Oldtidens Estland

Fylkene i oldtidens Estland slik de var på begynnelsen av 1200-tallet.

Oldtidens Estland viser til den forhistoriske perioden i Estlands historie som strekker seg fra midten av 7000-tallet f.Kr. og fram til erobringen og undertrykkelsen av det estiske folket i første halvdel av 1200-tallet under de nordlige korstogene.[1]

Den mesolittiske tid

[rediger | rediger kilde]
Redskaper framstilt av kundafolket, utstilt på det estiske historiemuseum.

Det området som i dag utgjør den baltiske staten Estland har vært befolket siden den siste istiden for rundt 10 000 år f.Kr. De tidligste sporene etter menneskelig bosetning i Estland er knyttet til kundakulturen i steinalderen, mesolitikum. Den eldste kjente bosetningen er Pulli-bosetningen som er blitt lokalisert ved bredden av elven Pärnu i nærheten av byen Sindi i den vestlige delen av Estland. Den har blitt datert til begynnelsen av 8000-tallet f.Kr. Kundakulturen fikk sitt navn fra Lammasmäe-bosetningen fra nordlige Estland som er datert til før år 8500.[2] Gjenstander framstilt av bein og stein, tilsvarende til de som funnet ved Kunda, har blitt avdekket andre steder i Estland, foruten også i Latvia, nordlige Litauen og de sørlige områdene av Finland. Blant mineraler har flintstein og kvarts blitt benyttet hovedsakelig for redskaper til å skjære og kutte.

Den neolittiske tid

[rediger | rediger kilde]
Kamkeramisk steintøy ved Estiske historiske museum.

Begynnelsen av den neolittiske perioden (bondesteinalderen) er markert av narvakulturens produksjon av keramikk som opptrådte i Estland i begynnelsen av 4000-tallet f.Kr. De eldste funn er datert til rundt år 4900 f.Kr. Den første keramikken ble gjort av tykk leire blandet med grus, skjell eller planter. Steintøy av narvatypen er funnet over hele den estiske kysten og på øyene. Redskaper av stein og bein i området har betydelig likhet med redskaper benyttet av kundakulturen.

På begynnelsen av 3000-tallet f.Kr. dukket den kamkeramiske kulturen opp i Estland.[3] Arkeologene og historikerne har fram til tidlig på 1980-tallet knyttet østersjøfinske folk, forfedrene til esterne, finnene, og livere på kystene rundt Østersjøen til den kamkeramiske kulturen.[4] Imidlertid er en slik forbindelse mellom arkeologisk definerte kulturelle enheter med språklige enheter ikke bevist, og det har blitt foreslått at økningen av funn etter bosetninger er mer sannsynlig knyttet til en økonomisk vekst som har sin årsak til klimaendringer, her oppvarming av klimaet. En del forskere har i tillegg også argumentert at en uralisk språkform kan ha vært talt i Estland og Finland siden slutten av siste istid.[5]

Keramikk steinøkeser fra stridsøkskulturen ved Estisk historiske museum.

Begravelsesskikkene til folket i den kamkeramiske kulturen omfattet figurer av dyr, fugler, slanger og menn utskåret fra bein og rav. Gjenstander fra den kamkeramiske kulturen er funnet fra nordlige Finland til Østpreussen.

Førneolittiske spor av pollen fra hvete er indikasjoner på en jeger- og sankerkultur med jordbruksprodukter, kanskje med kontakt med sentraleuropeiske jordbrukskulturer i løpet av en overgangsfase.[6] Sen neolittisk tid, rundt 2200 f.Kr., er karakterisert av framkomsten av stridsøkskulturen, keramikk med snordekorasjoner og velpolerte steinøkser, formet som båter. Det er funnet bevis på jordbruk ved forkullet korn fra hvete i veggen av en skål fra en bosetningen i Iru og osteologisk analyser viser et forsøk på å temme og domestisere villsvin.[7][8]

Spesifikke gravritualer er karakterisert av at døde ble lagt på siden i fosterstilling med knærne presset opp mot brystet og en hånd under hodet. Objekter som ble lagt i gravene har blitt framstilt av bein fra domestiserte dyr.

