Falklandsøyenes historie

Kart fra 1893 over Falklandsøyene.

Falklandsøyenes historie kan spores minst 500 år tilbake, men aktiv utforskning og kolonisering fant ikke sted før på 1700-tallet. Falklandsøyenes historie er preget av konflikter relatert til herredømmet over øyene, som til forskjellige tider har blitt gjort krav på av Frankrike, Spania, Storbritannia og Argentina. Siden 1833 har Storbritannia hatt herredømme over øygruppen, med unntak av 74 dager under Falklandskrigen i 1982 da øyene ble invadert av Argentina.

Føreuropeisk oppdagelse

Den utryddete falklandsulven blir av enkelte ført som bevis for føreuropeisk oppdagelse.

Falklandsøyene var ubefolket da de ble oppdaget av europeere. Nylige funn av pilhoder i Lafonia, i tillegg til rester av en trekano, er sterke indikasjoner at de har blitt avlagt besøk tidligere, mest sannsynlig av yaghanere fra Ildlandet. Det har også blitt foreslått at falklandsulven ble introdusert av yaghanere eller andre søramerikanske indianere, da den har likhetstrekk med patagoniareven. Ny forskning viser imidlertid at falklandsulven er nærmere beslektet med mankeulven, og sannsynligvis kom til Falklandsøyene allerede før siste istid, før menneskene kom til Sør-Amerika.^[1]

Det finnes ingen kjente ruiner av bygninger eller strukturer fra føreuropeisk tid.

Europeisk oppdagelse

Et arkipel i området rundt Falklandsøyene dukket opp på kart på begynnelsen av 1500-tallet, noe som kan tyde på at de ble observert av Ferdinand Magellans eller andres ekspedisjoner på denne tiden. Amerigo Vespucci kan ha sett øyene i 1502, da han muligens nådde 52°S.^[2] I 1519 eller 1520 forlot Esteban Gómez i «San Antonio» Magellans ekspedisjon og oppdaget flere øyer som ble navngitt Isals de Sansón y de los Patos. Selv om dette sannsynligvis dreide seg om Jason Islands nordvest for Vest-Falkland, benyttet spanske kart navnet Islas de Sansón på Falklandsøyene en periode.

Kart fra 1773 av J. Hawkesworth og J. Byron som viser Hawkins' oppdagelse.

Den engelske oppdagelsesreisende John Davis deltok i 1591–93 på en reise med Thomas Cavendish til Sør-Amerika som kaptein på «Desire». De kom fra hverandre utenfor kysten av det sørlige Argentina, og Davis besluttet å seile mot Magellanstredet i forsøk på å finne Cavendish. Den 9. august 1592 ble de utsatt for en kraftig storm. «Desire» drev østover og 14. august 1592 søkte de tilflukt blant noen øyer «som aldri tidligere var oppdaget».^[3] Davis blir gjerne kreditert for oppdagelsen av Falklandsøyene, men det er uvisst om de var observert tidligere og hvorvidt det var disse øyene Davis oppdaget.^[4]

Den engelske kapteinen Richard Hawkins seilte langs nordsiden av øyene i 1594 og ga dem navnet Hawkins' Maiden Land, oppkalt etter seg selv og dronning Elisabeth I av England, «the Virgin Queen».^[3]

Den 24. januar 1600 observerte nederlenderen Sebald de Weert tre små øyer og navnga dem Sebaldøyene, nå kjent som Jason Islands.^[4]

Den engelske kapteinen John Strong seilte mellom de to hovedøyene i 1690 og kalte passasjen Falkland Channel, etter Anthony Cary, 5. vicomte av Falkland, som var medlem av Admiralty og hadde finansiert ekspedisjonen. Navnet på sundet ble senere omgjort til Falkland Sound, og hele øygruppen har fått navn etter vicomten. Strong foretok den første registrerte ilandstigningen på Falklandsøyene den 27. januar 1690.^[5]

Den første koloniseringen

John Byron

Joshua Reynolds (1759)

Frankrike etablerte en bosetning i Port St. Louis på Øst-Falkland i 1764. Øyene ble gitt det franske navnet Îles Malouines etter havnebyen Saint-Malo i Bretagne. Det spanske navnet Islas Malvinas er en oversettelse av det franske navnet.

I 1765 utforsket kaptein John Byron Saunders Island i vest, uvitende om den franske tilstedeværelsen i øst. Han navnga havnen Port Egmont og gjorde krav på flere øyer for Storbritannia. Året etter etablerte marinekaptein John MacBride en britisk bosetning i Port Egmont. Disse hendelsene førte nesten til krig mellom Storbritannia og Spania; begge land sendte krigsflåter til øyene for å hevde sin suverenitet over øyene. I 1766 gikk franskmennene med på å dra, mot at Spania refunderte utgiftene til Louis de Bougainvilles, som hadde etablert bosetningen på egen bekostning. Spanjolene overtok kontrollen i 1767 og omdøpte Port St. Louis til Puerto Soledad.^[6]

I mellomtiden fortsatte den britiske tilstedeværelsen i vest, frem til den ble fjernet ved spansk militærmakt i juli 1770. Storbritannia forberedte seg på krig mot Spania, som søkte fransk støtte. Franskmennene var imidlertid tilbakeholdne, og spanjolene og britene ble enige om sette spørsmålet om suverenitet til side. Den 22. januar 1771 fikk britene gjenopprette sin base i Port Egmont.^[7]

Som et resultat av økonomisk press i forbindelse med den forestående amerikanske uavhengighetskrigen, valgte britene å trekke seg ut av mange oversjøiske bosetninger i 1774.^[8] Den 20. mai 1776 forlot den britiske styrken Port Egmont og etterlot et oppslag der den hevdet fortsatt britisk suverenitet over øygruppen.^[9]

Spania styrte øyene fra Buenos Aires frem til 1806, da den spanske guvernøren flyktet til Montevideo etter å ha blitt underrettet om britenes forsøk på å invadere de spanske koloniene i Sør-Amerika.^[10] I likhet med britene etterlot spanjolene oppslag der de hevdet suverenitet over øyene.

