Edith Nourse Rogers

Edith Nourse Rogers
Født19. mars 1881[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Saco
Død10. sep. 1960[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (79 år)
Boston
BeskjeftigelsePolitiker, sosionom Rediger på Wikidata
Utdannet vedRogers Hall School
EktefelleJohn Jacob Rogers
PartiDet republikanske parti
NasjonalitetUSA
GravlagtCongressional Cemetery
UtmerkelserNational Women's Hall of Fame (1998)[5]
Leder for House Veterans’ Affairs Committee
3. januar 1953–3. januar 1955
ForgjengerJohn E. Rankin
EtterfølgerOlin E. Teague
3. januar 1947–3. januar 1949
ForgjengerStilling opprettet
EtterfølgerJohn E. Rankin
Medlem av Representantenes hus for Massachusetts’ 5. kongressdistrikt
30. juni 1925–10. september 1960
ForgjengerJohn Jacob Rogers
EtterfølgerF. Bradford Morse
Edith Nourse Rogers på Commons

Edith Rogers (født Nourse; 1881, død 1960) var en amerikansk politiker og frivillig sosialarbeider som satt i USAs kongress for Republikanerne. Hun var den første kvinnelige representanten fra Massachusetts. Frem til 2012 var hun den lengstsittende kvinnen i kongressen.[6] I løpet av hennes 35 år i Representantenes hus kjempet hun for veteraners rettigheter og var sponsor på flere lovforslag, inkludert Servicemen's Readjustment Act of 1944 (bedre kjent som G.I. Bill), som gav veteraner fra andre verdenskrig tilgang på utdannelse og økonomisk støtte, lovforslaget i 1942 som sørget for opprettelsen av Women's Army Auxiliary Corps (WAAC), og lovforslaget i 1943 som sørget for opprettelsen av Women's Army Corps (WAC). Hun sørget også for økt føderal økonomisk støtte til sitt valgdistrikt.[7] Edith Nourse Rogers Memorial Veterans Hospital i Bedford i Massachusetts er oppkalt etter henne.

Tidlig liv

[rediger | rediger kilde]

Edith Nourse ble født 19. mars 1881 i Saco i Maine. Faren Franklin T. Nourse var dagligleder på en tekstilfabrikk,[8] og moren Edith France Riversmith var en frivillig for kirken.[9] Begge foreldrene stammet fra gamle New England-familier og hadde råd til å gi Edith privatlærer frem til hun 14 år. Hun gikk deretter på privatskolen Rogers Hall School i Lowell i Massachusetts, og deretter Madame Julien's School i Neuilly nær Paris i Frankrike.[10]

I likhet med moren drev Edith med frivilligarbeid for kirken og andre veldedigheter. I 1907 giftet hun seg med John Jacob Rogers like etter han ble uteksaminert fra Harvard Law School, som begynte å jobbe som avokat i Lowell samme år. I 1911 ble han involvert i lokalpolitikk, og året etter bli han skolekommisær. I 1912 ble han valgt til den 63. amerikanske kongress som republikaner for Massachusetts’ 5. kongresdistrikt.

Ikke lenge etter startet første verdenskrig. I 197 reiste John Rogers, da medlem av husets utenrikskomité, til Storbritannia og Frankrike for å observere krigen. Han forble sittende i kongressen da han i en kort periode tjenestegjorde og gjennomgikk artilleritrening mellom 2. september og 29. november i 1918.

I denne perioden begynte Edith Rogers med frivillighetsarbeid for Young Men's Christian Association (YMCA) i London over en kort periode, før hun mellom 1917 og 1922 var en «Grey Lady» med American Red Cross i Frankrike og på Walter Reed Army Medical Center i Washington, D.C. Dette var begynnelsen på det som skulle bli hennes livsvarige arbeid med veteraner. Hun observerte også hvordan kvinnelige ansatte og frivillige ble behandlet i USAs forsvar; med noen få unntak var de fleste sivile, og fikk ingen fordeler som bolig, mat, forsikring, juridisk beskyttelse, pensjon eller kompensasjon til familien dersom kvinnene døde. Til sammenligning var kvinnene som British Army lånte ut til American Expeditionary Force (AEF) i Frankrike militære, og fikk fordelene og ansvarene som fulgte med.

