Rallar

Rallarer og slusker var omflakkende anleggsarbeidere som bygde ut jernbaner og annet i Norge. Fotografiet viser arbeidslaget til Hans H. Kirketeigen i Kvam i Nord-Fron i juni 1896. Dovrebanen gjennom Gudbrandsdalen ble bygd på midten av 1890-åra, og skapte mange nye arbeidsplasser for husmenn.
Foto: Hans H. Lie (1867-1918)/Maihaugens fotoarkiv

Rallar, raller, slusk, anleggsslusk eller bus er eldre ord for en anleggsarbeider, særlig løsarbeidere som bygde jernbanelinjer, veier, industrianlegg eller var gruvearbeidere. Rallar brukes ofte om svenske arbeidere som jobbet på jernbaneanlegg. Den egentlige rallartida varte i Norge fra 1870-tallet til 1920-tallet.[1] Yrkesrollen regnes som et norsk og svensk særfenomen i en tid preget av omfattende industrialisering, utbygging av kommunikasjoner og store investeringer i begge land.[2]

En «slusk» eller «anleggsslusk» betyr blant annet anleggsarbeider. De var blant annet løsarbeidere ved jernbanen, men også veianlegg og vannkraftutbygging var store oppdrag slusker jobbet ved.[3][4][5][6] «Rallar» var et svensk ord, mens det på norsk het «slusk».[7]

Historikk

[rediger | rediger kilde]
Anleggsarbeider med feisel og minebor[8] på Drammensveien i Oslo 1942.
Foto: Anders Beer Wilse
Fem svenske veiarbeidere, fra veianlegget mellom Lima og Rörbäcksnäs ved norskegrensa i Dalarna 1901-1905, som feirer midsommar hos fotografen. Mennene er i arbeidsklær, røyker og drikker.
Foto: Nordiska Museet
Gravemaskin og rallare på arbeid i Medelpad i Sverige ca. 1910-1920
Foto: Nordiska Museet

Rallarer i Norge

[rediger | rediger kilde]

På 1800-tallet og framover ble Norge bygd ut med kommunikasjoner som vei, telegraf og jernbane. Landet ble dessuten industrialisert med vannkraftutbygging og annet der nye industrisamfunn kom til. Dermed oppstod anleggsarbeid en rekke steder.[1] Arbeiderne kom ofte fra fattige kår i norske bygder og byer. Det kunne også være lokale jordbrukere og fiskere som i perioder ville spe på inntektene.[1] I tillegg kom det mange arbeidsfolk fra Sverige som dermed utgjorde en viktig del av innvandrerne i Norge da.

Utbygginga av jernbanen i Norge tok til for alvor fra 1870-åra. Da bestemte Stortinget seg for flere store prosjekter i det nye transportsystemet: Trondheimsbanen over Røros, Hedmarksbanen, Smålensbanen, Meråkerbanen, Jærbanen og Vossebanen. Til å begynne med var det særlig ingeniøroffiserer som stod for byggeplanene, men etter hvert overtok sivilingeniører som var utdannet ved tekniske høgskoler i Tyskland, Sverige og Danmark.[8] Bergensbanen åpnet i 1909 som et av de aller største jernbaneprosjektene. Den ble regnet som en av 1900-tallets fremste ingeniørbragder og viste tydelig at det var bruk for både ingeniører og anleggsslusker for å bygge det nye industrisamfunnet.[8] Rallarperioden varte inn i mellomkrigstida, men på 1930-tallet ble det internasjonal lavkonjuntur og stor arbeidsledighet. Etter andre verdenskrig begynte gjenresininga av Norge med ny utbygging der mange anleggsarbeidere fikk fast jobb i det offentlige.[1]

Dagens arbeidere i bygge- og anleggsnæringa flytter sjeldnere med arbeidsstedet, men kan pendle mellom hjemmet og arbeidet.