Etter at de spanske kolonistene hadde reist, ble Falklandsøyene tilholdssted for selfangere som søkte å utnytte den store ressurstilgangen på pelssel. Britiske og amerikanske fangstfolk var i klart flertall, og ofte var mellom 40 og 50 selskuter med et mannskap på oppimot 1 000 i aktivitet ved øyene.

«Strandet»

Den 8. februar 1813 forliste det britiske skipet «Isabella» utenfor Eagle Island (nå kjent som Speedwell Island). Den 5. april seilte den amerikanske selfangeren Charles Barnard i selskuta «Nanina» forbi Eagle Island på utkikk etter sel. Dagen før hadde han observert røyk og hørt skudd, så han var oppmerksom på at det kunne være overlevende etter et skipsforlis på øya. En lettbåt hadde vært i land og funnet en mokasin og restene etter en slaktet sel. Under middagen den kvelden observerte mannskapet en mann nærme seg skipet, og han ble raskt fulgt av ytterligere åtte til ti mann. Både Barnard og de overlevende fra «Isabella» næret bekymring over å kunne støte på spanjoler og ble lettet over oppdage hverandres nasjonalitet.

Bernard fant at den britiske gruppen var uvitende om den pågående britisk-amerikanske krigen og informerte om at de teknisk sett var i krig med hverandre. Allikevel lovet Bernard å berge de skipbrudne britene og forberedte å seile til Río de la Plata. Han innså imidlertid at de ikke hadde tilstrekkelig med forsyninger til turen, og de ble derfor nødt til å skaffe mer mat. Med «Nanina» fylt med passasjerer og besetning, la de på vei rundt kysten i til tider kraftig uvær før de ankret opp ved New Island vest for Vest-Falkland. Mens Barnard og tre mann var ute i en mindre fangstbåt for å skaffe flere forsyninger, kapret britene «Nanina» og seilte av sted.

Barnard og hans menn overlevde i 18 måneder på øya inntil de ble berget av de britiske skipene «Indispensible» og «Asp» i november 1814. Den britiske admiralen i Rio de Janeiro hadde beordret sine kapteiner å holde utkikk etter dem.^[11] I 1829 utga Barnard en beretning om sine opplevelser.^[12]

Argentinsk kolonisering

David Jewett.

Etter den nyvunne uavhengigheten for de spanske koloniene i Sør-Amerika og etableringen av Provincias Unidas del Río de la Plata i 1816, gikk det ytterligere fire år før representanter for den nye staten ble sendt for å igjen ta øyene i besittelse. I oktober 1820 ankom fregatten «Heroína» Puerto Soledad under kommando av den amerikanske kaperen David Jewett.^[10] Etter en åtte måneder lang reise var mesteparten av besetningen sterkt preget av skjørbuk og andre sykdommer. Uvær hadde påført «Heroína» store skader og senket priseskipet «Carlota», og Jewett var tvunget til å gå til havn for reparasjoner.

Jewett valgte å bli i land for å hvile og komme i form igjen, og søkte hjelp hos den britiske oppdagelsesreisende James Weddell. Weddell rapporterte at bare 30 sjøfolk og 40 soldater var tjenestedyktige av mannskap på 200, og at Jewett sov med pistoler etter et forsøk på mytteri. Den 6. november 1820 heiste Jewett flagget til Provincias Unidas del Río de la Plata, en forløper til det moderne Argentina, og krevde suverenitet over øyene. I et brev til Weddell skrev han at han handlet etter fullmakt fra staten, og understreket han at hans hensikt var å sikre at øyene kunne brukes fritt som nødhavn for forbiseilende fartøy, og at det ville være nødvendige forsyninger tilgjengelig for disse.^[13]

Weddell trodde ikke på at Jewett handlet ut fra Provincias Unidas del Río de la Platas interesser, men snarere at han var ute etter å sikre enerett til vraket av det franske skipet «Uranie» som hadde grunnstøtt ved innseilingen til Berkeley Sound noen måneder tidligere. Weddell forlot øyene 20. november 1820 og merket seg at Jewett ikke var ferdig med å reparere «Heroína».

Luis Vernets foretak

Luis Vernet.

I 1823 ga Provincias Unidas del Río de la Plata konsesjon til landressurser på Øst-Falkland til franskmannen Luis Vernet og argentineren Jorge Pacheco. De reiste til øyene i 1824, men deres første ekspedisjon strandet før den var i gang. Pacheco valgte å trekke seg ut av virksomheten, men Vernet fortsatte ufortrødent videre. Neste forsøk kom ikke i gang før vinteren 1826 grunnet brasiliansk blokade av argentinske havner, men dette forsøket var også feilslått. Lafonias myrlendte terreng gjorde det umulig for gauchoene å fange villkveg med deres tradisjonelle metode. Vernet var nå klar over britenes konkurrerende krav på øyene og søkte derfor tillatelse fra det britiske konsulatet før han reiste til øyene.