Bronsealderen

[rediger | rediger kilde]
Steinkistegraver fra bronsealderen i nordlige Estland.
Drone-video av bronsealder steinkistegraver i Jõelähtme, Estland

Begynnelsen av bronsealderen i Estland er datert til omtrentlig år 1800 f.Kr. Utviklingen av en grensesetting mellom finske og baltiske folk var på gang. De første befestede bosetninger ble bygget, Asva og Ridala, på øya Saaremaa og Iru i nordlige Estland. Utviklingen av områder og gjenstander for bygging av skip er funnet spredt gjennom bronsealderen. Det skjedde endringer i gravskikkene, en nye type spredte seg fra germanske områder til estiske områder, steinkister og kremasjoner ble økende vanlig ved siden av en lite antall steingraver formet som skip, såkalte steinskipsgraver.[9]

Jernalderen

[rediger | rediger kilde]

Den førromerske jernalderen begynte i Estland en gang rundt år 500 f.Kr. og varte fram til midten av 100-tallet f.Kr. De eldste jerngjenstandene ble importert, skjønt siden første århundre ble jern smeltet fra lokale jernmalm fra myrland og innsjøer. Bosetninger ble lokalisert hovedsakelig på steder som tilbød naturlig beskyttelse. Festningsverker ble reist, men benyttet midlertidig. Framveksten av kvadratiske felt av keltisk type omgitt av inngjerding er i Estland datert til førromersk jernalder. Hovedmengden av stein med menneskegjorte hakk og fordypninger, som antagelig ble gjort i forbindelse med magisk formgivning for å øke avkastningen og fruktbarheten, er datert fra denne perioden. En ny type gravskikk, firkantete gravhauger, ble utviklet. Gravtradisjonene viste en åpenbar begynnelse på sosial lagdeling.

Romersk jernalder i Estland er grovt datert til mellom år 50 og 450 e.Kr. Tidsepoken er karakterisert av innflytelse fra Romerriket. I den materielle kulturen er det reflektert av noen få romerske mynter, en del juveler og andre gjenstander. Overfloden av jernredskaper i sørlige Estland vitner om tette bånd fra fastlandet med de sørlige områdene mens de estiske øyene i vest og nord kommuniserte med sine naboer hovedsakelig med skip. Ved slutten av perioden kan tre stammedialekter avdekkes: nordlige Estland, sørlige Estland og vestlige Estland med øyene, befolkningen til hver av disse hadde dannet deres egen forståelse av identitet[10]

Tidlig middelalder

[rediger | rediger kilde]
Før Olav Tryggvason ble konge i Norge i år 995 skal han vokst opp i Estland som trell. Illustrasjon ved Halfdan Egedius

Navnet Estonia eller Estland for estere opptrådte for først gang i skriftlige kilder i form av et folk kalt Aestii som beskrevet av den romerske forfatteren Tacitus på 100-tallet e.Kr i hans verk Germania.[11] Navnet Aestii kan ha indikert baltiske stammer som levde i området. Historikeren Jordanes på 500-tallet har to referanser til aesti. Navnet i seg selv har en ukjent opprinnelse.

Den greske geografen Klaudios Ptolemaios i hans Geographia på midten av 200-tallet nevner oeselianere som blant de folk som bodde langs Østersjøkysten.[12] Oeselianere sammen med kuronianere blir også nevnt norrøne sagaer og i Snorre Sturlasons Heimskringla som «vikinger fra Estland» (Víkingr frá Esthland). Det er 9 referanser til Estland (inkludert til Adalysla) i sistnevnte verk,[13], og 3 referanser til estere.[14] Allerede i Snorres Ynglingesaga nevnes den estlandske øya Saaremaa (Øsel) som på norrønt ble kalt Eysysla og fastlandet rett over ble kalt for Adalsysla.[15]

I henhold til den romerske historikeren Cassiodorus på 500-tallet var det folket som Tacitus refererte til estere. Omfanget av deres område i tidlig middelalder er omdiskutert, men ikke deres religion. De var kjent av skandinaver som dyktige på vindmagi, tilsvarende med finnene (samene).[16] Selve navnet Estland er første gang nevnt av Cassiodorus i hans brevsamling.[17]

Snorre Sturlason nevner i Ynglingesagaen hvordan den svenske fornalderkongen Ingvar, «en svær hærmann», ble tvunget til vokte kystene av sitt rike mot estiske herjingsmenn.[18] Sagaen nevner hans angrep på Estland hvor han selv falt i et angrep mot menn fra Estland som hadde kommet med en stor hær fra innlandet. Etter slaget ble kong Ingvar gravlagt på kysten av Estland ved Adalsysla og svenskene dro deretter hjem.[19]

Funn av arabiske mynter i Estland, datert til mellom 700- og 1000-tallet.

