Leonardo Antonelli
| Leonardo Antonelli | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 6. nov. 1730[1] Senigallia | ||
| Død | 23. jan. 1811[1] (80 år) Senigallia | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest, katolsk biskop (1794–) | ||
| Embete |
| ||
| Medlem av | Académie des inscriptions et belles-lettres (1785–1811)[2] | ||
Leonardo Antonelli (født 6. november 1730 i Senigallia i Italia, død 23. januar 1811 Senigallia) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie, blant annet som prefekt for Kongregasjonen for troens utbredelse og for Indekskongregasjonen.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Leonardo Antonelli kom fra adelsfamilien Antonelli; Antonelli-grevene var grever av Pergola og patrisiere av Gubbio og av Ostra. Leonardo var nevø av kardinal Nicolò Maria Antonelli (kreert 1759).
Tidlig virke
[rediger | rediger kilde]Under den første del av hans lange tjeneste i det pavelige dsiplomati innehadde han en rekke embeder. Han var kannik i Peterskirken, prefekt for arkivene i Engelsborgen, sekretæt for kardinalskollegiet og assessor ved Det hellige officium.
Kardinal
[rediger | rediger kilde]Han ble kreert til kardinal den 24. april 1775 under pave Pius VIs første konsistorium. Han ble senere dekan for kardinalskollegiet og utnevnt til erkebiskop av Ostia-Velletri.
For at ikke katolske gudstjenester i Frankrike skulle opphøre, støttet han sivilkonstitusjonen for kleresiet i 1790. Han fulgte pave Pius VII til Paris og Napoleons kroning i 1804. I 1809 ble han forvist fra Roma av de franske makthavere, og han tok tilflukt først i Spoleto og deretter i Senigallia.
Han deltok ved konklavet 1799–1800 som valgte kardinal Chiaramonti til pave Pius VI, og ledsaget denne pave til Paris i 1804 dit han var nødsaget å komme for å keiserkrone Napoleon Bonaparte.
Franskmennene utviste ham fra Roma i 1808, og han dro da til Spoleto og deretter til Senigallia. Der døde ham, og etterlot seg stipendier til Propagandakongregasjonens støtte av tolv armenske prestestudenter ved Collegio Urbano.
Han var en av de første kardinaler som tok til orde for den almene gjenopprettelse av jesuittordenen; det ble imidlertid ikke virkeliggjort før i 1814, etter hans død.
Episkopalgenealogi
[rediger | rediger kilde]Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Giovanni Francesco Albani (1720-1802) 1760
- Kardinal Leonardo Antonelli (1730-1811) 1794[3]