I 1828 ga Provincias Unidas Vernet konsesjon for hele Øst-Falkland, og fritok ham fra skatt dersom en koloni ble etablert innen tre år. Han tok med tyske og nederlandske nybyggere, samt den britiske kapteinen Matthew Brisbane som tidligere hadde besøkt øyene sammen med James Weddell, og fikk igjen tillatelse fra det britiske konsulatet i Buenos Aires. Vernet ba også om at dersom britene vendte tilbake til Falklandsøyene, ønsket han at de skulle gi hans nye koloni beskyttelse.^[14]

Den 10. juni 1829 ble Vernet formelt utnevnt til guvernør over øyene og tildelt monopolrettigheter på selfangst. En protest ble fremført av det britiske konsulatet i Buenos Aires. I 1831 averterte kolonien etter flere nybyggere, selv om det ble rapportert om usle forhold.^[15] Charles Darwins besøk i 1833 bekreftet de ynkelige forholdene i bosetningen, men Matthew Brisbane påsto senere at dette var som følge av USS «Lexington»s tokt.^[16]

USS «Lexingon»s tokt

I 1831 forsøkte Vernet å hevde sitt monopol på selfangstrettigheter. Dette fikk ham til å pågripe de amerikanske fangstskutene «Harriet», «Superior» og «Breakwater». Som gjengjeld sendte USA krigsskipet USS «Lexington» under ledelse av kaptein Silas Duncan for å ta tilbake de beslaglagte skutene. Etter å ha funnet det han anså som bevis på at minst fire amerikanske fangstskuter var blitt oppbrakt, plyndret og utrustet for krigføring, tok Duncan syv fanger ombord i «Lexington» og anklaget dem for piratvirksomhet.

Duncan rapporterte at han også hadde tatt om bord «hele befolkningen, bestående av om lag førti personer, med unntak av noen gauchoer, eller cowboyer, som holdt til inne på øya». Gruppen, som i all hovedsak besto av tyske borgere fra Buenos Aires, «viste stor glede over utsiktene for å flytte med sine familier, fra et øde område der klimaet alltid var kaldt og bedrøvelig, og jorden ekstrem uproduktiv».

Ødeleggelsen av bosetningen medførte oppstyr blant statstjenestemenn i Buenos Aires, og ble etterfulgt av en langvarig tvist mellom amerikanske og argentinske diplomater.

I kjølvannet av «Lexington»s raid fikk den nye guvernøren over øyene, major Esteban Mestivier, i oppdrag av styresmaktene i Buenos Aires å etablere en straffekoloni. Han ankom sitt bestemmelsessted 15. november 1832, men hans menn gjorde opprør og tok livet av ham. Oberstløytnant José María Pinedo slo ned på opprøret og tok kontroll over bosetningen.

Britisk kolonisering

Akvarell ved HMS «Beagle»s maler, Conrad Martens. Det er malt under undersøkelsene av Ildlandet og viser «Beagle» som blir hilset av innfødte ildlendere. «Beagle» besøkte Falklandsøyene i 1834, og en misjonsstasjon for ildlendere ble senere etablert på Keppel Island.

Den argentinske suverenitetshevdelsen ansporet britene til å sende en marinestyrke for å returnere permanent til øyene.

Den 2. januar 1833 ankom kaptein James Onslow med HMS «Clio» Vernets bosetning i Port Louis og begjærte at flagget til Provincias Unidas del Río de la Plata skulle erstattes med det britiske, og at administrasjonen måtte forlate øya. Mens oberstløytnant José María Pinedo, kaptein på skonnerten «Sarandí», ønsket å yte motstand, var hans undertallighet åpenbar. I tillegg var mange av hans menn britiske leiesoldater som var lite villige til å kjempe mot sine landsmenn. Han la inn muntlig protest, men forlot øya uten kamp 5. januar. Argentina hevder at Vernets koloni også ble fordrevet, men andre kilder bestrider dette og antyder at kolonistene ble oppfordret til å bli værende.^[14]

De første britiske planene for Falklandsøyene var basert på videreføring av Vernets bosetning i Port Louis. En argentinsk immigrant med irske røtter, William Dixon, ble utnevnt til representant for de britiske interessene. I mars 1833 vendte Matthew Brisbane tilbake og presenterte Vernets konsesjonspapirer for kaptein Fitzroy på HMS «Beagle» som lå i havnen på dette tidspunktet. Fitzroy oppfordret Brisbane til å fortsette Vernets foretak, men gjorde det klart at mens private initiativ ble verdsatt, ville ikke argentinske påstander om suverenitet bli akseptert.^[16]

Frimerke utgitt til hundreårsmarkeringen for britisk administrasjon i 1933 som viser bebyggelsen i Port Louis.

