Narciso Clavería y Zaldúa

Narciso Clavería y Zaldúa
FødtNarciso Clavería y Zaldúa
2. mai 1795[1][2][3]Rediger på Wikidata
Girona
Død20. juni 1851[1][2][3]Rediger på Wikidata (56 år)
Madrid
BeskjeftigelsePolitiker, militært personell Rediger på Wikidata
Embete
NasjonalitetSpania
GravlagtSan Isidro Cemetery[1]
UtmerkelserÆreskors av Sankt Ferdinands orden (1848)[4]
Narciso Clavería y Zaldúa på Commons

Narciso Clavería y Zaldúa (catalan: Narcís Claveria i Zaldua; født 2. mai 1795 i Gerona i Spania, død 20. juli 1851 i Madrid) var en spansk offiser som var generalguvernør på de filippinske øyer fra 16. juli 1844 til 26. desember 1849.

Under sin tid på Filippinene bestrebet han seg på å gi kolonien en regjering som var like velfungerende som det moderne Spania hadde. Han reiste meget rundt i provinsene for å sette seg inn i filippinernes behov. Han fremmet jordbruket, forbedret Manilas gater og forsteder, og lyktes med å bringe landet stor fremgang.[5] Han ble gitt tittelen Greve av Manila.[6][7] Flere rekke byer er oppkalt etter ham: Claveria i provinsen Misamis Oriental, Claveria på Masbate og Claveria i Cagayan.[8]

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Narciso Claverías far var artilleriobersten og guvernøren Antonio María Clavería Portu, (Real Cuerpo de Artillería y Gobernador Militar y Político de Huesca) og moren var María Jesús de Zaldúa Murrieta, som var av baskisk bakgrunn. Han begynte som seksårig guttunge på et skoleløp rettet mot det militære: Småskole ved Academia Militar fra november 1801 og tidlig i skoleløpet med faglif tyngdepunkt innen artilleriet.

I 1831 giftet han seg med Ana de Berroeta Villar, som også kom fra en offisersfamilie.

Militær

[rediger | rediger kilde]

Han steg til de høyere grader. Han ble medlem av den spanske generalstaben i 1838, oberst i 1839, og ble Capitán General for militærdistriket Navarra (1840) og Capitán General for militærdistriktet Aragón (1844).[9]

Filippinene

[rediger | rediger kilde]

Han ble generalguvernør for Filippinene 16. juni 1844.

Den filippinske kalender: Helt siden 1521 var Filippinene èn dag bak kalendrene for Asia, Europa og Amerika. Da Ferdinand Magellan seilte vestover for omseile jordenm mistet han noen sekunder hver dag. Han dro samme retning som solens vandring, og holdt på døgnrytmen men uten at de ble gjort noen endring av dato. Selv ble han drept på Filippinene før reisen var omme og datofestingene fra den tiden tenkte ikke på ukedags- eller datojusteringer. Da spanjolene kom tilbake med Legazpis ekspedisjon - samme reiseretning - førti år etter, foetok de heller ingen dagsjustering. Denne feilen i filippinsk datoregning hadde vært kjent i århundrer, men var ikke blitt rettet opp. Til slutt ble det Clavería og erkebiskopen av Manila som ble enige om å fjerne tirsdagen 31. desember 1844 fra den filippinske kalender. Slik ble dagen etter mandag 30. desember 1844 etterfulgt av onsdag 1. januar 1845.[5]

Filippinske etternavn: Etternavn var ikke del av de filippinske navnesystemer, og de vokste frem etterhvert. Siden Legazpis' daager hadde imidlertid noen filippinere og deres familier begynt å benytte etternavnssystemet, og sa benyttet spanske navn og etter spansk navnekonvensjon ved ekteskap og for barn. Men det var ikke blitt universelt slik, og dessuten var det heller ikke uvanlig at systemet ble inkonsekvent gjennomført. Det ble også såpatt fritt frem at det ble - etter kolonialadministrasjonsadministrasjonens smak - alt for mange som tok navn av type de los Santos, de la Cruz, del Rosario, Bautista, at etternavnene hadde redusert nytteverdi. Og de aller fleste hadde ingen etternavn.