I henhold til Snorre flyktet Astrid Eiriksdatter fra Norge med sitt barn Olav Tryggvason da ektemannen Trygve Olavsson var blitt drept og hun forsøkte å dra til Novgorod hvor hennes bror Sigurd Eiriksson var i tjeneste hos Vladimir I av Kiev. På reisen over Østersjøen ble skipet bordet av estiske sjørøvere, og Astrid og sønnen ble tatt som treller. Seks år senere reiste Sigurd til Estland for å samle inn skatt for prins Valdimir, og her oppdaget han lille Olav i Saaremaa og betalte for hans frigjøring fra trelldommen. Den første delen av Snorres Olav Tryggvasons saga er derimot preget av legendariske trekk med litterære lån fra Bibelen, og er ingen pålitelig historisk kilde. Esterne som en fare i Østersjøen som sjørøvere er dog en historisk referanse som det ingen grunn til å tvile på.

Saxo Grammaticus beskriver kuronianere og estere som deltagere i det legendariske slaget ved Bråvalla (som kanskje aldri fant sted) på svenskenes side mot danskene, og de fikk støtte av livere og i tillegg av vendere. Det kan merkes at Saxo ikke nevner baltiske folk som latviere og litauere.

Et slag mellom estere og vikinger fra Island utenfor Saaremaa er beskrevet i Njåls saga og skal ha skjedd i år 972.

En gang rundt år 1008 skal Olav Digre, den senere konge av Norge og helgenforklart som Olav den hellige, ha gått i land ved Saaremaa og tatt esterne på sengen. De skal først ha gått med på å betale de krav som Olav krevde, men samlet deretter en hær mens forhandlingene foregikk og angrep nordmennene. Olav skal uansett ha vunnet dette slaget.

Tjudere er nevnt av en munk ved navn Nestor i den tidlige russiske krønike som har fått navn etter skribenten, Nestorkrøniken, og her er tjuderne nevnt som estere.[20] I henhold til denne invaderte Jaroslav I av Kiev landet til tjuderne og la grunnlaget for Yuriev, det historiske russiske navnet for Tartu. I henhold til gammel østslaviske krønikere var tjuderne en av grunnleggerne til rusernes Kievriket.[21]

I henhold til Novgorodkrønikien ble væringen Ulv (nevnt som Uleb) fra Novgorod beseiret av estere i et sjøslag i nærheten av byen Tallinn i år 1032.

I de første århundrene e.Kr. begynte de politiske og administrative delene å etablere seg i Estland. To større deler framsto: sogn (kihelkond) og fylke (maakond). Sogn besto av flere landsbyer. Bortimot alle sogn hadde minst en festning. Forsvaret av lokalområdene ble ledet av den høyeste offisielle, sognets eldre. Fylket var sammensatt av flere sogn som også ble ledet av en eldre. Ved 1200-tallet hadde de følgende betydelige fylker utviklet seg i Estland: Saaremaa (Osilia), Läänemaa (Rotalia eller Maritima), Harjumaa (Harria), Rävala (Revalia), Virumaa (Vironia), Järvamaa (Jervia), Sakala (Saccala), og Ugandi (Ugaunia).[22]

Gjenstander fra myntsamlinger fra Kumna i Estland[23]

Estland har framstått som et av de rikeste områdene i den østlige Østersjøen ved arkeologiske funn av mynter fra 1000- og 1100-tallet. De tidligste myntsamlinger som er avdekket i Estland er arabiske dirham fra 700-tallet. De største myntsamlinger fra vikingtiden har vært avdekket i Maidla og Kose. Ut av 1500 mynter som er dokumentert i kataloger har 1000 vært angelsaksiske, hvilket tyder på at danegeld i angelsaksiske England fant seg veg til Estland på antagelig fredelige vilkår som handel med dansker og svensker.[24]

Varbola-festningen (latin Castrum Warbole) i Harju fylke (latin Harria) var en av de største sirkulære festningene i Estland og var samtidig et sentrum for marked og handel på denne tiden. Festningen som i dag er i ruiner målte 580 meter lang og 8-10 meter, og var bygget i stein.

