Hans Mommsen

Hans Mommsen
Mommsen i 2009.
Født5. nov. 1930[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Marburg[5][6]
Død5. nov. 2015[7][1][2][3]Rediger på Wikidata (85 år)
Tutzing[8][6]
BeskjeftigelseModerne historiker, universitetslærer, historiker Rediger på Wikidata
Utdannet vedEberhard-Karls-Universität Tübingen
Philipps-Universität Marburg
Universitetet i Heidelberg
EktefelleMargareta Mommsen
FarWilhelm Mommsen[6]
SøskenWolfgang J. Mommsen
PartiSozialdemokratische Partei Deutschlands
NasjonalitetTyskland[6]
Medlem avDet østerrikske vitenskapsakademiet
Academia Europaea (1993–) (tilknytning: AE section History and archaeology)[9]
British Academy
UtmerkelserFellow of the British Academy
Carl-von-Ossietzky-Preis für Zeitgeschichte und Politik (1998)
Hans Mommsen på Commons

Hans Mommsen (1930–2015) var en tysk historiker. Hans viktigste arbeidsområder var arbeiderbevegelsen, Weimarrepublikken og nasjonalssosialismen.

Biografi

[rediger | rediger kilde]

Mommsen ble født i Marburg som sønn av Wilhelm Mommsen, en av de viktigste historikerne under Weimarrepublikken, Også hans tvillingbror Wolfgang Mommsen var en betydelig historiker i sin samtid. Hans oldefar var nobelprisvinneren Theodor Mommsen og hans bestefar Karl Mommsen, medlem av riksdagen (Freisinnige Vereinigung).[10]

Han studerte ved universitetene i Marburg og Tübingen. En kort periode arbeidet han ved universitetet i Tübingen, inntil han ble ansatt i München ved Institut für Zeitgeschichte, institutt for samtidshistorie. og deretter ved universitetet i Heidelberg. Fra 1968 var han professor for nyere historie ved Ruhr-Universität Bochum. I tillegg var han gjesteprofessor og fellow ved andre viktige universiteter, for eksempel i Harvard, Princeton, Jerusalem, Washington DC og Oxford. Fra 1977 til 1983 var han også direktør for Institut für Erforschung der europäischen Arbeiterbewegung (IGA), Instituttet for forskning på den europeiske arbeiderbevegelsen.[10][11]

Mommsen døde i Tutzing ved Starnberger See på sin 85-årsdag.[11]

Forskningsområder

[rediger | rediger kilde]

Arbeiderbevegelsen

[rediger | rediger kilde]

Mommsen studerte utviklingen av det østerrikske sosialdemokratiet og nasjonalitetene i Østerrike-Ungarn. Karl Marx hadde hevdet at nasjonale identiteter ville miste sin kraft når kapitalismen skapte klassetilhørighet. Det motsatte skjedde i Østerrike-Ungarn, i det både sosialdemokratiet og de nasjonale konfliktene økte i styrke. Mommsen mente med Victor Adler (1852–1918) at Dobbeltmonarkiet burde brytes opp i en føderalstat med autonome delstater. Før de nasjonale motsetningene hadde kommet til et for høyt nivå ville det være rom for politiske løsninger.[11]

Mommsens studier av Folkevogn-fabrikken under nasjonalsosialismen viste at denne styringsformen var ineffektiv. Ledelsen satte seg høye mål, men når de eventuelt ble nådd, skyldtes ikke det effektivitet, men et overforbruk av ressurser, for eksempel arbeidskraft.[11]

Weimarrepublikken

[rediger | rediger kilde]

Mommsen hevdet at Weimarrepublikken ikke hadde vært for svak, men at motstanden hadde vært for sterk. Høyresiden var ifølge Mommsen enige om to ting: å gjøre om på Versaillesfreden og ødelegge de samfunnsmessige nyvinningene som ble gjort like etter første verdenskrig. Således ble for eksempel åttetimersdagen avskaffet allerede i 1923. Da Hindenburg utnevnte den katolske Brüning som kansler i 1930 var parlamentarismen opphevet.[11]

