| Madhesi Janaadhikar Forum | |||
|---|---|---|---|
| Stiftet | 2006 | ||
| Land | Nepal | ||
| Hovedkontor | Katmandu | ||
| Upendra Yadav | |||
| Nettsted | www.mprfn.org | ||
Madhesi Janaadhikar Forum (transkiberes også Jandadhikar – MJF – engelsk Madhesi People's Rights Forum – MPRF, Forum for Madhesi-folkets Rettigheter) er en politisk organisasjon som krever økt politisk representasjon for madhesi-befolkninga i Tarai, Nepal.
Leder av MJF er Upendra Yadav. Sentral nestleder er Kishor Bishwas. Generalsekretær er tidligere minister for Nepals Kongressparti, Jayprakash Prasad Gupta, alias Anand. Han sa høsten 2006 at MJF var aktiv i 16 av 20 distrikter i Tarai.
MJFs utgangspunkt skal ha vært i ei uformell gruppe av intellektuelle i 1997.
I første halvdel av 1990-tallet samarbeida Upendra Yadav i MJF med madhesi-ledelsen for NKP (Maobadi). På denne tida var organisasjonen lite kjent og dens arbeid vakte ikke spesiell oppmerksomhet.
Etter at U. Yadav blei arrestert sammen med flere NKP(M)-ledere i Delhi, India, tidlig i 2004, kom det til brudd mellom MJF og maoistene.
MJF fikk kontakter med indiske ekstreme hindu-nasjonalister i Rastriya Swayamsewak Sangh (RSS), som er knytta til det indiske hindu-nasjonalistiske partiet Bharatiya Janata Party (BJP). RSS sørga bl.a. for kost og losji for MJF-seminarer.
Etter seieren i demokratirevolusjonen Jana Andolan 2006 blei MJF mer aktiv, særskilt blant madhesi-folk med indisk kultur og hinduisk religion i de Tarai-distriktene som ligger i de to østligste sonene av Nepal (se hovedartikkel Nepals geografi).
19. desember 2006 organiserte hinduistiske rojalister en konferanse i Gorkhapur, India. Nestleder i RSS Suresh Sony var æresgjest, mens Laxman Lal Karn, fungerende leder for NSP (Mandal) (et høyreorientert parti som hadde støtta kong Gyanendras diktatur) og MJF-lederen Upendra Yadav var gjester. Konferansen vedtok å starte ei kampanje for et hinduistisk kongedømme i Nepal. Dette vakte liten oppmerksomhet i Nepal da det skjedde.
16. januar 2007 brente lederen U. Yadav et eksemplar av den nylig vedtatte Nepals overgangsgrunnlov 2007, som han sa ikke tok hensyn til madhesienes interesser. For dette blei 28 medlemmer av MJF arrestert i Kathmandu, noe som også utløste protester fra menneskerettsgrupper.
MJF proklamerte en bandh (streik som også inkluderer at aktivister stopper all trafikk) i Tarai med krav om at fangene umiddelbart skulle slippes fri. Streika fikk oppslutning i flere distrikter i det østlige Tarai.
Den 19. februar skal en aktivist fra NKP(Maobadi) ha skutt og drept den unge MJF-demonstranten Ramesh Mahato i byen Lahan, Siraha. (Maoistene dementerte dette. Seinere ser det ut tl at de bekrefta drapet, men hevda det var sjølforsvar.) Drapet førte til kraftige sammenstøt, der bl.a. politiet drepte flere demonstranter. Minst 5 skal ha mista livet tilsammen.
Tilhengere av MJF angrep mange regjeringskontorer, brente busser osv, noe som førte til ei kortvarig generalstreik fra transportsektoren.
Protestene utvikla seg til en massebevegelse som stilte krav om endringer i den nye provisoriske grunnlova i Nepal, bl.a. for å sikre madhesi-befolkninga ei riktig representasjon ved det kommende valget på grunnlovsgivende forsamling ved å lage nye valgdistrikter bygd på nye og endra folketall, og for å få til en føderal statsstruktur med sjølstyre for Tarai.
I hvilken grad protestene faktisk var leda av MJF er ikke klart. Det er også kjent at i noen tilfeller gikk folk som hadde støtta det kongelige diktaturet i spissen for opptøyene (f.eks. i ). Noen ledere av MJF sa at rojalister infiltrerte demonstrasjonene og starta vandalisme, og MJFs nære allierte, studentorganisasjonen Madhesi Student Front, sendte ut ei pressemelding som sa det samme.
Det er likevel ingen tvil om at demonstrasjonene ga kraftig uttrykk for madhesi-befolkningas mange-årige, oppdemte raseri over diskriminering og undertrykkelse, og deres store skuffelse over at løftene etter demokratiopprøret ikke var innfridd.
Tidligere hadde de to væpna gruppene som begge kaller seg JTMM også gjennomført aksjoner i de samme distriktene.
De to JTMM-organisasjonene var i motsetning til MJF illegale, væpna organisasjoner. De var offisielt separatister, som krevde Tarais atskillelse fra Nepal som sjølstendig stat. De hadde erklært at de vil hindre at valget på grunnlovsgivende forsamling i Nepal blei gjennomført i Tarai. MJF derimot, krevde at valgkretsene til dette valget skulle endres. De to JTMM-organisasjonene stilte paroler om å drive pahade (innflyttere fra Nepals høyere distrikter) ut av Tarai.
Uansett disse politiske forskjellene oppfordra nå de to JTMM-gruppene til støtte til MJFs demonstrasjoner.