Brisbane gjenopptok styringen av Vernets bosetning i Port Louis. Imidlertid tiltok snart misnøyen blant arbeiderne over lave lønninger, og i august 1833 gikk en gruppe kreolske og indianske gauchoer amok under ledelse av Antonio Rivero. Bevæpnet med gevær ervervet fra amerikanske fangstfolk, drepte de fem bosettere, inklusiv Dixon og Brisbane. Kort etter rømte resten av bosetterne Port Louis og tok tilhold på Turf Island i Berkeley Sound frem til de ble berget av den britiske selfangstskuta «Hopeful» i oktober 1833.^[14]

Henry Smith ble innsatt som den første britiske innbyggeren i januar 1834. En av hans første oppgaver var å forfølge og arrestere opprørerne. De ble sendt til London for rettergang, men på grunn av en spissfindighet i det britiske rettssystemet måtte saken frafalles da retten ikke hadde jurisdiksjon over Falklandsøyene.^[17][18] Som en følge av dette har Rivero oppnådd status som folkehelt i Argentina, hvor han fremstilles som leder for et opprør mot britisk styre.^[19]

Etter arrestasjonen av Rivero igangsatte Smith gjenoppbygging av bosetningen i Port Louis og omdøpte den Anson's Harbour.^[14]

Vernet forsøkte senere å returnere til øyene, men ble nektet tillatelse. Den britiske kronen vedkjente seg ingen lovnader og nektet å anerkjenne rettighetene gitt av kaptein Onslow under gjenokkupasjonen. Omsider, etter å ha reist til London, mottok Vernet billighetserstatning for hester sendt til Port Louis mange år tidligere.^[14]

HMS «Beagle» og Charles Darwin besøkte igjen Falklandsøyene i 1834, og bosetningene Darwin og Fitzroy har begge fått sitt navn etter dette besøket.

Etter den britiske okkupasjonen i 1833 ble Anson's Harbour i første omgang en militær utpost. Påtrykk for å utvikle øyene til en koloni kom som et resultat av en kampanje iverksatt av den britiske handelsmannen G. T. Whittington som i 1839 hadde etablert Falkland Islands Commercial Fishery and Agricultural Association. I mai 1840 avgjorde britiske myndigheter at Falklandsøyene egnet til kolonisering. Whittington hørte imidlertid ikke mer fra regjeringen, og i oktober 1840 reiste han sammen nedover på eget initiativ med to fartøy. Med seg hadde han seg broren J. B. Whittington og flere nybyggere, og de ankom Port Louis i januar 1841 med hensikt å etablere en koloni. De kom overraskende på den britiske kommandanten, som sa han ikke hadde myndighet til å tildele dem land, men han var ikke i stand til å hindre dem i å gå i land. Whittington oppførte et stort hus for sitt følge, og benyttet et av husene Vernet hadde reist til å etablere et fiskesaltingsforetak.^[20]

Regjeringen satte ut sine planer for kolonisering av øyene ved å utnevne løytnant Richard Moody som den første guvernøren over Falklandsøyene. Han ankom Anson's Harbour i oktober 1841 sammen med tolv ingeniørsoldater og gruvearbeidere med deres familier, og sammen med Whittingtons kolonister var befolkningen i Anson's Harbour nå oppe i omtrent 50.

Grunnleggelsen av Port Stanley

I 1842 ble guvernør Moody bedt om å undersøke om området rundt Port William kunne egne seg som grunn for en ny hovedstad. Moody overlot oppgaven til kaptein James Clark Ross, leder for en pågående antarktisekspedisjon. Ross leverte sin rapport i 1843 som konkluderte med at Port William kunne tilby gode havnemuligheter og at den sørlige kysten av Port Jackson var egnet for å anlegge en bosetning. J. B. Whittington var sterkt uenig i Ross' anbefaling.

Government House var guvernørens administrasjonsbygg fra 1847. Siden 1859 har det fungert som residensbolig.

Etableringen av den nye bosetningen startet i juli 1843, og i 1845 fikk den navnet Port Stanley etter Edward Smith-Stanley, 14. jarl av Derby. Samme år ble kolonistyret etablert ved opprettelsen av Legislative Council og Executive Council, samt byggingen av Government House. I 1849 passerte befolkningen i Port Stanley 200 mennesker, inkludert en del som hadde flyttet hit fra Anson's Harbour.

Med etableringen av en dypvannshavn i Port Stanley opplevde Falklandsøyene en kraftig økning i skipsanløp utover 1840-årene. Mye av trafikken var på grunn av gullrushet i California, og det beryktede været i Sør-Atlanteren og rundt Kapp Horn medførte at mange skuter la turen innom Port Stanley for reparasjoner og for å skaffe forsyninger.

Innføringen av the Merchant Shipping Act i 1875 med innføring av plimsollmerke på alle handelsskip markerte startet på en langvarig nedgang i havnetrafikken i Port Stanley. Mer pålitelige stålskip utover 1890-tallet og åpningen av Panamakanalen i 1914 forsterket denne trenden. Aktiviteten ble holdt i live av hvalfangstaktiviteten på begynnelsen av 1900-tallet, og havnen var også av strategisk betydning under første og andre verdenskrig. Mot slutten av 1900-tallet har fiskerivirksomhet og cruisetrafikk overtatt som hovedbidrag til havnetrafikken.

Næringsutvikling

En av de gjenværende historiske hestehagene ved Sapper Hill nær Stanley.

En rekke nye bosetninger ble etablert i årene etter at britene hadde returnert til Falklandsøyene. Flere av disse ble opprettet for å utnytte det ville kveget på øyene, men etter innføringen av sjeviotsau i 1852 har sauehold dominert landbruket.

Kveg- og skinnhandleren Samuel Fisher Lafone fra Río de la Plata ervervet i 1845 den sørlige delen av Øst-Falkland fra staten, et område som senere ble hetende Lafonia. I stedet for å trekke til seg flere nybyggere som han hadde lovet, hentet han inn spanske og indianske gauchoer for å jakte kveg. I 1851 solgte han området videre til det nyetablerte Falkland Islands Company, der han selv hadde eierinteresser. Allerede året etter var kveget så godt som utryddet, og selskapet innførte da sjeviotsau, og sauehold har dominert landbruket på Falklandsøyene siden.