I Norden ble det på 1000-tallet i økende grad nedtegnet i krøniker og andre skriftlige kilder at skandinaver var i kamp og strid med vikinger fra den østlige kysten av Østersjøen. Med spredningen av kristendommen førte de sentraliserte autoritetene i Norden, hovedsakelig Danmark og Sverige, og Tyskland til at det ble ledet såkalte korstog, hvilket var en religiøs forkledning for folkemord, plyndring og erobring, mot de baltiske landene. Den østlige delen av Østersjøen ble omformet ved militær erobring: første livere, lettere og estere, deretter gammelprøysserne og finnere, som måtte gjennomgå nederlag, dåp, militær okkupasjon og stundom folkemord og tilintetgjørelse av grupper av tyskere, dansker og svensker.[25]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Laur, Mati et al.:History of Estonia; side 11; Avita, 2000 ISBN 9985203240
  2. ^ Subrenat, Jean-Jacques; Bertriko, A. et al.:Estonia: Identity and Independence, side 24. Rodopi, 2004 ISBN 9042008903
  3. ^ Raun, Toivo U.: Estonia and the Estonians. 2. utg. Hoover Press, 2001. ISBN 0817928529
  4. ^ Minahan, James: Miniature Empires: A Historical Dictionary of the Newly Independent States, side 153. Greenwood Publishing Group, 1998. ISBN 0313306109
  5. ^ Helle, Knut: The Cambridge History of Scandinavia, side 51. Cambridge University Press, 2003. ISBN 0521472997
  6. ^ Poska1, Anneli & Saarse, Leili: New evidence of possible crop introduction to north-eastern Europe during the Stone Age[død lenke]. Institute of Geology at Tallinn University of Technology, Estonia 2006
  7. ^ Kriiska, Aivar: Corded Ware Culture Sites in North-Eastern Estonia. De temporibus antiquissimis ad honorem Lembit Jaanits. Muinasaja teadus, 8. Tallinn 2000, 59–79
  8. ^ Subrenat, Jean-Jacques; Bertriko, A. et al.: Estonia: Identity and Independence, side 29.
  9. ^ Subrenat, Jean-Jacques; Bertriko, A. et al.: Estonia: Identity and Independence, side 26.
  10. ^ Subrenat, Jean-Jacques; Bertriko, A. et al.: Estonia: Identity and Independence, side 28-31.
  11. ^ Marcantonio, Angela: The Uralic language family. Side 23. Wiley-Blackwell, 2002. ISBN 0631231706
  12. ^ Jones, Prudence & Pennick, Nigel: A History of Pagan Europe. Side 195. Routledge, 1995. ISBN 0415091365.
  13. ^ Sturlason, Snorre: Snorres kongesagaer. Bind I. 6. utg. 2003. Sidene 27, 28,69, 72, 124, 164, 165, 189, 271
  14. ^ Sturlason, Snorre: Snorres kongesagaer. Bind I. Sidene 28, 30, 124.
  15. ^ Sturlason, Snorre: Snorres kongesagaer. Bind I. Side 28. Oversetterkommentar.
  16. ^ Jones, Prudence & Pennick, Nigel: A History of Pagan Europe. Side 195.
  17. ^ Cassiodorus & Hodgkin, Thomas: The letters of Cassiodorus. H. Frowde, 1886
  18. ^ Sturlason, Snorre: Snorres kongesagaer. Bind I. Side 27.
  19. ^ Sturlason, Snorre: Snorres kongesagaer. Bind I. Side 28.
  20. ^ Abercromby, John: Pre- and Proto-historic Finns. Side 141. Utgitt av D. Nutt, 1898
  21. ^ Abercromby, John: Pre- and Proto-historic Finns. 1898.
  22. ^ Raun, Toivo U.: Estonia and the Estonians (Studies of Nationalities). Side 11. ISBN 0817928529
  23. ^ Selirand, Jüri & Tõnisson, Evald: Through Past Millennia: Archaeological Discoveries in Estonia. Perioodika, 1984.
  24. ^ Estonian Collections : Anglo-Saxon, Anglo-Norman and later British Coins; ISBN 0197262201
  25. ^ Christiansen, Eric: The Northern Crusades. 2. utg. Penguin 1998. Side 93; ISBN 0140266534

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Tannberg, Tõnu; Mäesalu, Ain; Lukas, Tõnis; Laur, Mati; & Paju, Ago: History of Estonia, 2. utg., A/S BIT, Tallinn, 2002. ISBN 9985-2-0606-1

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata