Franz von Wimpffen | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | 2. apr. 1797[1][2]![]() Praha[2] | ||
Død | 26. nov. 1870[1][2]![]() Gorizia | ||
Beskjeftigelse | Offiser ![]() | ||
Embete | |||
Ektefelle | Maria Anna Cäcilie Gräfin Wimpffen | ||
Far | Franz Karl Eduard von Wimpffen | ||
Barn | Alfons von Wimpffen Victor Graf von Wimpffen | ||
Nasjonalitet | Habsburgmonarkiet Keiserdømmet Østerrike Cisleithania | ||
Utmerkelser | 10 oppføringer
Kommandør av den militære Maria Teresia-ordenen
Sankt Gregor den stores orden 1. klasse av Sankta Annas orden 4. klasse av Sankt Georgsordenen Leopoldsordenen (Østerrike) Militærfortjenstkorset Malteserordenen Konstantinordenen Gjenforeningens Sankt Georgsorden Zähringerløvens orden | ||
Våpenart | Østerrike-Ungarns hær | ||
Militær grad | Generalfeltmarskalk, felttøymester | ||
Deltok i | Tyske felttog i 1813, Den sjette koalisjonskrigen, Neapolitanske krig, Den første italienske frigjøringskrig, Den andre italienske frigjøringskrig | ||
Franz Emil Lorenz Heeremann von Wimpffen (1797–1870) var en østerriksk feltmarskalkløytnant og greve.
Han tilhørte en gammel schwabisk adelsslekt med militære tradisjoner.[3][4]
Da det brøt ut nasjonale opprør i keiserrikets italienske provinser i revolusjonsåret 1848, var Wimpffen feltmarskalkløytnant og divisjonssjef i Padova. Han kom til å ha kommandoposter under feltmarskalk Josef Wenzel Radetzky von Radetz under flere slag mellom østerrikerne og italienerne under den første italienske frigjøringskrig.[3][4]
I oktober 1849 ble han utnevnt til sivil og militær guvernør i Küstenland og fristaden Trieste.[3][4]
I august 1851 avløste han admiral Hans Birch Dahlerup som øverstkommanderende for den keiserlige østerrikske marinen. Wimpffen hadde ingen erfaring som sjøoffiser, men marinen var underlagt arméen. Wimpffen trådte i 1854 til side for erkehertug Ferdinand Maximilian som øverstkommanderende.[3][4][5]
Wimpffen gikk tilbake til arméen. Han hadde kommandoen over infanteriet i slaget ved Solferino i 1859, da østerrikerne led et avgjørende nederlag for italienerne og deres franske allierte i den andre italienske frigjøringskrig.[3][4]