Kaperfart

Ostindiafareren «Kent» i kamp i oktober 1800 mot «Confiance», et kaperfartøy under kommando av franskmannen Robert Surcouf, etter maleri av Ambroise Louis Garneray (1783–1857)

Kaperfart, kaperi eller kaperkrig er sjørøveri med myndighetenes godkjennelse, drevet av privatpersoner for egen regning som et virkemiddel i krigføring til sjøs. Målet for kaperfarten var å ta kontroll over fiendens handelsskip og føre dem og deres last til egen havn som prise. En kaper var betegnelsen både på en privat båt som var utstyrt med våpen for slik virksomhet og på kapteinen om bord. Kaperfart foregikk hovedsakelig fra 1600-tallet til omkring midten av 1800-tallet.

Historikk

[rediger | rediger kilde]

Kaperen fikk utstedt kaperbrev av den krigførende stats regjering som legitimerte virksomheten og gav en viss rettslig beskyttelse. De unngikk å bli straffet som sjørøvere (med dødsstraff) dersom de ble tatt til fange av fienden. Kapere hadde mye til felles med vanlige pirater, og skillet kunne være uklart. Pirater ble imidlertid sett på som lovløse av alle nasjoner, og de betraktet selv alle skip som potensielle mål. Kaperne hadde imidlertid strafferettslig immunitet fra landet de fikk kaperbrev fra, og de ble betraktet som krigsfanger dersom de skulle de bli tatt i forvaring av styrker fra et annet land. De ble enkelte ganger sett på som «gentleman-pirater» og kunne bli satt inn i jakten på «vanlige» pirater. Det er også kjent at enkelte kapere utførte pirattokt uten kaperbrev.

Før internasjonale lover og regler var blitt avtalt mellom de europeiske nasjonene, var det ingen faste regler for hvordan mindre internasjonale interessekonflikter skulle behandles. Kapervirksomhet ble derfor benyttet som et virkemiddel i disse konfliktene, uten at de stridende parter nødvendigvis gikk til full krig. Regjeringen i et land utstedte et kaperbrev for en skipsreder eller kaptein som tillot ham å bevæpne et skip for å angripe fiendtlige mål. Dette brevet ga rett til pirataktivitet mot fiendtlige nasjoners skip og havner mot at utstedernasjonen mottok en del av byttet.

Historiens mest berømte kaperkaptein var engelskmannen Francis Drake, som var svært suksessfull på vegne av dronning Elizabeth I. I 1595–1596 opererte han også sammen med John Hawkins og Thomas Baskerville i Karibia.

De berømte barbareskpiratene som opererte fra Nord-Afrika og i Middelhavet var kapere, og det samme var de maltesiske korsarene som hadde tillatelse fra Sankt Johannes-ridderne.

Tillatelsen var anerkjent ved konvensjon, og USAs konstitusjon av 1787 autoriserte kongressen til å utstede brev med tillatelse til kaperfart, hvilket betydde at en kaperfarer ikke teknisk sett kunne bli dømt for piratvirksomhet. Denne nisjeloven kunne ikke alltid berge alle dem det angikk, ettersom situasjonen man ble fanget i, eller hva man hadde gjort, avgjorde om man var en pirat eller drev lovlig kaperfart. Den unge nasjonen USA hadde da drevet ‘lovlig’ piratvirksomhet i flere år.

I Norden ble kaperfart også brukt i krigføring, spesielt under store nordiske krig, da blant annet Lasse Gatenhielm var svært aktiv på svensk side og ble adlet for sin innsats. Under krigen med Storbritannia 1807-14 kunne norske kystskippere løse kaperbrev som ga rett til å kapre fiendtlige skip.

De europeiske landene avsto fra kapervirksomhet ved Parisdeklarasjonen i 1856. Andre land, deriblant USA, ga avkall på kaperfart under Haagkonvensjonen i 1899 og 1907.

Kaperbåtene

[rediger | rediger kilde]

Kaperbåtene var av høyst varierende størrelse, fra 2 1⁄2 til 50 lester. Bestykningen kunne variere fra én til ti kanoner.

Kaperfart i Norge, eldre tid

[rediger | rediger kilde]

I Norge er Alv Erlingsson (den yngre) kjent for sin aggressive piratvirksomhet mot danske og tyske handelsskip og provoserte fram Norges krig med Danmark i 1289.

5. april 1710, under den store nordiske krig, utstedte kong Frederik IV den første forordning om kapere og kaperfart. Ifølge denne kunne kaperbrev utstedes av borgermester eller president i Fredrikstad, Christiania, Christianssand, Bergen og Trondhjem. Forordningen kom i forbindelse med den store nordiske krig.

I en periode på nesten to år, fra 6. april 1711 til 27. februar 1713, ble 21 skip oppbragt til Kristiansand og prisedømt. Orlogsfartøy hadde tatt 2 av disse. Det er dokumentert at skip ble oppbrakt så langt fra norskekysten som i farvannene ved Island. I alt vesentlig dreide prisene i denne perioden seg om jernlastede skip fra Sverige.