Etter krigen ble hennes mann medlem av veteranorganisasjonen American Legion, og hun ble med i hjelpegruppen. Erfaringen hennes med veteraners problemer førte til at president Warren G. Harding utnevnte henne til inspektør for nye veteransykehus fra 1922 til 1923, med en lønn på $1 i året. Hun leverte rapporter om tilstandene på de nye sykehusene, og fikk stillingen fornyet av både Coolidge og Hoover. Hun ble først aktiv i politikken da hun var en valgmann under presidentvalget i 1924.

Kongressen

[rediger | rediger kilde]
Margaret Speaks, venstre, datter av representant John C. Speaks fra Ohio, avbildet mens hun selger peanøtter til Edith N. Rogers og senator Frederick H. Gillett under en vennskapskamp mellom demokratene og republikanerne i Representantenes hus

Erfaringen som valgmann gjorde henne godt da ektemannen døde 28. mars 1925, halvveis gjennom hans syvende periode i Washington, D.C. Med støtte fra republikanerne og American Legion, som støttet hennes syn på veteraners problemer og var ute etter en sympatistemme, stilte hun til valg for ektemannens nå ledige sete. Hun stilte i et spesialvalg til den 69. kongressen for republikanerne som en representant for Massachusetts’ 5. kongressdistrikt,[11] og slo tidligere guvernør i Massachusetts Eugene Foss med 72 % av stemmene. I likhet med Mae Ella Nolan og Florence Prag Kahn før henne vant hun sin avdøde ektemanns plass.

Hun begynte sin kongressperiode den 30. juni 1925 som den sjette kvinnen valgt til kongressen etter Jeannette Rankin, Alice Mary Robertson, Winnifred Sprague Mason Huck, Mae Nolan, Florence Kahn og Mary Teresa Norton. I likhet med alle utenom Norton var Rogers en republikaner, og i likhet med alle satt hun i Representantenes hus; Hattie Wyatt Caraway ble den første kvinnen valgt til USAs senat i 1932. Rogers var også den første kvinnen fra New England som ble valgt til kongressen og den andre fra en delstat i øst, etter Norton fra New Jersey.

Etter å ha blitt valgt til den 69. kongressen vant Rogers gjenvalg til hver kongress frem til og med den 86. kongressen.[9] Hun vant med stor margin hver gang og satt i totalt 35 år over 18 perioder frem til hun døde 10. september 1960. Hun ble sett på som en solid kandidat til senatet i 1958 mot en mye yngre John F. Kennedy, men valgte å ikke stille. Hun var den lengstsittende kvinnen frem til Barbara Mikulski forbigikk henne i 2012. I likhet med ektemannen satt hun på utenrikskomiteen, samt på Civil Service Committee og Committee on Veterans' Affairs. Hun var leder for Committee on Veterans' Affairs fra 1947 til 1948 og igjen fra 1953 til 1954, i henholdsvis den 80. og 83. kongressen. Hun var også den første kvinnen til å være Speaker pro tempore i Representantenes hus.

På ettermiddagen den 13. desember 1932 satt Marlin Kemmerer seg på rekkverket i galleriet i Representantenes hus, viftet med en pistol og krevde å få tale. Hvor andre kongresspersoner rømte gikk Rogers og Melvin Maas (R-MN) bort til mannen. Rogers hadde hjulpet veteraner med belastningslidelser på Walter Reed Hospital; hun så opp på Kemmerer og sa til ham at «Du kommer ikke til å gjøre noe.» Maas, som var i United States Marine Corps under første verdenskrig, stod på siden av Rogers og ba Kemmerer om å slippe pistolen. Da han gjorde det ble han anholdt av kongressmann Fiorello H. La Guardia (R-NY) og en sivil politimann. Kemmerer ble løslatt en måned senere etter forespørsel fra medlemmer av Representantenes hus.[12]

Lovforslag

[rediger | rediger kilde]
Claude Bowers, right, is pictured with Rep. Sol Bloom. chairman of the Committee, and Rep. Edith Nourse Rogers, Republican of Massachusetts

Rogers’ mannlige kolleger så på henne som kapabel og hun ble en rollemodell for yngre kvinner i kongressen. Hun var kjent for å gå med en orkidé eller gardenia på skulderen. Hun var også svært aktiv og sponset over 1 200 forslag, hvor over halvparten handlet om veteraner eller militæret. Hun stemte for opprettelsen av en permanent armékorps med sykepleiere i Department of Veteran's Affairs, samt stønad for funksjonshemmede veteraner og veteraner fra Koreakrigen.