Denne forvirringen motiverte generalguvernør Clavería til den 21. november 1849 å dekreter utsende en lang navnekatalog (61.000 navn) med lister over hovedsakelig spanske[10] men også noen lokalforankrede etternavn - Catálogo alfabético de apellidos[11] - til de regionale administratorer.[12] Disse listene ble da etter forskjellige utvalgsprosedyrer sendt ut til byene, og det ble da de katolske sogneprester som fikk i oppgave å sørge for at etternavnene kom i bruk. Det skjedde i praksis både når folk kom for å presentere sine barn for dåp, men også ved at man oppsøke eller innkalte familiers og slekters øverste for at de skulle velge, eller få navn tildelt. I noen regioner fant man ut at man kunne geografisk markere hvor en familie bodde, ved å tildele hver by etternavn som begynte på samme bokstav.[5] På Panay ble det for eksempel slik at etternavn som begynte på bokstenen A ville tildeles folk som bodde i Alimodian, mens navn på M ble gitt til dem som bodde i Miagao.[13] Etter hvert som folk flyttet på seg, kunne man til en viss grad ut fra navnet også ha en formening om hvor de opprinnelig stammet fra. (Selv etter 150 år med tildels meget migrasjon er systemet synlig: Den katolske kirke i Norge har i 2020 oversikt over 24 medlemmer født i Miagao og 8 barn av disse - 17 av dem har fortsatt etternavn eller pikenavn eller matronym på M). I andre regioner reserverte man A til provinshovedstaden, B til større byer, og C og andre til andre steder.[14]

Dampskip: Den spanske marines første dampdrevne skip som krysset regulært i filippinske farvann var skipene Magallanes, Elcano og Reina de Castilla. De ble anskaffet fra London i 1848. De var av stor verdi for det ble nå mulig å innhente og oppbringe de raske sjørøverfarkostene som moroene brukte på sine raid fra sør til kystlandsbyer lenger nord i øyriket.[5]

Balanguinguiekspedisjonen: Clavería organiserte i 1848 et angrep mot piratene på Samaløyene. Han ødela en rekke byer og befestninger på øya Balanguingui, mellom øyene Basilan og Jolo, og befridde 130 filippinske og nederlandske fanger (bortført fra Java). For dette vellykte roktet ble han gitt titlene conde (greve) av Manila og vizconde av Clavería, og mottok Cruz Laureada de San Fernando fra dronning Isabella II, foruten andre erkjentligheter og gaver.[5][8][15]

Provinsguvernørene: Fra tidlig av hadde lederen for de filippinske provinser fungert både som guvernør og dommer. Han hadde også viktige monopolrettigheter innen handelen. Med sleke trefoldige oppgaver er det ikke overraskende at governørene ofte ikke strakk til. De var ofte like lovkyndige og sendte derfor alle viktige saker til to Manila. Dermed oppstod det store forsinkelser. Det kunne noen ganger ta årevis før en rettsløsning kom, og en slik situasjon favoriserte i virkeligheten den sterke part og førte til de svakes undertrykkelse. Clavería bestemte derfor at guvernørene måtte ha i det minste to års erfaring med rettspleie.[5] Videre bestemte han at gunernørene ikke skulle bedrive handel. Dette dekretet ble ikke fullt ut effektivt - det først lenge etter Claverías tid at det kan sies å ha blitt fullt ut implementert i kolonien.

På den tid dreide det seg om 31 provinser. Guvernørene fikk en årslønn på mellom 300 til 2000 peso - det vanligste var 600 pesos i året. Ikke desto mindre ble fleste meget de rike i embedet. Folk med gode kontakter higet etter å bli guvernører. Noen ganger vendte de tilbake til Spania som formuende, selv etter bare noen få år som guvernør. Ofte skyldtes det at de regjerte urettferdig eller ar de hendet monopolrettigheter innen visse felter.[5]

