Giovanni Panico

Giovanni Panico
Født12. apr. 1895[1][2][3]Rediger på Wikidata
Tricase[1][2][3]
Død7. juli 1962[1][3]Rediger på Wikidata (67 år)
Tricase[2][3]
BeskjeftigelseDiplomat, katolsk prest (1919–) Rediger på Wikidata
Embete
  • Kardinal (1962–)
  • apostolic nuncio to Perú (1948–)
  • katolsk erkebiskop (1935–)
  • titulær erkebiskop (1935–)
  • apostolic nuncio in Portugal (1959–)
  • Apostolisk delegat (1953–) Rediger på Wikidata
Utdannet vedGregoriana
Det pavelige lateranuniversitet
Pontifical Roman Seminary
NasjonalitetItalia (19461962)[4]
Kongedømmet Italia (18951946)
GravlagtPuglia

Apostolisk delegat Giovanni Panico vert på hageselskap, Sydney, 1936.

Giovanni Panico (1895–1962) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet det pavelige diplomati og var nuntius i Portugal da han ble utnevnt til kardinal i 1962 av pave Johannes XXIII. Drøyt en måned etter han mottok den røde kardinalshatten døde han.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Santo Giovanni Panico (fullt dåpsnavn) var sønn til bondefamilien Carmine Panico og Marina født Zocco. Han var den sjette av elleva barn. Etter en tid med privatlærer begynte han på gutteseminar i Ugento. Så ble han sendt til Roma, og han bodde da på Collegio Leonina, som var residens for søritalienske prestekandidater som studerte ved Det pavelige universitet Gregoriana (1910–1915). Så studerte han ved Pontificio Seminario Romano Maggiore (1915–1919). Han var en god musiker, både organist og pianist, og var seminarets offisielle organist i studietiden.[5]

Giovanni Panico studerte katolsk teologi og filosofi i Ugento og Roma, og ble presteviet den 14. mars 1919 i Lateranbasilikaen. Etter videre studier gikk han inn i Vatikanets diplomatiske tjeneste i 1922. Fra 1923 til 1927 var han postert til det aopostoliske nuntiatur i Colombia, fra 1927 til 1931 til Argentina, fra 1931 til 1933 til Tyskland og fra 1933 til 1935 til Tsjekkoslovakia.

Han var midlertidig stasjonssjef, chargé d'Affaires, i Bayern i 1932, og igjen i Tsjekkoslovakia i 1933. Under sin tid i Praha bidro han til grunnleggelsen av Universitetet i Bratislava.

Titulærerkebiskop, apostolisk delegat til Australia

[rediger | rediger kilde]

Den 17. oktober 1935 utnevnte pave Pius XI ham til titulærerkebiskop av Justiniana Prima og apostolisk delegat til Australia. Han mottok sin bispeordinasjon den 8. desember samme år fra kardinal Pietro Fumasoni Biondi; medkonsekratorer var kurieerkebiskopene Bartolomeo Cattaneo og Domenico Spolverini. I 1937 sendte pave Pius XI ham som pavelig legat til Sydney for generalforsamlingen for biskopene i New Zealand og Australia.

Under andre verdenskrig organiserte Panico karitativt arbeid for tyske, italienske og japanske krigsfanger i Australia.

Som apostolisk delegat mente Panico at tiden var inne for å promotere australsk- og nyzealandsfødte prester til biskoper for disse landene, i stedet for å promovere geistlige fra det irskfødte presteskap. Dette ble sett på som et veldig kontroversielt trekk i enkelte hold. Blant tilhengere av den irske erkebiskopen Daniel Mannix, var Panico kjent som «Panicky Jack».[6] Da australskfødte erkebiskop Norman Gilroy i 1945 ble gjort til kardinal fremfor Mannix, kritiserte den australske regjeringsministeren Arthur Calwell Panico offentlig, «hvis begrensede evner og like begrensede kunnskap om Australia og australiere har egnet ham dårlig til å påvirke skjebnen til den australske kirke».[7]

I 1948 åpnet erkebiskop Panico Holy Name Seminary i Christchurch i New Zealand. Han reiste til New Zealand med jesuittprester som skulle bemanne det. Deres ankomst til New Zealand var dramatisk da skipet deres, det Harland and Wolff-bygde «MS Wanganella», gikk på grunn på Barrett Reef ved innseilingen til Wellington havn, og de måtte berges.[8] Jesuittene spilte poker i lugaren sin på det tidspunkt skipet traff revet. Panico skyndte seg inn i kahytten deres i nattskjorten og spurte hva som skjedde. Da en av jesuittene informerte ham om at de skulle synke, skal han ha fortelt dem at han måtte dø som en prest, og gikk til sin lugar og tok på seg biretta. Dette ble ytterligere drivstoff til det kallenavn som allerede hans etternavn hadde gjort nærliggende, «Panicky Jack».[9]

Nuntius til Peru

[rediger | rediger kilde]

Pave Pius XII utnevnte ham til apostolisk nuntius til Peru den 28. september 1948.

Nuntius til Canada

[rediger | rediger kilde]

Han ble utnevnt til apostolisk delegat til Canada den 14. november 1953.

Nuntius til Portugal

[rediger | rediger kilde]

Den 24. januar 1959 betrodde pave Johannes XXIII han med ledelsen av det apostoliske nuntiatur i Portugal.

Giovanni Panico ble tatt opp på kardinalkollegiet den 19. mars 1962 som kardinalprest med titulærkirken Santa Teresa al Corso d'Italia.

I sine siste år, altså fra før han ble kardinal, led erkebiskop Panico av dårlig helse. Han døde 7. juli 1962 på sitt fødested hvor han også ble gravlagt.

Episkopalgenealogi

[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c Catholic-Hierarchy.org, katolsk hierarki ID panicog, besøkt 31. januar 2021[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c Munzinger Personen, oppført som Giovanni Kardinal Panico, Munzinger IBA 00000009815, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d Enciclopedia universal ilustrada europeo-americana, side(r) 286, bind Suplemento 1961-1962[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Enciclopedia universal ilustrada europeo-americana, side(r) 286, ISBN-10 8423945952, bind Suplemento 1961-1962[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ «Panico, Giovanni». Cardinals of the Holy Roman Church. Arkivert fra originalen 31. januar 2011. Besøkt 9. januar 2013. 
  6. ^ Niall, Brenda (2015). Mannix. Melbourne: Text Publishing. s. 249. ISBN 9781925355185. 
  7. ^ Franklin, James; Nolan, Gerry O (2023). Arthur Calwell. Connor Court. s. 53–56. ISBN 9781922815811. 
  8. ^ O'Brien, Bernard, S.J. (1970). A New Zealand Jesuit: A Personal Narrative. Christchurch: Pegasus. s. 74–75. 
  9. ^ Norris, Peter Joseph (1999). Southernmost Seminary: The Story of Holy Cross College, Mosgiel (1900–97). Auckland: Holy Cross Seminary. s. 51–52. 
  10. ^ panicog, lest 17. januar 2021

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]