo, gjorde seg til venns med president Felix Houphouët-Boigny i Elfenbenskysten, leide et privat band, benyttet sønnen av Italias mest fasjonable arkitekt til å bygge et kapell og hans egen residens.[10]
Episkopalgenealogi
[rediger | rediger kilde]Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Kardinal Giovanni Carlo Boschi (1715-1788) *1760
- Kardinal Bartolomeo Pacca (1756-1844) *1786
- Kardinal Francesco Serra Cassano (1783-1850) *1817
- Erkebiskop Joseph Maria Johann Nepomuk von Fraunberg (1768-1842) *1819
- Kardinal Johannes von Geissel (1796-1864) *1837
- Biskop Eduard Jakob Wedekin (1796-1870) *1849
- Kardinal Paul Ludolf Melchers (1813-1895) *1858
- Kardinal Philipp Krementz (1819-1899) *1868
- Kardinal Anton Hubert Fischer (1840-1912) *1889
- Kardinal Karl Joseph Schulte (1871-1941) *1910
- Biskop Bruno Wüstenberg (1912-1984) *1966[11]
«Affäre Hochhuth»
[rediger | rediger kilde]Etter uroppførelsen av Rolf Hochhuths teaterstykke Der Stellvertreter den 20. februar 1963, der forfatteren anklager pave Pius XII for påstått taushet angående den nasjonalsosialistiske jødeforfølgelse, ble det gjentatte ganger fremført spekulasjoner om at Hochhuth var blitt forsynt med intern informasjon fra Vatikanet mens han forsket på sitt skuespillet i Roma. Biskop Alois Hudal ble gjentatte ganger nevnt som informant. I motsetning til dette avslørte Hochhuth i 1998 at sammen med pavens private sekretær, Robert Leiber, hadde Bruno Wüstenberg vært hans viktigste informant.[12]
Publisisten og historikeren Hansjakob Stehle tok opp dette noe senere i et svar og refererte til året 1986, der Hochhuth hadde utpekt Wüstenberg og Hudal som sine «hoved- og kronvitner» under et personlig møte.[13]
I oktober 1999 bekreftet Frank Ager at Wüstenberg faktisk var informanten, siden han «av irritasjon over Pius XII ønsket å 'hevne' en forhindret karriere».[14] Ett år etter tok også historikeren Michael F. Feldkamp opp dette temaet, men påpekte at Ager ikke hadde anført noen fildebelegg for påstanden.[15] I 2007 utvidet imidlertid Feldkamp selv tesen om at Wüstenberg var informant: «Andre mistenkte den tyske presten i det pavelige statssekretariatet, Bruno Wüstenberg, som ville ta hevn fordi Pius XII aldri forfremmet ham på grunn av hans homoseksuelle tendenser.»[16]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 24. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000011793, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 117376647, besøkt 14. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ SPD Pressemitteilung Nr. 587.1966 vom 09.12. 1966, Bibliothek der Friedrich-Ebert-Stiftung, lest 18. april 2021
- ^ Josef Enssen: Die in Übersee tätigen Missionskräfte aus dem Bistum Essen. Diözesanstelle für Weltmission im Bistum Essen, Essen 1970, s. 9.
- ^ Barbara Beuys: Sophie Scholl. Biographie, München 2010, s. 220f.
- ^ Gertrudis Huber, leo-bw.de, lest 18. april 2021
- ^ «Vatikan intim». Der Spiegel (på tysk). Datert 1974.
- ^ wuste, lest 28. mars 2022
- ^ Rolf Hochhuth: Der „Stellvertreter“ und seine Kronzeugen. I: Focus, 6. Årg., Nr. 31, 27. juli 1998, s. 82f.
- ^ Hansjakob Stehle: Warum Pius XII. schwieg . . . . I: Focus, 6. Jg., Nr. 35, 24. august 1998, s. 96f.
- ^ Frank Ager: Hochhuths alte Hüte. I: Rheinischer Merkur, 54. årg., Nr. 41, 8. oktober 1999.
- ^ Michael F. Feldkamp: Pius XII. und Deutschland., s. 178, of Anm. 556, s. 214.
- ^ Michael F. Feldkamp: Hochhuths Quellen. I: Vatican Magazin, 1. Årg., 3/2007, s. 26–28.