Aktivister fra JTMM-gruppene deltok i MJFs demonstrasjoner, skøyt og drepte politifolk, angrep politistasjoner og tok våpen med utgangspunkt i demonstrasjonene. Det er ikke kjent om MJF har noen slags kontakt med en eller begge JTMM-grupper.
Voldsomhetene førte til portforbud. Regjeringa i Khatmandu reagerte også med å tilby MJF forhandlinger, noe som RJM-formann Upendra Yadav i første omgang svarte på ved å kreve en mer offisiell innbydelse, og så en skriftlig innbydelse (og kanskje også andre forhåndsbetingelser).
Prachanda og andre representanter for NKP(M) sa at krava fra Tarai var riktige, men hevda at kong Gyanendra og hinduiske ekstremister sto bak voldsomhetene. Dette blei også sagt av andre kommentatorer. Prachandra hevda at hensikten var å hindre valget på grunnlovsgivende forsamling. Han avviste forhandlinger med RJM, men sa at han likevel ikke gikk mot at regjeringa forhandla.
Også venstreaktivister som blir rekna for å stå nær NKP(M) la vekt på at demonstrantenes krav er rettferdige. For maoistene er demonstrasjonene et problem, fordi de reiser paroler som var sentrale i maoistopprøret fra 1996: Rettigheter for nasjonale minoriteter og reorganisering av den svært sentraliserte nepalske staten i føderale republikker med sjølstyre. Partiet stilte også krav om at dette skulle inn i overgangsgrunnlova, og ga opp krava først etter hard motstand fra statsminister G. P. Koirala. Men Prachanda har sagt at å få gjennom slike endringer er partiets høyeste prioritet i 2007.
Upendra Yadav avviste beskyldningene. Han sa at MJF er en tvers gjennom republikansk organisasjon som ikke har noen kontakt med kongen, og at MJF vil respektere et valg på ei grunnlovsgivende forsamling som også tar seg av madhesi-folkets interesser.
U. Yadav utpekte Sita Nandan Ray som MJFs representant til forhandlingene med regjeringa. Ray er en tidligere UML-politiker som i 1998 gikk over i partiet NKP (ML) og i en kort periode var minister som representant for dette partiet. I 2002 gikk han tilbake til UML igjen og kom inn i ledelsen. (Det er ikke kjent om han fortsatt er med i UML.)
I begynnelsen av februar fortsatte demonstrasjonene, og kontaktene mellom regjeringa og MJF hadde foreløpig ikke ført til noe resultat. Men etter en ny tale av G. P. Koirala, der statsministeren lovet å gi de 20 Tarai-distriktene 49% av mandatene i den grunnlovsgivende forsamlinga, erklærte U. Yadav på vegne av MJF 10 dagers stopp i demonstrasjonene.
Men forhandlingene mellom regjeringa og MJF kom aldri igang, fordi MJF stilte forhåndsbetingelser for å begynne som regjeringa ikke kunne godta. Dette førte til at MJF starta sine aksjoner igjen i mars.
Nå blei MJF kritisert for å streike uten grunn, og kommentatorer reiste spørsmålet om det egentlig lå andre motiver bak. Streikene møtte også betydelig motstand fra industriledere og handelsfolk, fagforeinger, bønder og politiske partier, særlig NKP(M), som nå hindra MJF i å gjennomføre i hvert fall et massemøte.
Det ser ut til at MJFs svar var å bli stadig voldsommere. Utover i mars blei motstanden likevel så stor at MJF erklærte at streika var avlyst. Men organisasjonen fortsatte sin blokade av grensa mot India, som skapte stadig større problemer for oljeforsyninga til Kathmandu og den lokale eksporten. Voldsomme angrep på offentlige kontorer, politiske motstandere og pressefolk fortsatte også.
21. mars hadde både MJF og NKP(M) varsla konkurrerende massemøter i grensebyen Gaur rett sør for Kathmandu. Folk fra MJF reiv ned scenen NKP(M) hadde bygd. I kampene som fulgte, blei minst 28 tilhengere av maoistene drept og mange titalls såret. Ingen fra MJF blei drept, og antallet sårede skal ha vært 4 eller 5.
Observatører fra menneskerettighetsorganisasjoner som besøkte Gaur hevda at dette var et planlagt massemord, der mange av ofrene var jaga flere kilometer og grovt mishandla før de blei slått ihjel med stokker, kvinner var voldtatt osv. Det blei hevda at mordene var gjennomført av profesjonelle kriminelle, som var leid inn fra India.
23. mars hadde NKP(M) en stor sørgeseremoni med 25 drepte og ledere fra alle regjeringspartier i Kathmandu. Overgangsparlamentet vedtok enstemmig et forslag fra maoistene som fordømte massakren, også med stemmene til høyresida og monarkistene. Prachanda krevde at MJF skulle bli forbudt.
MJF forsvarte seg med at maoistene angrep først, og krevde igjen at innenriksminister Sitaula skulle gå som den egentlige ansvarlige for massakren.
24. mars erklærte Nepal Madhesi Student's Front (NMSF) at den brøyt med MJF. NMSF sa at Upendra Yadav jobbet for kongehuset, utnytta hinduisme for å sabotere valga på en grunnlovsgivende forsamling, og hadde forspilt muligheten til å få gjennom Tarais krav ved å avvise å forhandle.
I april 2007 registrerte MJF seg som politisk parti, og erklærte at organisasjonen vil delta i valget til grunnlovsgivende forsamling som er varsla i løpet av året.