Nasjonalsosialismen og holocaust

[rediger | rediger kilde]
Historikeren Hans Mommsen var en ledende ekspert på nazismen og holocaust, og mente at holocaust var resultat av kumulativ radikalisering. Margareta Mommsen, professor i statsvitenskap og hans kone, til venstre. Luxembourg Institute for European and International Studies conference Arno J. Mayer – Critical Junctures in Modern History, 10-11. mai 2013.
Foto: Olli Eickholt

Han ga støtte til Hannah Arendts forskning, når den konkluderte med at gjerningsmennene handlet innenfor en struktur som gjorde dem i stand til å fortrenge sin skyldbevissthet.[12] Han hørte til de som mente at Hitler var en svak diktator, som ofte nølte med å ta avgjørelser, at han ofte var usikker og opptatt av egen prestisje og autoritet.[13]

Mommsen tok avstand fra de som mente at det var bare Hitler og hans nærmeste som sto for folkemordet, eller som det het i DDR, Hitler og monopolkapitalismen. Han antok at mer enn 200 000 tyskere hadde vært direkte involvert i mordaksjonene og at det mangedoble hadde vært klar over hva som foregikk. Han bestred samtidig at tyskerne - selv når man ser bort fra jødene i landet - hadde vært et folkefellesskap mellom 1933 og 1945, men hevdet at dette var en nasjonalsosialistisk propagandamyte, egnet til å dekke over et eksisterende klassesamfunn.[11]

I 1980-årene var Mommsen blant de sterkeste motstandere av Ernst Noltes tese om en sammenheng mellom forbrytelsene til henholdsvis kommunismen og nasjonalsosialistene. Han var også blant de ledende kritikere av Daniel Goldhagens bok «Hitlers Willing Executioners – Ordinary Germans and the Holocaust» (Hitlers villige eksekutører – alminnelige tyskere og holocaust). Mommsen mente at antisemittismen var en nødvendig, men langt fra tilstrekkelig årsak til holocaust. Han kritiserte det han kalte «det voyeuristiske element» i Goldhagens framstlling, og understreket behovet for avstand til objektet ved en vitenskapelig vurdering.[10][12]

I spørsmålet om årsaken til holocaust hørte Mommsen til de såkalte funksjonalistene, i motsetning til blant andre Goldhagen og Eberhard Jäckel som la vekt på ideologi, planer og sentrale ordrer (såkalt intensjonalisme). Ian Kershaw bygget videre på Mommsens forståelse av nazistaten som svak, og Hitler som en svak diktator. Mommsen mente at Hitler spilte en begrenset rolle i katastrofen skapt av nazistene. Mommsen la i sin forklaring av holocaust vekt på konkurranse blant de forskjellige delene av statsapparatet og han oppsummerte dette i sin kjente tese om kumulativ radikalisering for å beskrive det byråkratiske systemets drivkraft mot stadig mer vidtfavnende og ytterliggående tiltak mot jødene.[14][15] Mommsen og Martin Broszat hevdet fra og med 1960-årene at det ikke var samsvar mellom den historiefaglige dokumentasjonen de hadde påvist, og ideen om den totalitære nazistat drevet av en klar plan.[16][17][18]

Mommsen mente at «veien til Auschwitz» ble til ved at langsiktige ideologiske mål ble omdannet til konkrete politiske strategier, gjennom en lang rekke mellomliggende prosesser. Disse mellomtrinnene skjedde som følge av mangeartede initiativer, fra grupperinger på ulike nivåer. Ifølge Mommsen var ikke Hitlers ide om å drepe jødene, tilstrekkelig til å sette i gang eller styre det store prosjektet. Flere deler av den tyske eliten og «servilt tjenestevillige» lavere tjenestemenn, måtte mobiliseres ut fra egeninteresse, ifølge Mommsen.[19]