“Indtil 1720 havde Kapere Tilladelse til at føre Orlogsflag, men ved Fredsslutningen maatte de igen gaa over til at sejle under Handelsflaget.” [1]

Kaperfart i Norge, 1807-1814

[rediger | rediger kilde]

Kaperfarten spilte en stor rolle også under den såkalte Kanonbåtkrigen mot Storbritannia fra 1807 til 1814, spesielt på Skagerrakkysten. Om lag 70 kaperbåter ble utrustet bare i Kristiansand. I hele Norge ble 322 båter, med besetninger fra 20 til 70 mann, utrustet for kaperfart.[2] Man anslår at omkring 450 skip ble kapret og tatt inn til Norge i krigsårene, 300 av dem ble ført til Kristiansand hvor priseretten for hele Christiansand Stiftamt var lokalisert.[3] Priseretten behandlet saker for hele kyststrekningen fra Karmøy i vest til Risør i øst. Priseretten i Christiansand var hardt belastet og det kunne gå lang tid før sakene var avgjort, i mellomtiden måtte de kaprede skipene og deres mannskaper vente. Priserettssaker som ikke ble avgjort i de regionale priserettene i stiftstedene ble anket til Overadmiralitetsretten.

I 1809 var den senere amerikanske presidenten John Quincy Adams på vei til St. Petersburg som USAs ambassadør til Russland. Utenfor sørlandskysten ble fartøyet hans først forsøkt kapret, men da det ble klart at det var et nøytralt skip med en diplomat om bord, ble kapringsforsøket til sist avbrutt.[4] Mange av hans landsmenn hadde opplevd det samme, de ble kapret i motsetning til Adams som kom fri ved sitt diplomatpass. Så måtte de vente i måneder og år på priserettens avgjørelse. Da Adams skip kom til havn i Christiansand lå det 36 amerikanske skip med rundt 400 amerikanere om bord som ventet på priserettens behandling.[5]

Det finnes også mange historier om norske sjøfolk som havnet i «prisonen» i England etter mislykkede kaperforsøk. Over 80 kaperfartøy ble tatt av britiske krigsskip og rundt 1500 norske kapergaster endte i krigsfangenskap i Storbritannia.[6]

"Reglem. for Kaperfarten og Prisernes Behandling. (…) 5) De Kapere, som ere meddelte lovligt Kaperbrev, berettiges til at føre dansk Splitflag og Gjøs med Kgl. Chiffree i Midten, og i øvrigt indrettet efter de Forskrifter, som in Fr. 11 Jul. 1748 indeholdes." [7]

Kjente kapere

[rediger | rediger kilde]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Thostrup C.B. «Under Dannebrog» s6. Utg. Marineforeningen, København, 1932.01.
  2. ^ Fra «De norske piratene», side 41, artikkel i Dagens Næringsliv 12. mars 2011
  3. ^ Fra «De norske piratene», side 41, artikkel i Dagens Næringsliv 12. mars 2011
  4. ^ «19. september 1809 seiler et storslått skip inn mot Flekkerøy havn ved Kristiansand. Om bord er en kommende amerikansk president. John Quincy Adams er på vei til St. Petersburg, men vil tilbringe noen dager i den norske sørlandsbyen. En kanonbåt legger seg plutselig langs båtripen. Opp på dekk hopper norske kapergaster. De forsøker å kapre Adams' skip. Etter en hissig krangel går det opp for nordmennene hvem de har med å gjøre.», fra «De norske piratene», side 44, artikkel i Dagens Næringsliv 12. mars 2011
  5. ^ «Vel i havn får Adams en ny overraskelse. Der ligger det allerede 36 amerikanske skip med 400 amerikanere om bord. Ivrige norske kapergaster har tatt dem, selv om USA er nøytralt i krigen.», fra «De norske piratene», side 44, artikkel i Dagens Næringsliv 12. mars 2011
  6. ^ Thostrup C.B. «Under Dannebrog» s6. Utg. Marineforeningen, København, 1932.01.
  7. ^ Kongelige Forordninger og aabne Breve samt andre trykte Anordninger m. m., som fra Aar 1670 til 1814 ere udkomne og vedkomme Kongeriget Norges Lovgivning i tidsfølgende Orden og udtogsviis udgivne og forsynede med alphabetisk Register. Trykt i det Wulfsbergske Bogtrykkerie af R. Hviid. 1826. s. 303. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Abraham Berge, Listerlandets kystværn og kaperfart 1807-14, Tønsberg 1914
  • Henry E. Pedersen, Landet mot Nordvest, Forlaget Bauta 1947
  • Joh. N. Tønneson, Kaperfart og skipsfart 1807-1814, J. W. Cappelens forlag, 1953
  • Kåre Rudjord, Listaboka III, 1992

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]