Karl Ludwig von Grünne | |||
---|---|---|---|
Født | 25. aug. 1808[1][2] Wien[3][2] | ||
Død | 15. juni 1884[4][5] (75 år) Baden bei Wien | ||
Beskjeftigelse | Militært personell, politiker, offiser, marskalk | ||
Embete | |||
Far | Philipp Ferdinand von Pinchard Grünne[6] | ||
Mor | Rosalie, Baronesse de Feltz[6] | ||
Barn | Philipp Graf Grünne Marianne, Gräfin von Grünne[6] Gräfin Karoline von Grünne[6] | ||
Nasjonalitet | Keiserdømmet Østerrike | ||
Utmerkelser | Kommandør av Leopoldsordenen (1853)[7][2] Storkors av Sankt Stefans orden (1859)[7][2] Ridder av Det gyldne skinns orden (1865)[7] Andreasordenen (1874) Sankt Aleksander Nevskij-ordenen (1851) | ||
Militær grad | General,[8] feltmarkskalkløytnant[9] | ||
Karl Ludwig von Grünne (eller Grünne von Pinchard) (1808–1884) var en østerriksk general og greve.
Han ble født i Wien. På farssiden tilhørte han en greveslekt med militære tradisjoner. På morssiden stammet han fra en adelig embedsmannsfamilie i de østerrikske Nederlandene.[10][11] Moren var hoffdame for prinsesse Henrietta av Nassau-Weilburg, som var gift med general og erkehertug Karl av Østerrike, som i sin tur stod hans far nært.
Han hadde to søstre; Rosalie (1805–1841) ble gift med prins Karl Johann av Liechtenstein, sønn av fyrst Johann I Josef av Liechtenstein, mens Zoe (1810–1894) ble gift med general og greve Karl von Wallmoden-Gimborn.
Selv giftet han seg i 1831 med grevinne Karoline zu Trauttmansdorff-Weinsberg, som kom fra en mektig høyadelsslekt.[10]
Han sluttet seg som 20-åring til kavaleriet i den keiserlige østerrikske armé, som løytnant i farens ułanregiment. Sent i 1843 ble han oberst i 2. husarregiment, i tjeneste ved det keiserlige hoff i Wien. I 1847 ble Grünne utnevnt til overhoffmester (Obersthofmeister) og geheimeråd. Da den unge keiser Franz Josef kom på tronen i revolusjonsåret 1848, var Grünne således blant hans nærmeste rådgivere ved hoffet.[10][11]
Grünne hadde sympati for den ungarske uavhengighetsbevegelsen, som i 1867 skulle få store innrømmelser ved Ausgleich, som etablerte «dobbelmonarkiet» Østerrike-Ungarn.[10]
Grünne fikk grad av generalmajor i 1848 og feltmarskalkløytnant i 1850. Fra 1850 var Grünne keiserens generaladjutant og sjef for et nytt keiserlig militærkanselli.[10][11] Han mente at arméen skulle «kommanderes, ikke administreres»,[12] og han sørget for at kanselliet tok de fleste militærfaglige avgjørelser, mens generalstaben satt igjen mest med tekniske og vitenskapelige saker, og sivil innflytelse via Krigsministeriet ble begrenset til ren administrasjon.[12][13] Etter at general og friherre Anton Csorich gikk av som krigsminister i 1853, ble arméen i praksis styrt fra militærkanselliet. Grünne fikk mye av skylden for østerrikernes nederlag i krigen mot Frankrike og Sardinia i 1859, og keiseren avskjediget ham.[13]
Grünne fikk en stilling som stallmester ved Den spanske rideskolen og som kaptein i keisergardens gendarmeri. Han trakk seg helt tilbake i 1875.[10]
I 1883 ble han utnevnt til medlem av overhuset i det østerrikske riksrådet (parlamentet) på livstid, men var ofte fraværende på grunn av sykdom. Han døde året etter.[14][15]