Mommsens bok Der Nationalsozialismus und die deutsche Gesellschaft (1991; engelsk: From Weimar to Auschwitz) beskriver hvordan ulike deler av statsapparatet, inkludert militæret, og private bedrifter samarbeidet og hvordan initiativ og direktiv ble mindre sentraliserte i løpet av krigen. Han mente det dreide seg om «diktatorens overveide vilje» og mente med det at Hitler stadig støttet og oppfordret til gjennomføring av «den endelige løsning», men at diktatorens vilje langt fra var nok til å gjennomføre et så omfattende prosjekt. Mommsen mente at Hitler var en svak diktator som ikke iverksatte holocaust gjennom et totalitært system.[20][21]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000016367, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 12016543r[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id mommsen-hans[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ filmportal.de, Filmportal-ID 2043380e80834897ba3972957a28ad15, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d Det tyske nasjonalbibliotekets katalog, GND-ID 119337665, besøkt 18. juli 2024[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.tagesschau.de[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.tagesschau.de[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ www.ae-info.org[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ a b c «Nachruf - Historiker Hans Mommsen ist tot». Deutschlandfunk Kultur (på tysk). Besøkt 6. januar 2022. 
  11. ^ a b c d e f Frank Meyer (2016). «Arbeiderhistorie : årbok for Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. 2016». www.nb.no. Universitetsforlaget. Besøkt 6. januar 2022. 
  12. ^ a b Halvdan Eikeland (1999). «Historiebevissthet som politisk problem: tysk antisemittisme som årsak til holocaust :». Høgskolen i Vestfold. s. 10. Besøkt 6. januar 2022. 
  13. ^ Elisabeth Thue (1994). «Nobels fredspris - og diplomatiske forviklinger : tysk-norske forbindelser i kjølvannet av Ossietzky-saken». www.nb.no. Institutt for forsvarsstudier. Besøkt 6. januar 2022. 
  14. ^ Bessel, R. (2003). Functionalists vs. Intentionalists: The Debate Twenty Years on or Whatever Happened to Functionalism and Intentionalism? German Studies Review, 26(1), 15-20.
  15. ^ Søbye, Espen (4. juli 2016). «Hvordan forklare Holocaust?». Agora (på norsk). doi:10.18261/issn1500-1571-2016-01-15. Besøkt 6. januar 2022. «Ian Kershaw (f. 1943) tilhører også den funksjonalistiske siden, selv om han forsøker å forene de to standpunktene. Den tyske historikeren Götz Aly holdes for å ha vært den fremste eksponenten for dette standpunktet, som altså innebærer at antisemittismen spilte en helt ubetydelig rolle som forklaringsfaktor.» 
  16. ^ Schleunes, K. A. (1970). The twisted road to Auschwitz: Nazi policy toward German Jews, 1933-1939. University of Illinois Press.
  17. ^ Zukier, Henri (1. desember 2013). «Diversity and Design: The “Twisted Road” and the Regional Turn in Holocaust History». Holocaust and Genocide Studies. 3 (på engelsk). 27: 387–410. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dct057. Besøkt 18. november 2019. ««The metaphor of the “twisted road” plausibly refuted the then-dominant first-generation intentionalist accounts of a “straight-and-narrow” trajectory of the Holocaust. Lucy S. Dawidowicz, for instance, had written of the “line of antisemitic descent from Martin Luther to Adolf Hitler,” and Gerald Fleming had emphasized that “the line that leads” from Hitler's early antisemitism to the Final Solution was “direct,” with a “striking” and “unbroken” continuity.28 The “twisted road” metaphor, by contrast, suggested that diversity was a process and a major cause of anti-Jewish policies. Most significantly, however, the new trope framed a paradigm of diversity that has tacitly and spuriously informed all sides of the debates on Holocaust intentionality. The metaphor set up a dichotomy between a “twisted” and a “straight-and-narrow” road to the Final Solution.» 
  18. ^ Boyd, K. (Ed.). (1999). Encyclopedia of historians and historical writing (Vol. 1). Taylor & Francis.
  19. ^ Mason, Henry L. (1988). «Implementing the Final Solution: The Ordinary Regulating of the Extraordinary». World Politics. 4 (på engelsk). 40: 542–569. ISSN 1086-3338. doi:10.2307/2010318. Besøkt 18. november 2019. 
  20. ^ Capani, Jennifer B. (2018). An "Alter Kämpfer" at the Forefront of the Holocaust: Otto Ohlendorf Between Careerism and Nazi Fundamentalism (PhD-avhandling). New York: St. Johns University.
  21. ^ White, Dan S. (1992). «Review of From Weimar to Auschwitz». German Politics & Society. 27: 124–130. ISSN 1045-0300. Besøkt 1. februar 2022.