Falklandsøyene ble benyttet som base for hvalfangstskuter, som fra 1770-årene og om lag femti år fremover drev fangst på sørkaper og spermhval. Hvalfangsten gjenoppsto ved etableringen av en landstasjon på New Island i 1908, men den ble nedlagt i 1916 på grunn av store underskudd.

Pelsseler ble lenge utnyttet på grunn av deres verdifulle skinn, men på begynnelsen av 1800-tallet var bestanden falt drastisk, og fangsten avtok betraktelig. I 1881 ble det innført forbud mot jakt i sommermånedene, og i 1921 ble pelsseljakt totalforbudt.

Sjøelefanter ble utnyttet for oljen, men i likhet med pelsselene sank bestanden drastisk utover 1800-tallet. Selfangerne startet derfor jakt på den søramerikanske sjøløven (Otaria flavescens), som igjen førte til dramatisk fall i bestanden. Senere forsøk på å gjenoppta selfangsten var mislykkede. Fra 1860 til 1880-årene ble det imidlertid utvinnet olje fra klippehopperpingviner og bøylepingviner.

1900-tallet

Første verdenskrig

Utdypende artikkel: Slaget ved Falklandsøyene

Slaget ved Falklandsøyene.
De tyske armerte krysserne under Admiral von Spee ble senket av en britisk slagkrysserenhet.

Port Stanley var en viktig havn for Royal Navy for bunkring av kull. Den strategiske betydningen ble tydeliggjort gjennom slaget ved Falklandsøyene 8. desember 1914. Admiral Graf Maximilian von Spee med sin krysserskvadron planla å anløpe Port Stanley for å ødelegge Royal Navys radiostasjon og kulldepot på vei fra Stillehavet til Tyskland. Spee var uvitende om at en britisk skvadron med to slagkryssere og fem mindre krigsskip var sendt for å tilintetgjøre hans skvadron, og britene lå nå i Port Stanley og bunkret kull. De fem fremrykkende tyske krysserne ble oppdaget tidlig og alle bortsett fra en ble senket av britene.

Andre verdenskrig

Utdypende artikkel: Slaget ved Río de la Plata

Ved utbruddet av andre verdenskrig i september 1939 seilte lommeslagskipet «Admiral Graf Spee» til Sør-Atlanteren for å raide alliert skipsfart, og i løpet av tre måneder ble ni allierte handelsskip senket. Den 13. desember 1939 ble «Admiral Graf Spee» oppdaget utenfor kysten av Argentina og Uruguay ved munningen av Río de la Plata av en britisk skvadron som var sendt for å uskadeliggjøre tyskernes panserskip. Britenes styrke besto av krysserne HMS «Ajax», HMS «Achilles», HMS «Exeter» og HMS «Cumberland», sistnevnte lå i Port Stanley for istandsetting. I det påfølgende slaget ble «Exeter» påført store skader og gikk til Port Stanley med 60 omkomne og 49 skadde av en besetning på 600. «Cumberland» ble sendt for å slutte seg til «Ajax» og «Achilles», som forfulgte «Graf von Spee» frem til nøytralt vann utenfor Uruguay.

«Admiral Graf Spee» gikk inn til Montevideo havn for reparasjoner, men fikk ikke tillatelse til å oppholde seg der i mer enn 72 timer. Den 17. desember valgte kaptein Hans Langsdorff å senke skipet selv, da han antok at det kommende slaget mot britene ikke kunne vinnes.^[21]

Forholdet til Argentina

Gjennom en rekke hendelser på 1960-tallet ble Argentinas krav om suverenitet forsterket. I 1964 landet Miguel Fitzgerald med et småfly på veddeløpsbanen i Port Stanley. Han overleverte et brev med krav om argentinsk suverenitet til forvirrede øyboere før han tok av igjen. Stuntet sammenfalt i tid med Argentinas diplomatiske fremstøt ovenfor FNs avkoloniseringskomite.

En mer alvorlig hendelse utspant seg i 1966. En DC-4 fra Aerolíneas Argentinas ble kapret på en innenriksflygning. En gruppe argentinske nasjonalister, som kalte seg selv Condorer, tvang pilotene å fly til Port Stanley. De forsøkte å lande på veddeløpsbanen, men traff en telefonstolpe og understellet sank ned i gjørma. Lokalbefolkningen kom raskt til unnsetning til det de antok var en ulykke, men ble da tatt som gisler av terroristene. Etter et døgn overga kaprerne seg og ble returnert til Argentina, der de fikk korte fengselsstraffer og senere ble hedret med et minnesmerke i Buenos Aires. Også denne gangen sammenfalt hendelsen med pågående diplomatiske forhandlinger i FN.

ARA «Santiago del Estero» ved den argentinske marinebasen ved Mar del Plata ca. 1969.

I oktober samme år foretok en gruppe argentinske spesialstyrker en hemmelig ilandstigning fra ubåten ARA «Santiago del Estero» om lag 40 km fra Port Stanley.^[22]

I november 1968 ble Miguel Fitzgerald engasjert av argentinsk presse for å forsøke å gjenta sin bedrift fra 1964. Sammen med en av kaprerne fra 1966 fløy han til Port Stanley, men oppdaget at det ikke var mulig å lande på veddeløpsbanen der det var satt ut hindringer. Han var tvunget til å krasjlande ved Eliza Cove, men ingen kom til skade. Hendelsen var planlagt å sammenfalle med Lord Chalfonts besøk på øyene. Hendelsen førte til at øyboerne gjorde det klart overfor Lord Chalfont at de motsatte seg en intensjonsavtale som var fremforhandlet mellom Storbritannia og Argentina tidligere på året, der britene bekreftet at de var forberedt på å diskutere Falklandsøyenes status.

