Pål Løkkeberg | |||
---|---|---|---|
Født | 2. aug. 1934[1] Norge | ||
Død | 29. jan. 1998 (63 år) | ||
Beskjeftigelse | Filmregissør, manusforfatter, skuespiller | ||
Ektefelle | Vibeke Løkkeberg (–ukjent) Liv Bernhoft Osa | ||
Far | Georg Løkkeberg | ||
Mor | Rønnaug Alten | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
IMDb | IMDb |
Pål Løkkeberg (født 2. august 1934 i Oslo, død 29. januar 1998) var en norsk skuespiller og regissør for teater og fjernsynsfilmer.[2]
Han var sønn av skuespillerne Rønnaug Alten (1910–2001) og Georg Løkkeberg (1909–1986). Under andre verdenskrig flyktet familien til Sverige.
Pål Løkkebergs første oppsetning var på Oslo Nye Teater i 1961 med stykket Den store Kean av Alexandre Dumas d.e., der faren spilte hovedrollen som Kean. Året etter hadde han premiere med en kortfilm som bygget på Kafkas roman Prosessen.
Pål Løkkeberg gikk på filmskole i Frankrike, lot seg inspirere av Michelangelo Antonioni og Jean-Luc Godard og ble nominert til Gullbjørnen i 1967 for debutfilmen Liv (1967). I 1970 hadde hans neste kinofilm Exit premiere. Inspirasjonen fra Jean-Luc Godard og Den Franske Nye Bølge var åpenbar, spesielt i Exit.
Hans oppsetning av Gengangere ga ham Kritikerprisen i 1972.[3] I 1990 fikk han Amandaprisen for beste dramatiske fjernsynsproduksjon for Canto Libre, som ble laget for Fjernsynsteatret i 1989. Løkkeberg døde av kreft i 1998. Hans siste teaterproduksjon var forestillingen Kunst på Nationaltheatret, som hadde premiere i 1997.
Han var gift med Vibeke Løkkeberg (født 1945), som debuterte som skuespiller i hans film Liv (1967) og også spilte i Exit (1970). Løkkeberg var senere gift med skuespilleren Liv Bernhoft Osa (født 1957).[4]