Liv og arbeid

[rediger | rediger kilde]

Rallarenes liv og arbeid var preget av stadig flytting fra anlegg til anlegg, både på landsbygda og i vill natur, og de ble ofte avsondret fra samfunnet ellers. Dette førte til en egen kultur innad i det mannsdominerte miljøet, kjennetegnet av blant annet rallarviser og en spesiell klesstil med busseruller, myke, bredbremmede filthatter, halstørkler og annet arbeidstøy. Rallarene dro fra sted til sted, rastløse og frie. Det var mangel på arbeidskraft og lett å få arbeid. Mennene kunne også møte kvinner i bygdene de besøkte. Tilværelsen bestod likevel hovedsakelig av slitsomt og farlig kroppsarbeid og enkelt brakkeliv der kokkene var de eneste kvinnene. Kameratskapet og samholdet var imidlertid sterkt og den faglige yrkesstoltheten stor.[1]

Før maskinboring og gravemaskiner ble tatt i bruk, var feisel, håndbor, slegge, spade og trillebår de viktigste redskapene for sluskene.[8]

Fagpolitikk

[rediger | rediger kilde]

Rallarene var også med å skape de første fagforbundene i Norge. De ble dermed pionerer for arbeiderbevegelsen mange steder i landet, i blant i konflikt med lokale bønder.[1] Olav Strøm (1866-1963) var den første omreisende agitatoren blant rallarer og anleggsarbeidere, og sto i 1895 bak stiftelsen av Det norske Vei- og Jernbaneforbund, som seinere skiftet navn til Norsk Arbeidsmandsforbund. Også syndikalismen stod sterkt i rallarmiljøet, med impulser fra blant annet svenske rallarer. Norsk Syndikalistisk Føderasjon, som ble stiftet 1916, var aktiv i Nord-Norge og blant anleggsarbeiderne ved Rauma-, Røros- og Sørlandsbanen.

Anleggsarbeidere i Norge (bildeeksempler)

[rediger | rediger kilde]

Anleggsarbeidere i Sverige (bildeeksempler)

[rediger | rediger kilde]

Ordbakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Ordet rallar[9] kommer fra det svenske rallare, som i sin tur kommer av dialektordet ralla, 'trillebår',[10] 'liten jernbanevogn eller dressin'.[11] Ordet kan også være avledet av det svenske rallväg etter det engelske railway, 'jernbane'.[12]

Årsaken til at det svenske ordet er blitt en del av det norske språket, er at svært mange rallarer jobbet på norske jernbaneanlegg. De norske arbeiderne som jobbet på de samme eller tilsvarende anlegg, ble kalt slusk. Selv kalte rallarerne seg slusk eller bus, ord som opprinnelig var nedsettende kallenavn for slurvete, respektløse eller brutale personer, omstreifere og annet, men som bevisst ble tatt i bruk for å markere stolthet over eget arbeid.[1]

Rallkatt er et dialektord for «omstreifende hannkatt» eller «jente som reker omkring».[13] På svensk har baklängesrallare blitt brukt om den som river upp jernbanesporet i motsetning til dem som bygger det.

Rallarer i kunst og kultur

[rediger | rediger kilde]

Rallarer i bøker, film og diktning

[rediger | rediger kilde]
Det er flere bøker om rallarliv og anleggsarbeid i Norge og Sverige på 1800- og 1900-tallet. Bildet viser omslaget til Rallare fra 1909, skrevet av Elf Norrbo, psevdonym for den svenske arbeiderforfatteren Johan August Törnblom.

Tidlige eksempler på rallarer og anleggsarbeidere i skjønnlitteraturen er Andreas Hauklands fire bøker om Ol-Jørgen fra 1902. Mer kjent er Dansen gjenom skuggeheimen, den første boka i en serie på ti proletarromaner av Kristoffer Uppdal som ble utgitt 1910-1924. Rallarblod fra 1979 er en norsk filmatisering av disse romanene. Også Johan Falkberget skildret rallarer og gruveslusker i sine fortellinger. Cora Sandel beskriver i sin Kranes konditori fra 1945 rallaren Stivhatten. Arbeiderdikteren Hans Selmer Edh utga rallartrilogien Farende folk, La veien gå og Tross 1954–56. Også Bjørn Rongen skrev tre bøker om anleggsarbeiderne som bygde Bergensbanen: Toget over vidda, I jøkulens skygge og Klart for tog (1956–58). Anleggsarbeid ved Bergensbanen står dessuten sentralt i Gunnar Staalesens 1900. Morgenrød fra 1997, første del i den historiske romantrilogien hans om Bergen. Samme prestisjefylte ingeniørprosjekt blir også beskrevet i Jan Guillous Brobyggerne fra 2011. I 1993 utga Marit Nicolaysen den historiske ungdomsromanen Slusk om en ung anleggsarbeider.[14] Populærforfatteren John Korsell utga Glade rallare og rare folk i 1943. Arne Flatins underholdningsserie Rallarliv bestod av seks romaner og ble utgitt 1992-1993.[15]