Dette var en spore til dannelsen av Falkland Islands Committee, en lobbyorganisasjon som kontinuerlig undergravde utenriksdepartementets initiativ til suverenitetsdrøftelser. I desember erklærte regjeringen at øyboernes vilje var av overordnet betydning.

Økonomiske og politiske bånd med Argentina økte mot slutten av 1960-årene og utover 1970-årene, delvis etter diplomatisk påtrykk. Myndighetene i Storbritannia og Argentina vedtok en rekke tiltak i forsøk på å øke avhengigheten til Argentina. I 1971 ble en kommunikasjonsavtale signert, uten å involvere øyboerne i utarbeidelsen. Hovedpunktene i avtalen var opprettelsen av en direkteflygning og en skipsrute mellom Argentina og Falklandsøyene, sammen med avtaler vedrørende post- og teletjenester. Som et resultat av avtalen opphørte den subsidierte skipsforbindelsen til Montevideo, men en planlagt passasjer- og fraktrute til Argentina ble aldri opprettet. I 1972 anla argentinerne en midlertidig flystripe i nærheten av Port Stanley, mens britene bygde en permanent kortbaneflyplass i 1976.

Líneas Aéreas del Estado (LADE) opererte flyforbindelsen mellom Port Stanley og Comodoro Rivadavia, og som en del av avtalen måtte øyboerne reise via Argentina. De ble utstyrt med argentinske ID-kort utstedt i Buenos Aires, noe som ble ansett som et de facto argentinsk pass. Ytterligere misnøye skapte avtalen om at menn fra Falklandsøyene var fritatt fra å gjennomføre argentinsk verneplikt, da dette implisitt betød at falklenderne var argentinske statsborgere.

Statsminister Jim Callaghan sendte en marinestyrke som svar på Argentinas etablering på Southern Thule i 1976.

LADE etablerte et kontor i Port Stanley og post ble sendt via Argentina. Medisinsk behandling som ikke var tilgjengelig på øyene ble tilbudt i Argentina, og stipend ble etablert for studier i Buenos Aires og flere andre argentinske byer. Øyene ble ytterligere avhengige av Argentina da det nasjonale oljeselskapet Yacimientos Petrolíferos Fiscales (YPF) overtok ansvaret for petroleumsforsyningen.

På det internasjonale planet begynte forholdet å surne i 1975 da argentinske tjenestemenn fordømte Storbritannias «utøvelse av internasjonal piratvirksomhet» da de koloniserte Falklandsøyene. De diplomatiske forbindelsene mellom Storbritannia og Argentina ble brutt, men gjenopptatt allerede i 1976. Etter at militærjuntaen tok kontroll over Argentina i 1976, etablerte landet en militærbase på Southern Thule. Den ble oppdaget av RRS «Bransfield» fra British Antarctic Survey i 1977. Britene svarte med en diplomatisk protest, samtidig med at en marinestyrke ble sendt til området. Argentinerne ble imidlertid værende på Southern Thule fram til 1982.

Shackletonrapporten

I oktober 1975 fikk Lord Shackleton, sønn av polarforskeren Ernest Shackleton, i oppdrag fra den britiske regjeringen å skaffe en økonomisk oversikt over Falklandsøyene. Shackletons rapport ble levert i 1977 og dokumenterte konjunkturnedgang i øygruppen. Den konkluderte imidlertid også med at øyene sto for et nettobidrag til den britiske økonomien og hadde potensial for økonomisk utvikling. Det ble blant annet anbefalt prøveboring etter oljeforekomster, utvikling av fiskeindustrien, utvidelse av infrastrukturen i og rundt Port Stanley samt overføring av jordbrukseiendommer til forpakterne. Rapporten ble stort sett ignorert, da det ble antatt at disse tiltakene ville svekke forholdet til Argentina. En oppdatering av rapporten i kjølvannet av Falklandskrigen dannet grunnlaget for den påfølgende økonomiske utviklingen på Falklandsøyene.

Falklandskrigen

Utdypende artikkel: Falklandskrigen

En argentinsk styrke på 800 mann og 20 LVTP7 panservogner invaderte Falklandsøyene 2. april uten forvarsel. Den offisielle begrunnelsen for den militære aksjonen var at militærjuntaen i Argentina, med general Leopoldo Galtieri i spissen, mente at spanjolene hadde etterlatt Falklandsøyene til dem og at øyene hørte med til landet som løsrev seg fra spansk styre og ble selvstendig i 1816. I Argentina ble det britiske herredømmet oppfattet som fornærmende.

Allerede 3. april vedtok FN et krav om at argentinske tropper skulle trekke seg ut og stoppe alle fiendtligheter. Argentina nektet, og dermed valgte den daværende britiske statsminister Margaret Thatcher å gå til væpnet konflikt. En styrke på 27 000 mann og over 100 skip satte kurs mot Falklandsøyene 5. april. Hangarskipene HMS «Invincible» og HMS «Hermes» var sentrale i styrken.

