Hermann von Thile | |||
---|---|---|---|
Født | 19. des. 1812 Berlin | ||
Død | 26. des. 1889 (77 år) Berlin | ||
Beskjeftigelse | Diplomat | ||
Nasjonalitet | Kongeriket Preussen | ||
Karl Hermann von Thile (født 19. desember 1812 i Berlin, død 26. desember 1889 i samme sted) var en tysk embetsmann i utenrikstjenesten. Han var den første og eneste statssekretær og ansvarlig for utenrikssaker i Det nordtyske forbund. Senere var han også den første statssekretær for utenrikssaker for Det tyske keiserriket.
Hans far var infanterigeneral Adolf Eduard von Thile.[1] Hermann von Thiele gikk i 1837 inn i Preussens utenrikstjeneste, og i 1838 arbeidet han ved utenriksstasjonen i Roma. De følgende årene arbeidet han i Bern, Wien og London. Fra 1854 til 1859 var han sendemann (tysk: Gesandter) i Roma, som etterfølger til Christian Karl Josias von Bunsen.
I 1862 ble han han under-statssekretær i Preussens utenriksdepartement.[1] Samme år trådte han som mange andre adelige, inn i selskapsklubben Gesetzlose Gesellschaft zu Berlin (Selskapet uten lover, Berlin).
Preussens utenriksdepartement hvor Thile arbeidet, behandlet fra 1870 også Det nordtyske forbunds utenrikssaker, fra 4. januar 1870 med tittelen statssekretær.[2][1] Etter etableringen av Det tyske keiserrike i 1871 Thile utenriksminister (Staatssekretär). Han ble i embetet til 1872, da han måtte gå som følge av en affære med tildelingen av Den sorte ørns orden til den russiske ambassadør Paul von Oubril og den østerrikske ambassadør Alajos Károlyi. Han ble etterfulgt i departementet av Hermann Ludwig von Balan. I realiteten var det i Thiles tjenestid rikskansler Otto von Bismarck som styrte utenrikspolitikken.
Thile etterlot seg en omfangsrik litterær produksjon, som befinner seg i Det anhaltiske deltstatsbibliotek i Dessau. Blant dokumentene finnes korrespondansen med historikeren Alfred von Reumont.