Nicolai Rygg | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | 29. feb. 1872[1]![]() Stavanger | ||
Død | 27. sep. 1957[1]![]() Oslo | ||
Beskjeftigelse | Samfunnsøkonom, historiker, statistiker, jurist ![]() | ||
Embete |
| ||
Utdannet ved | Universitetet i Oslo | ||
Ektefelle | Agnes Rygg | ||
Søsken | Andreas Nilsen Rygg | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Medlem av | Det Norske Videnskaps-Akademi | ||
Utmerkelser | Kommandør av Dannebrogordenen Kommandør av St. Olavs Orden | ||
Nicolai Theodorius Nilssen Rygg (født 29. februar 1872 i Stavanger, død 27. september 1957 i Oslo) var en norsk jurist, statistiker, økonom, historiker og sentralbanksjef.
Nicolai Rygg var elev ved Kongsgaard skole i Stavanger.[2]Han ble cand.jur. i 1894 og studerte deretter sosialøkonomi og finansvitenskap i Tyskland, Sveits, og USA. Fra 1910 til 1913 var han professor i statsøkonomi og statistikk ved Det kongelige Fredriks universitet, og fra 1913 til 1920 direktør for Statistisk sentralbyrå. Av Gunnar Knudsens regjering ble han i 1920 utnevnt til sjefdirektør (sentralbanksjef) i Norges Bank. Han ledet banken til 1946, da han ble etterfulgt av Gunnar Jahn. Rygg er mest kjent for den såkalte paripolitikken i 1920-årene. Med sitt store verk Norges Banks historie, forsvarer også Rygg en posisjon som historiker.
Rygg ble ansatt som sekretær i Statistisk sentralbyrå i 1898. Siden studerte han sosialstatistikk noen år i USA. Etter å ha hatt stillingen som professor i økonomi ved universitetet 1910–13, fikk han stillingen som direktør i byrået etter A. N. Kiær. Han var opptatt av arbeiderklassens kår og svært inspirert av Eilert Sundt.[3] Hans arbeid og engasjement som statistiker kom til å dreie seg mye om alkoholvaner, barn utenfor ekteskap og inntekstforhold blant arbeiderne.
I 1909 stiftet Rygg Norsk Forening for Sosialt Arbeid (nn).[4] Det var en frivillig forening med mål om å sette arbeidervern og sosiale ulikheter på dagsorden, blant annet inspirert av den noe eldre søsterforeningen i Tyskland, Verein für Socialpolitik. Foreningen jobbet for å informere middel- og underklassen om sosialpolitiske saker – «det sociale spørsmaal», og var en pressgruppe i det parlamentariske system da de sendte jevnlige henstillinger til Storting og regjeringer.[5][6] De holdt møter, utstillinger, skrev rapporter og lagde statistik som beskrev sosiale forhold i Norge.[7] Foreningen hadde få, men mektige medlemmer, som for eksempel Johan Castberg, Fernanda Nissen og Halfdan Petterøe. Foreningen eksisterer fortsatt, men med andre formål. Virksomheten som preget foreningen i de tidlige åra, ble etter hvert en naturlig del av den stadig mer omfattende velferdsstaten etter andre verdenskrig.[8]
Nicolai Rygg satt som sentralbanksjef i den kanskje mest turbulente perioden i Norges Banks historie. 20-årene var preget av bankkrise og av innsatsen for å bringe kroneverdien tilbake til førkrigsparitet (paripolitikken). Bankkrisa var på sitt verste i 1922–23, mens paripolitikken førte til store økonomiske vanskeligheter i årene 1925–28. Begge disse politikkområdene bidro til å gjøre Rygg og Norges Bank svært upopulær, både blant politikere og den øvrige befolkningen. I 1931 ble Norge tvunget til å forlate gullstandarden igjen, sammen med blant andre Storbritannia og Sverige. Dette bidro til å stille paripolitikken i et dårlig lys.
I februar 1928 fremmet leder i Venstre, Johan Ludwig Mowinckel, sitt mistillitsforslag mot Christopher Hornsruds regjering etter en anbefaling fra Nicolai Rygg. Rygg svarte, på spørsmål fra Mowinckel, at arbeiderpartiregjeringen måtte kastes for å gjenopprette tilliten til de økonomiske forholdene i landet. Bondepartiet, Høyre og Frisinnede Venstre ønsket å felle regjeringen, men hadde ikke flertall alene. Mowinckels mistillitsforslag på vegne av Venstre ble slik avgjørende for at regjeringen falt.[9] Mowinckel ble selv ny statsminister. Under Arbeiderpartiets voksende politiske innflytelse fra 1935, måtte Rygg motsette seg stadige forsøk fra de politiske myndighetene på å få kontroll med Norges Bank og pengepolitikken.
Fra 1938 var Rygg pådriver for forberedelsene til å evakuere Norges gullreserve i tilfelle krig.[10] De tiltakene han fikk satt i verk, og hans igangsettelse av den såkalte gulltransporten under den tyske invasjonen av Norge i april 1940, var avgjørende for at gullreserven kunne bringes i sikkerhet i Storbritannia.[10] Etter å ha fulgt etter gulltransporten et stykke på vei, returnerte Rygg tilbake til Oslo. I henhold til provisorisk anordning om pengevesenet i Norge, vedtatt av regjeringen 22. april 1940, ble Rygg og direksjonen i Oslo fritatt sine verv.[11] Norges Bank skulle formelt følge gullbeholdningen, og Arnold Ræstad ble av regjeringen utnevnt til sentralbanksjef i Ryggs sted.
Rygg og Oslo-direksjonen fortsatte imidlertid sitt virke under hele okkupasjonen. 24. april 1940 tilbød banken seg, i samarbeid med Administrasjonsrådet, å innfri de tyske okkupasjonsstyrkenes egne sedler, «Reichskredittkassenscheine», mot en fordring på det såkalte «Hauptverwaltung der Reichskredittkassen» i Tyskland.[12] Dette ga grunnlaget for tyskernes såkalte «okkupasjonskonto» i Norges Bank, hvor de ved krigens slutt hadde trukket 8,1 milliarder kroner. Rygg og Norges Bank ble imidlertid ikke nevneverdig kritisert under undersøkelsene etter krigen. Etter regjeringens hjemkomst i 1945 ble Norges Banks direksjon, «London-direksjonen» under Arnold Ræstads ledelse, fritatt sine verv og Rygg og Oslo-direksjonen utnevnt på nytt.
Norges Bank spilte en svært fremtredende rolle i norsk samfunnsliv under Ryggs lederskap. Paripolitikken fikk betydning for alle lag av befolkningen og skapte et press for å bringe pengepolitikken inn under politisk kontroll. Det har vært vanlig å spore noe av årsaken til marginaliseringen av Norges Bank etter andre verdenskrig i erfaringene fra Nicolai Ryggs periode.
Nicolai Rygg skrev verket Norges Banks historie i to bind. Det første (om perioden 1816–50) utkom i 1918 og det andre (1850–1920) i 1954. Rygg supplerte verket med en bok om årene 1920–39, Norges Bank i mellomkrigstiden, da han selv satt som sentralbanksjef.