De første dagene ble krigen ført på havet og i luften. Argentinas foreldede og nedslitte flyvåpen og marine var underlegne britenes høyteknologiske krigsmaskineri. Imidlertid klarte de argentinske Dassault Super Etendards-flyene å gjøre skade på britiske marinefartøyer, blant annet HMS «Sheffield», HMS «Coventry» og RFA «Sir Galahad». Den argentinske krysseren ARA «General Belgrano», som hadde overlevd den andre verdenskrig i amerikansk tjeneste og ble overtatt av Argentina i 1951, ble senket av en britisk atomubåt.

Britiske fallskjermssoldater og marineinfanterister ble landsatt med landgangsfartøyer 21. mai ved San Carlos Water og gikk til fots til Goose Green. De argentinske troppene kjempet i mot, men britene hadde et overtak og mange argentinere valgte å overgi seg. Da Port Stanley var omringet av britene 14. juni, overga resten av de argentinske styrkene seg.

255 briter, 3 øyboere og 649 argentinere falt under kampene.

Gjenreisning

RAF Mount Pleasant

En akkartråler og et cruiseskip i Port William representerer to nyere utviklingstrekk i økonomien.

Etter krigen beholdt britene et hangarfartøy med en skvadron Sea Harrier for å beskytte øyene frem til flyplassen ved Stanley ble oppgradert til å betjene jagerfly. Senere bestemte britiske myndigheter seg for å anlegge en flybase for å styrke forsvaret av øygruppen og forhindre Argentina i å forsøke å ta øyene med makt igjen. RAF Mount Pleasant ble anlagt sørvest for Stanley, og flybasen ble åpnet av prins Andrew i 1985.^[23] Mount Pleasant fungerer også som Falklandsøyenes eneste internasjonale lufthavn.

Øyene har hatt en moderat befolkningsvekst etter Falklandskrigen. Denne har vært begrenset til Stanley og Mount Pleasant, mens landsbygda har sett en nedgang i folketallet.

Økonomisk diversifisering

Basert på anbefalingene i en oppdatert rapport fra Lord Shackleton, satset Storbritannia på å utvikle annen infrastruktur og diversifisere økonomien på øyene. Dette har før til at fiske har overtatt som den største bidragsyteren til Falklandsøyenes økonomi, der den største inntekten kommer fra salg av lisenser til utenlandske foretak.

Det har blitt påvist forekomster av gull og diamanter, og i 2010 ble det satt i gang prøveboring etter olje i Falklandsbassenget.

Turisme har vært en av de mest suksessrike næringene i kjølvannet av Falklandskrigen. Turister kommer både på grunn av det rike dyrelivet og for å besøke krigsminner. Stanley har hyppige anløp av cruiseskip, ofte som stoppested på vei til Antarktis eller Sør-Georgia. Øygruppens avsides beliggenhet og begrensede flyforbindelser medfører at den er et kostbart feriemål og derfor ikke gjenstand for masseturisme.

Økt selvstyre

I 1983 fikk falklenderne innvilget fullt britisk statsborgerskap. Forfatningen av 1985 innførte en stor endring i styresettet, og stadfester at Falklandsøyene er et parlamentarisk representativt demokratisk biland med selvstyre på alle områder unntatt utenrikspolitikken. Medlemmer av Falkland Islands Government (FIG) velges demokratisk, med guvernøren som regjeringssjef og representant for den britiske monarken. Guvernøren har ingen utøvende makt. En utvikling av det interne selvstyret har pågått i lengre tid, og en ny forfatning trådte i kraft 1. januar 2009.^[24]

Forsoning og nye tvister

Argentinsk krigskirkegård på Øst-Falkland.

Forbindelsene med Argentina ble sterkt redusert etter krigen, og de diplomatiske forbindelsene ble ikke gjenopptatt før i 1989. Selv om FNs generalforsamling vedtok en resolusjon med anmodning om at Storbritannia og Argentina måtte gjenoppta forhandlingene om øygruppens fremtid,^[25] utelukket britene videre samtaler om suvereniteten over øyene. Lover ble innført som forhindret argentinske borgere å kjøpe jord, og Chile fremsto som en alternativ handelspartner. Mange chilenere har bosatt seg på Falklandsøyene, og en flyforbindelse mellom Mount Pleasant og Punta Arenas er opprettet.

Forholdet mellom Storbritannia og Argentina bedret seg utover 1990-årene. I 1998 var Argentinas president Carlos Menem på besøk i London der han fremholdt at Argentina ville bare benytte seg av fredelige midler for å nå frem med sine krav over Falklandsøyene. I 2001 besøkte Storbritannias statsminister Tony Blair Argentina der han uttrykte håp om at Storbritannia og Argentina kunne løse uoverensstemmelsene som ledet til krigen i 1982. I den senere tid har argentinere fått tillatelse til å besøke øyene igjen, ofte med ønske om å oppsøke de argentinske militærkirkegårdene.