Andre tiltak: Et casino kalt «Sociedad de recreo» (rekreasjonsselskapet) ble etablert 31. oktober 1844. Claverías plan om å etablere et militærbibliotek ble godkjent 15. februar 1846. Et monument til Ferdinand Magellan ble oppstilt på søndre bredd av elven Pasig i Manila i 1848. Regularklerikere ble forbudt å selge eiendom den 15. januar 1849. Claverías tid som generalguvernør var preget av en veldig aktivitet, en rekke aviser ble grunnlagt, som den første dagsavisen i Manila, La Esperanza (1. desember 1846), og Diario de Manila (1848).[15]

Tilbake til Spania

[rediger | rediger kilde]

I 1849 bad Clavería om å få fratre. Etter at dette var innvilget returnerte han til Spania.[15] Han ble skattet for sin kultur, probitet og iherdighet.[5] Han ble utmevnt til senator i 1850 men døde året etter den 20. juni i Madrid.[9][16]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c Find a Grave, besøkt 29. juni 2024[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Spansk biografisk leksikon, oppført som Narciso. Conde de Manila (I) Clavería y Zaldua, Spanish Biographical Dictionary ID 26643/narciso-claveria-y-zaldua, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Social Networks and Archival Context, oppført som Narciso Clavería y Zaldúa, 1st Count of Manila, SNAC Ark-ID w6672968, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ BOE ID BOE-A-1848-2187[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d e f g h Jernegan, Prescott Ford (1905) "A short history of the Philippines: for use in Philippine schools". pp. 232-234. D. Appleton and Company, New York.
  6. ^ "Repertorio General. Indice Alfabetico de los principales vecinos de Madrid con indicacion de sus domicilios", p.115. Imprenta de J. Martin Alegria, Madrid, 1852.
  7. ^ Real decreto concediendo el título de Castilla con la denominación de conde de Manila, vizconde de Clavería, para sí, sus hijos y sucesores legítimos á D. Narciso Clavería, gobernador y Capitán general de las islas Filipinas. Gaceta de Madrid. no. 4980, 03/05/1848, pg. 2. (BOE-A-1848-2189)
  8. ^ a b (2009-03-28). "Brief History of Claveria" Arkivert 13. juli 2011 hos Wayback Machine.. Lakay-Lakay, Official Claveria Website. Retrieved on 2011-06-03.
  9. ^ a b Ruiz, Angel Salcedo (1914). "Historia de España", p.715. Saturnino Calleja Fernandez, Madrid.
  10. ^ Duthel, Heinz. Mit Einfach-Ticket, 3 Kindern & 2 Koffern auf die Philippinen.: Wie Geht Das? Erlaube es dir selber es dir gut gehen zu lassen. BoD – Books on Demand. ISBN 9783734781506. Besøkt 13. februar 2017. 
  11. ^ Clavería y Zaldúa, Narciso (1973). Catálogo alfabético de apellidos (reprint). Philippine National Archives, Manila. 
  12. ^ Querubin, Pablo (oktober 2015). «Family and Politics: Dynastic Persistence in the Philippines» (PDF). Besøkt 13. februar 2017. [død lenke]
  13. ^ http://www.positivelyfilipino.com/magazine/how-filipinos-got-their-surnames www.positivelyfilipino.com: How Filipinos got their Surnames. Lest 16. januar 2020
  14. ^ Miguel, Yolanda Martínez-San (2014). Coloniality of Diasporas: Rethinking Intra-Colonial Migrations in a Pan-Caribbean Context (på engelsk). Springer. s. 203. ISBN 9781137413079. Besøkt 13. februar 2017. 
  15. ^ a b c Blair, Emma Helen and Robertson, James Alexander (1904). "The Philippine Islands 1493-1803, Vol.17", pp. 304-305. The Arthur H. Clark Co., Cleveland, OH.
  16. ^ «Ficha». Arkivert fra originalen 18. juni 2010. Besøkt 26. juli 2012.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 18. januar 2012. Besøkt 16. januar 2020. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Luque Talaván, Miguel (1997): «Narciso Clavería y Zaldúa: gobernador y capitán general de las Islas Filipinas», i Revista Complutense de Historia de América 23: 209-246. ISSN 1132-8312.