Ole Sarvig | |||
---|---|---|---|
Født | 27. nov. 1921[1][2][3][4] København[5] | ||
Død | 4. des. 1981[1][2][3][4] (60 år) København | ||
Beskjeftigelse | Lyriker, skribent, oversetter, salmedikter[6][7] | ||
Utdannet ved | Efterslægten | ||
Ektefelle | Anna Grete Anshelm | ||
Barn | Christian Sarvig | ||
Nasjonalitet | Kongeriket Danmark | ||
Språk | Dansk[8] | ||
Utmerkelser | 6 oppføringer
Kritikerprisen (1960)[9]
Det Danske Akademis Store Pris (1967)[10] Søren Gyldendal-prisen (1964)[11] Emma Bærentzens Legat (1959)[12] Morten Nielsens Mindelegat (1968)[13] Egholtprisen (1980)[14] | ||
Debut | Grønne digte (1943)[15] |
Ole Sarvig (1921–1981)[15] var en dansk forfatter. Han var mest kjent for lyrikken, men skrev også syv romaner samt essays mm. om billedkunst. Sarvigs tidlige dikt og spesielt samlingen Jeghuset fra 1944 har vært en viktig inspirasjonskilde for en hel generasjon danske lyrikere.
De mest kjente romanene Stenrosen (1955), De sovende (1958), Havet under mit vindue (1960) og Limbo (1963) fikk en ny leserkrets da de i sin tid kom ut igjen som billigbøker. Undergangsromanen De rejsende (1978) kom etter flere års romantaushet. Flere av bøkene har en kriminalhistorie innebygget, ofte uhyre vanskelig å holde rede på. Metafysiske, etiske og det moderne intellektuelle menneskets eksistentielle problemer er det Sarvig vil fortelle om.
Ole Sarvig har skrevet om Edvard Munchs Grafik (1948) og var i en periode i 1950-årene kunstkritiker ved Information og senere kunstkonsulent ved DR.
Sarvig begikk selvmord kort tid etter fylte 60 år.[15] [16]
Hans dikt «Regnmaaleren» fra debuten Grønne digte er tatt opp i Kulturkanonen.[17]