I mai 2005 rapporterte engelske tabloidaviser at Argentina muligens vurderte en ny invasjon av øygruppen. Sunday Express meldte på forsiden om økt argentinsk militærvirksomhet nær øyene og tegn til mobilisering i britenes forsvar. To dager senere publiserte India Daily spekulasjoner om at øyene kunne bli et fremtidig atomvåpenmål dersom Argentina skulle bli en atommakt.^[26] Historiene ble ikke kommentert offentlig av britiske eller argentinske myndigheter, og andre skribenter har anklaget historiene som «nonsense».^[27]

En overenskomst med Argentina fastslo vilkår for utnyttelse av eventuelle oljeforekomster utenfor øyene, men i 2007 trakk Argentina seg fra avtalen.^[28] Flere selskaper har fått konsesjon for å drive oljeleting i området, og Desire Petroleum startet prøveboring med «Ocean Guardian» i februar 2010.^[29] Argentinske myndigheter har protestert kraftig mot prøveboringen, og har bedt FN gripe inn.^[30]

Folkeavstemning om øyenes politiske status

På bakgrunn av Argentinas krav på øyene ble det i mars 2013 gjennomført en folkeavstemning om Falklandsøyenes politiske status.^[31] Bare tre velgere stemte imot opprettholdelse av dagens status og en stemme var ugyldig/blank.^[32]Dersom NEI-standpunktet hadde fått flertall, ville det ha blitt avholdt en ny folkeavstemning om de mulige alternativene.^[31] Brad Smith, leder av den internasjonale observatørgruppen, erklærte at avstemningen hadde vært i henhold til internasjonale standarder og internasjonal rett.^[33]

Litteratur

• Strange, Ian J. (1984). The Falkland Islands (3 utg.). David & Charles. ISBN 978-0-7153853-1-9. 
• Headland, Robert K. (2009). A Chronolgy of Antarctic exploration. London: Quaritch. ISBN 978-0-9550852-8-4. 

Referanser

1. Slater, G.J. et al. (2009)«New Clues To Extinct Falklands Wolf Mystery» Science Daily, 3. november 2009
2. Headland, s. 74
3. ^ Headland, s. 80
4. ^ Strange, s. 47
5. Headland, s. 86
6. Strange, s. 52–53
7. Strange, s. 53–54
8. Tidslinje Arkivert 6. oktober 2007 hos Wayback Machine. falklands.info. Besøkt 27. oktober 2009
9. A brief history of the Falkland Islands Part 2 - Fort St. Louis and Port Egmont Arkivert 6. oktober 2007 hos Wayback Machine. falklands.info. Besøkt 27. oktober 2009
10. ^ Strange, s. 55
11. Hunt, Freeman: The Merchants Magazine and Commercial Review, New York, 1842
12. Barnard, Charles H.: A narrative of the sufferings and adventures of Capt. Charles H. Barnard., New York, 1836
13. Weddell, James: A Voyage Towards the South Pole, London, Longman, Rees, Orme, Brown and Green, 1827
14. ^ A brief history of the Falkland Islands Part 3 - Louis Vernet: The Great Entrepreneur Arkivert 1. april 2010 hos Wayback Machine. falklands.info. Besøkt 27. oktober 2009
15. Commander Silas Duncan and the Falkland Island Affair Arkivert 5. oktober 2018 hos Wayback Machine.. Besøkt 27. oktober 2009
16. ^ Fitzroy, R.: Voyages of the Adventure and Beagle. Volume II.. Besøkt 27. oktober 2009
17. British colonies Arkivert 4. desember 2008 hos Wayback Machine. - Hutchinson encyclopedia. Besøkt 27. oktober 2009
18. Karsten, Peter: Between Law and Custom: "High" and "Low" Legal Cultures in the Lands of the British Diaspora - The United States, Canada, Australia and New Zealand, 1600-1900, Cambridge University Press, 2002
19. Laurio H. Destéfani: The Malvinas, the South Georgias and the South Sandwich Islands, the conflict with Britain, Buenos Aires, 1982
20. A Brief History of the Falkland Islands, Part 4 - The British Colonial Era Arkivert 6. oktober 2007 hos Wayback Machine. falklands.info. Besøkt 27. oktober 2009
21. Churchill, Winston: The Second World War: The Gathering Storm.. Houghton Mifflin Company, 1948
22. (es) Malvinas: los secretos de la guerra Besøkt 27. oktober 2009
23. Falkland Islands Government Arkivert 5. mai 2006 hos Wayback Machine.
24. Falklands.gov: Statutory Instruments 2008 no. South Atlantic Territories Arkivert 20. august 2008 hos Wayback Machine., The Falkland Islands Constitution Order 2008 (PDF)
25. A/RES/37/9. Question of the Falkland Islands (Malvinas) un.org. Besøkt 27. oktober 2009
26. Falkland Islands can become a nuclear flashpoint in South/Central America Arkivert 11. desember 2007 hos Wayback Machine. Indiadaily.com
27. Falklands Invasion Threat Dismissed as "Nonsense" MercoPress
28. Arie, Sophie (29. mars 2007). «Argentina snubs UK over oil deal as anniversary nears». The Daily Telegraph. Arkivert fra originalen 6. april 2008. Besøkt 31. august 2009. 
29. Falkland Islands officials say oil drilling to go ahead BBC News, 19. februar 2010
30. «Argentina ber FN om hjelp» Nettavisen, 25. februar 2010
31. ^ «Falkland Islands referendum question proposed». Penguin News. 1. november 2012. Arkivert fra originalen 24. september 2015. Besøkt 8. august 2013.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 24. september 2015. Besøkt 8. august 2013. 
32. British Broadcasting Corporation (BBC) Falklands referendum: Voters choose to remain UK territory 12. mars 2013, besøkt 8. august 2913
33. «Falklands Vote 98.8% Yes». Falkland Islands News Network. 12. mars 2013. Arkivert fra originalen 25. desember 2013. Besøkt 8. august 2013. 

Eksterne lenker

• Falkland Islands History falklands.info
• Silas Duncan and the Falkland Islands' Incident Arkivert 5. oktober 2018 hos Wayback Machine. ussduncan.org