I 1937 sponset hun et lovforslag for økonomisk støtte til den forsømte Congressional Cemetery, selv om hennes ektemann var gravlagt i parets hjemby. Hun var mot barnearbeid og kjempet for likelønn og en 48-timers arbeidsuke for kvinner, selv om hun mente at kvinners hovedprioritet var hjem og familie. Hun støttet lokal økonomisk autonomi; den 19. april 1934 leste hun opp en underskriftskampane mot de utvidere forskriftene fra New Deal, inkludert alle de 1 200 signaturene, slik at det skulle registreres i Congressional Record. Rogers stemte for Civil Rights Act of 1957 og Civil Rights Act of 1960.[13][14]

Rogers var en forkjemper for tekstil- og lærindustrien i Massachusetts. Hun sørget for finansiering av flodsikring av Merrimack River, sørget for at Camp Devens ble utviklet til Fort Devens i 1931 og var ansvarlig for å hente både jobber og pengestøtte til delstaten.

I en konfidensiell analyse av Representantenes hus’ utenrikskomité i 1943 utført av Isaiah Berlin for Storbritannias Foreign Office ble Rogers beskrevet som:[15]

Isolationist up to and including the Lend-Lease, after which, however, she swung in behind the President on all major foreign policy measures. Though she is likely to continue her support, she will only do so after she has convinced herself that America's own best interests are thoroughly protected and that the Administration is not trying to "put something across." She is regarded in Congress as a capable, hard-working and intelligent woman. A pleasant and kindly old battle-axe— but a battle-axe. An Episcopalian; age 62. Probably nationalist rather than internationalist in outlook.

Tyske flyktninger

[rediger | rediger kilde]

Rogers var en av de første kongressrepresentantene til å kritisere Adolf Hitlers behandling av jøder. Utvisningen av jøder med manglende dokumentasjon fra Tyskland førte til en flyktningkrise i 1938, og etter at Éviankonferansen ikke klarte å øke innvandrerkvoten i de 38 medlemslandene sponset Edith Rogers Wagner-Rogers Bill samme med senator Robert F. Wagner. Forslaget ble lagt frem for senatet den 9. februar 1939 og i Representantenes hus den 14. februar, og ville latt 20 000 jødiske flyktninger fra Tyskland under 14 år slå seg ned i USA.

Forslaget fikk støtte fra religiøse grupper, media og fagforeninger, men møtte motstand fra patriotiske og nasjonalistiske grupper som mente at «veldedighet begynner i hjemmet». Etter valget i Representantenes hus og senatet i 1938 hadde kongressen blitt konservativ, og til tross for å ha inkludert i forslaget at innvandrerbarna skulle få støtte fra private individer og organisasjoner fremfor offentlige ressurser stilte organisasjoner som American Legion, Daughters of the American Revolution og American Coalition of Patriotic Societies seg negativt til forslaget. Med økende nativisme og antisemittisme samt økonomiske nedgangstider og en kongress som ville vise seg som uavhengig, kunne ikke president Franklin Delano Roosevelt støtte forslaget, som endte opp med å bli nedstemt.

WAAC

[rediger | rediger kilde]
Edith Nourse Rogers fra Massachusetts i underhuset i 1926

Kvinner hadde tidligere tjenestegjordt i USAs militære. I 1901 ble det opprettet et kvinnelige armékorps for sykepleiere under Army Medical Department, og i 1907 ble U.S. Navy Nurse Corps etablert. Til tross for uniformene var sykepleierne sivilt ansatte, med få fordeler. Over tid fikk de noen flere rettigheter, inkludert en «relativ rang» i 1920, pensjon i 1926 og uføretrygd dersom de ble skadet i tjenesten i 1926. Rogers stemte for pensjonen.

De første kvinnene som tjenestegjorde i hæren var de 13 000 som ble vervet til United States Navy og United States Marine Corps under første verdenskrig, med et noe lavere tall vervet til United States Coast Guard. Disse kvinnene, kalt for «Yeomanettes», holdt i hovedsak kontorstillinger. De fikke samme fordeler og ansvar som menn, inkludert lik lønn, og ble behandlet som veteraner etter krigen. Etter krigen ble de snarlig utskrevet, og sett bort fra Nurse Corps ble hæren igjen bestående av kun menn.

Rogers erfarte kvinners status i United States Army da hun jobbet som frivillig under første verdenskrig, sammenlignet med den mer likestilte rollen kvinner hadde i den britiske hæren. Rogers brukte dette som utgangspunkt da hun skrev et lovforslag til den 76. kongressen tidlig i 1941 for å etablere Women's Army Auxiliary Corps (WAAC) under andre verdenskrig. Målet var å gjøre det mulig for menn å delta direkte i krigen ved å etablere 25 000 kontorstillinger for kvinner. Hun møtte motstand fra de som ikke ønsket å ha kvinner i hæren, og ble også foreslått samtidig som mer prioriterte forslag som låne- og leieloven, priskontroll og forsøk på å øke produksjon av materiale til krigføring.

Etter angrepet på Pearl Harbor den 7. desember 1941 ble manglende arbeidskraft en trussel mot produktivitet. Rogers kontaktet Army Chief of Staff George Marshall og fikk hans støtte da hun igjen introduserte lovforslaget i den 77. kongressen, med en ny øvre grense på 150 000 kvinner og et tillegg som gav kvinner full militær status. Tillegget ble nedstemt, men resten av lovforslaget ble stemt gjennom den 14. mai 1942 og president Franklin Delano Roosevelts signatur gjorde «An Act to Establish the Women's Army Auxiliary Corps» til Public Law 77-554.

Selv om de var beskrevet som «Auxiliaries» og ikke en del av den stående hæren fikk medlemmer av WAAC mat, klær, et sted å bo, tilgang til helsevesen, trening og lønn. De fikk derimot ikke utbetaling ved dødsfall, det samme nivået av helsetjeneste som veteraner, pensjon eller uføretrygd, eller ekstra lønn for arbeid i utlandet. De fikk en rang som ikke gav dem autoritet over menn i hæren, og tjente mindre en menn av samme rang frem til 1. november 1942 da et nytt lovforslag sørget for lik lønning basert på grad. Ettersom de ikke var en del av den stående hæren måtte de ikke følge hærens reglement, og dersom de ble tatt til fange var de ikke beskyttet av de internasjonale lovene om krigsfanger.

Den 30. juli 1942 ble WAVES (Women Accepted for Volunteer Emergency Service) opprettet i marinen etter signeringen av Public Law 77-554. Loven ble vedtatt uten stor motstand, til tross for at den gav medlemmer full status som reservister, med de samme reglene som gjaldt for menn. De fikk lik lønn og like fordeler, men ikke pensjon eller uføretrygd og kunne ikke delta i strid eller utenfor USAs grenser. Kystvakten hadde noe lignende i SPARS, og Marine Corps Women's Reserve ble stiftet ikke lenge etter. Etter Public Law 78-441 ble signert den 27. september 1944 kunne medlemmer av WAVES også tjenestegjørde i Alaska og Hawaii.

Det opprinnelige målet på 25 000 i tjenesten i WAAC innen 30. juni 1943 ble nådd i november 1942. Målet ble endret til 150 000, maksgrensen i lovforslaget, men konkurranse fra enheter som WAVES og den private krigsindustrien, høy utdannelse og dårlig publisitet og ryukter i 1943 sørget for at det målet aldri ble nådd.

Edith Nourse Rogers under en tale for de første uteksaminerte offiserene i WAAC på Fort Des Moines den 29. august 1942

Ryktene om amoralsk oppførsel ble dekket grundig av pressen uten at de verifiserte ryktene, som førte til en nedgang i moral. Etterforskning utført av både Edith Rogers og United States Department of War fant ikke bevis; og tilfeller av dårlig og kriminell oppførsel blant medlemmer av WAAC representerte en mindre andel enn tilsvarende blant menn i militæret, seksuelt overførbare infeksjoner eksisterte omtrent ikke, og antallet tilfeller av graviditet var lavere enn blant sivile. Til tross for dette nådde WAAC 60 000 i tjenesten den 30. juni 1943.

Women's Army Corps

[rediger | rediger kilde]
Medlemmer av Women's Army Corps som brukte fjernskrivere for Eighth Air Force i England

I oktober 1942 introduserte Edith Rogers et lovforslag som formelt ville gjort WAAC til en del av United States Army Reserve. George Marshall valgte å ikke støtte forslag i frykt for at det kunne bli et hinder for andre viktige lovforslag i forbindelse med krigen. I 1943 ombestemte han seg, og ba kongressen om å gi WAAC full militærstatus. Basert på tidligere erfaring var de to separate systemene for kompliserte å styre. Rogers og Oveta Culp Hobby, som var den første direktøren for WAAC, skrev et nytt lovforslag som ble debattert i underhuset i seks måneder før det ble vedtatt. Den 1. juli 1943 signerte Roosevelt «An Act to Establish the Women's Army Corps in the Army of the United States», som ble til Public Law 78-110. Ordet «Auxiliary» ble offisielt fjernet fra navnet og den 5. juli 1943 ble Hobby tildelt rangen Colonel, den høyeste i det nye Women's Army Corps.

Medlemmer av WAC fikk samme lønn, godtgjørelse og fordeler som de i andre enheter, men tiden tilbragt i WAC talte ikke mot tjenestetid og godtgjørelse for familie var kraftig regulert. De fikk nå samme type disiplinering som andre, fikk forfremmelser og samme juridiske beskyttelse som andre i hæren, og maksgrensen på 150 000 ble fjernet. Selv om lovgiverne var klare om at WAC ikke var en stridsenhet var der ingen klare begrensninger i loven. Eksisterende reguleringer hindret dem uansett fra kamptrening med våpen, taktiske øvelser, oppgaver som krevde våpen, å lede menn og jobber som krevde fysisk styrke, med mindre dette ble tillatt direkte av krigsministeren; av de 628 spesialiseringene i hæren var kvinner nå kvalifisert for 406 av dem. Det ble innført videre reguleringer for hæren som dekket graviditet og ekteskap.

Ifølge det opprinnelige lovforslaget skulle WAC avvikles seks måneder etter at presidenten erklærte at krigen var over, men til tross for motstand i underhuset og annen motgang var WAC vellykket. Dwight D. Eisenhower sa, «During the time I have had WACs under my command they have met every test and task assigned to them.... Their contributions in efficiency, skill, spirit, and determination are immeasurable.» Douglas MacArthur beskrev dem som «mine beste soldater». Ettersom det var stort press på å få sendt menn hjem snarest mulig etter krigen, var det stor etterspørsel for WAC-medlemmer.

Med Eisenhowers støtte ble «Act to Establish a Permanent Nurse Corps of the Army and Navy and to Establish a Women's Medical Specialists Corps in the Army», eller Army-Navy Nurses Act of 1947, vedtatt og tilbød vanlig og permanent status til kvinnelige sykepleiere. Tidlig i 1946 ba Chief of Staff Eisenhower om å få introdusert lovforslag som ville gjøre WAC til en permanent del av hæren. Forslaget ble enstemmig vedtatt i senatet, men House Armed Forces Committee endret forslaget til å at kvinner bare kunne være reservister, hvor det bare var Margaret Chase Smith som stemte mot. Dette forslaget ble vedtatt i Representantenes hus, men nedstemt i senatet. Et kompromiss fjernet endringen, men begrenset det totale antallet kvinner som kunne tjenestgjøre i de første par årene. Dette ble presentert for kongressen i 1947, og signert av president Harry Truman den 12. juni 1948.

G.I. Bill

[rediger | rediger kilde]

I 1944 var Edith Rogers med på utformingen og sponset senere G.I. Bill med representanten John E. Rankin og senatorene Ernest McFarland og Bennett Champ Clark. Forslag sørget for støtte til utdannelse or arbeidstrening, lån med lave renter for hus, gårder og bedrifter og dagpenger for veteraner. Den 22. juni 1944 signerte President Franklin D. Roosevelt «The Servicemen's Readjustment Act», som ble til Public Law 78-346. Dette førte til at omtrent halvparten av veteraner tok høyere utdanning.

Etter andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

Under den kalde krigen støttet Rogers House Committee on Un-American Activities og senator Joseph McCarthys angrep mot antatte kommunister. Til tross for at hun støttet de forente nasjoner sa hun i 1953 at FNs hovedkvarter burde kastes ut av USA dersom de godtok det [kommunism|kommunistiske]] Kina som et medlemsland..[7] I 1954 var hun mot å sende soldater til Vietnam.

Død og ettermæle

[rediger | rediger kilde]

Edith Rogers døde 10. september 1960 i Philips House på Massachusetts General Hospital, i Boston i Massachusetts[10] midt under en valgkamp. Hun ble gravlagt sammen med ektemannen på Lowell Cemetery i hjembyen Lowell.

Hun ble hedret på flere måter i løpet av sitt liv, inkludert Distinguished Service Medal of the American Legion i 1950. For hennes arbeid med veteraner ble Edith Nourse Rogers Memorial Veterans Hospital i Bedford i Massachusetts oppkalt etter henne.

Women's Army Corps Museum (nå United States Army Women's Museum), som ble etablert 14. mai 1955 i Fort McClellan i Alabama, ble omdøpt til Edith Nourse Rogers Museum den 18. august 1961, men gikk tilbake til det originale navnet 14. mai 1977.

E.N. Rogers Middle School i Lowell er oppkalt etter henne. Noen kjente personer som har gått på skolen er tidligere kongressmedlem og kansler på University of Massachusetts Lowell Marty Meehan, som satt i Representantenes hus fra 5. januar 1993 til 1. juli 2007.

I 1998 ble Rogers innlemmet i National Women's Hall of Fame.[16]

Guvernør Deval Patrick erklærte 30. juni 2012 «Congresswoman Edith Nourse Rogers Day»[17]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Edith-Nourse-Rogers, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b FemBio-Datenbank, FemBio-ID 23495, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Find a Grave, oppført som Edith Rogers, Find a Grave-ID 7500867, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w66h66w8, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.womenofthehall.org[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Davis, Susan (18. mars 2018). «Ohio Democrat Marcy Kaptur Makes History As Longest-Serving Woman In The House». NPR.org (på engelsk). Besøkt 10. mars 2024. 
  7. ^ a b «Women in Congress 1917–2006». Committee on House Administration of the U.S. House of Representatives (på engelsk). Washington, D.C.: U.S. Government Printing Office. 2006. ISBN 9780160767531. Besøkt 10. mars 2024 – via Hathi Trust. 
  8. ^ Casey, Phil (11. september 1960). «Rep. Edith Rogers, 79, Dies; Served in House 35 Years». The Washington Post. s. B12. 
  9. ^ a b «Rogers, Edith Nourse». History, Art, & Archives: United States House of Representatives (på engelsk). Besøkt 10. mars 2024. 
  10. ^ a b «Edith Nourse Rogers, 79, Dies; Served in Congress 35 Years». The New York Times. 11. september 1960. s. 82. 
  11. ^ «ROGERS, Edith Nourse». Biographical Directory of the United States Congress (på engelsk). Besøkt 11. mars 2024. 
  12. ^ Waters, Dustin (19. januar 2020). «The Depression-era gunman who tried to hold Congress hostage: 'I demand the right to the floor for 20 minutes.'». The Washington Post (på engelsk). Besøkt 11. mars 2024. 
  13. ^ «HR 6127. CIVIL RIGHTS ACT OF 1957.». GovTrack.us (på engelsk). Besøkt 11. mars 2024. 
  14. ^ «HR 8601. PASSAGE.». GovTrack.us (på engelsk). Besøkt 11. mars 2024. 
  15. ^ Hachey, Thomas E. (1973–1974). «American Profiles on Capitol Hill: A Confidential Study for the British Foreign Office in 1943». Wisconsin Magazine of History. 57 (2): 141–153. JSTOR 4634869. 
  16. ^ «Edith Nourse Rogers». National Women's Hall of Fame (på engelsk). Besøkt 12. mars 2024. 
  17. ^ «Edith Nourse Rogers Day ceremony». RichardHowe.com (på engelsk). 2. juli 2012. Besøkt 12. mars 2024. 

Videre litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

(en) Edith Nourse Rogers – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Rediger på Wikidata

Representantenes hus (USA)
Forgjenger  Medlem av Representantenes hus
fra Massachusetts’ 5. kongressdistrikt
1925–1960 		Etterfølger
Forgjenger  Leder for House Veterans' Affairs Committee
1947–1949 		Etterfølger
Leder for House Veterans' Affairs Committee
1953–1955 		Etterfølger