Bjørn Erik Stemlands og Ketil Hugaas' musikkspill Slusk handler om gruveindustriens framvekst i Sulitjelma fra rundt 1850 til 1907 da en dannet fagforeninger på Langvannsisen. Musikalen ble første gang oppført i 1990.

I Sverige er det en tilsvarende rik rallartradisjon. Av kulturelle uttrykk derfra kan nevnes Arne Mattssons spillefilm Rallare fra 1947 som skildrer rallarlivet ved bygginga av Malmbanan mellom Narvik og Luleå. Der skrev blant andre Olle Länsberg om rallarna. Kjell E. Genberg har vært medforfatter til den tolv bøker lange serien Rallarliv under felles-pseudonymet Bo Lagevi.[16] Fra 1974 til 1985 ble det svenske litterære tidsskriftet Rallarros utgitt i Värmland med blant andre Per Helge og Bengt Berg i redaksjonen. Rallarros er svensk for geitrams.

Rallarviser

[rediger | rediger kilde]

Rallarvisene var skillingsviser og andre sanger med motiv fra rallarlivet, gjerne ved navngitte anlegg og gruver.[17][18] Språket i visene er ikke sjelden svorsk, en blanding av norsk og svensk. I tillegg til skillingsviser og arbeidersanger der teksten og innholdet var viktigst, fantes det i rallarmiljøene også arbeidssanger til bruk som hjelp i arbeidet. Det kunne være taktsanger for å regulere rytmen ved mineboring eller ropsanger som skulle gi signal til arbeidstaket ved baksing og påling.

Det er flere artister som har spilt inn rallarviser og liknende sanger, deriblant Ivar Medaas, Nystogs, Knutsen og Ludvigsen, Cornelis Vreeswijk og Fred Åkerström. Sangeren Magnus Samuelsen var blant dem som samlet materiale fra rallare og sjøfolk. Kniplia Pukkverk er en LP fra 1975 som inneholder mange rallarviser. Visesangeren Ragnar Olsen fra Finnsnes utga CD-en Rallaren i 2003.

På engelsk kan rallarviser og tilsvarende arbeidersanger kalles industrial ballads.

Eksempler
[rediger | rediger kilde]

Kulturminner, statuer og annet

[rediger | rediger kilde]
Historisk foto og skinnegang vist i Rallarmuseet i Moskosel i Norrbottens län i Sverige.
Interiør fra rallarmuseet i Moskosel, et lite tettsted i Arvidsjaur kommune i Norrbottens län i Sverige.
«Rallaren» av Sören Niklasson i Hallsberg i Sverige.

På flere gamle anleggs- og industristeder er det kulturminner, kunstverk, virksomheter, arrangementer og annet som er oppkalt etter rallarene. For eksempel er Rallarvegen langs Bergensbanen[19] og Rallarvegen langs Ofotbanen[20] tidligere anleggsveier som har navn etter dem.

På Finse ligger Rallarmuseet. Utstillingene der åpnet i 1990 og viser historien til høyfjellsstrekninga på Bergensbanen.[21] På Slirå på strekningen Finse-Hallingskeid på Bergensbanen ligger en rallarbrakke, en «provisorisk arbeiderbarakke» oppført i 1901 og påbygd fram til 1950-tallet slik at den kunne huse opptil 15 mann.

I Narvik er det en mange arrangementer og mer med tilknytning til rallartida, ofte i regi av Rallarklubben som ble stiftet 1981.[22] Der holdes hvert år den jernbanehistoriske Vinterfestuka med alpinturneringa Rallarsvingen og annet. Rallarmonumentet i Narvik er logo for Vinterfestuka. Byen har dessuten både Rallar'n Pub og Kro og Rallar'n barnehage. I Narvik og i Meløy er det også rallarmasj, turmarsjer i anleggsterrenget.

Supporterforeningen til Notodden Fotballklubb kalles Rallarberget. I byen arrangeres det også Rallarcup og annet.

Monumenter

[rediger | rediger kilde]

Det finnes rallarmonumenter flere steder i Norge. Lista under viser når de ble oppført.

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e f g PaxLeksikon. Oslo: Pax forlag. 1978. s. 100. ISBN 8253009836. 
  2. ^ Steinar Aas' foredrag Rallarens velmaktsdagar - myte og realitet[død lenke]
  3. ^ Det gror i en rallars spor: Vinstra kraftselskap jubilerer : 50 år, 1946-1996. [Vinstra]: Selskapet. 1996. ISBN 8299242215. 
  4. ^ https://ordbok.uib.no/SLUSK
  5. ^ Viser og vers fra anlegg og gruve: en antologi utgitt til Bergmannsdagene 1976. Oslo: Tiden. 1976. ISBN 8210012495. 
  6. ^ Færøyvik, Frode (1989). Fra feisel til fullprofil: fjellsprengere i samfunnets tjeneste. Oslo: Norsk forening for fjellsprengningsteknikk. ISBN 8299195209. 
  7. ^ Theander, Agge (1996). Vandringar på Rallarvägen: Ofotenbanan. Bodö: [Nordland fylkeskommune]. ISBN 8291138648. 
  8. ^ a b c d «Fra feisel og minebor» (om arbeid medbergverk, tunneler og jernbane)
  9. ^ Oppslagsordet «rallar» i Norsk orbok 2014[død lenke]
  10. ^ Rallarna i Sverige (utgitt i Populär Historia 11/2009) Arkivert 12. desember 2013 hos Wayback Machine.
  11. ^ Oppslagsordene «rallare» og «ralla» i Svenska Akademiens ordbok[død lenke]
  12. ^ Etymologi ifølge Norsk ordbok: «sv., visstn. avl. av rallväg (e. eng. railway ) jernbane»
  13. ^ Oppslagsordet «rallkatt» i Norsk ordbok 2014[død lenke]
  14. ^ Digital blakopi av Marit Nicolaysens Slusk (Aschehoug, 1993)
  15. ^ Arne Flatins Rallarliv 1-6 Arkivert 5. mars 2016 hos Wayback Machine.
  16. ^ Rallarliv 1-12
  17. ^ Digital bokkopi av Ragnvald Hedemann: Rallaren og hans viser (1973)
  18. ^ Digital blakopi av Hanna Lunds Rallarviser : med melodier (Tiden, 1950)
  19. ^ Digital blakopi av Rallarvegen : kulturhistorisk vegvisar for høgfjellsvegen langs Bergensbanen (Cappelen, 1994)
  20. ^ Digital blakopi av Agge Theanders Vandringar på Rallarvägen : Ofotenbanan (Bodø, 1996)
  21. ^ «Rallarmuseet på Finse». Arkivert fra originalen 13. juni 2013. Besøkt 15. mars 2013. 
  22. ^ Den Stolte og Ærverdige Rallarklubben av Malmbyen Narvik
  23. ^ Postkort med Kåre Oruds «Rallaren» i Rallarparken på Rjukan
  24. ^ Rallarmonumentet i Narvik. Reportasje fra avdukingen. (radioprogram fra NRK 1959)
  25. ^ Rallarmonumentet i Narvik Arkivert 24. april 2009 hos Wayback Machine.
  26. ^ Statuer på Notodden[død lenke]
  27. ^ Odd Hilts rallarmonument i Øvre Årdal[død lenke]
  28. ^ Skulpturer i Narvik Arkivert 5. oktober 2009 hos Wayback Machine.
  29. ^ «Rallaren i Åndalsnes, levert 1999». Arkivert fra originalen 1. juni 2014. Besøkt 15. mars 2013. 
  30. ^ Altaposten 14. juni 2004:Fra Amerika til rallarfest

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]