Sjur Lindebrække

Sjur Lindebrække
Født		6. apr. 1909[1] Voss, Hordaland
Død		1. okt. 1998 (89 år) Bergen
Beskjeftigelse		Banksjef og jurist
Utdannet ved		Universitetet i Oslo
Far		Gjert Lindebrække
Søsken		Tikken Manus
Parti		Høyre
Nasjonalitet		Norge
Medlem av		Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab
Utmerkelser		Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden
Høyres formann
1962–26. april 1970
Forgjenger		Alv Kjøs
Etterfølger		Kåre Willoch
Høyres 2. viseformann
1950–1954
Etterfølger		Claudia Olsen
Stortingsrepresentant
4. desember 1945–31. desember 1953
Valgkrets		Bergen

Sjur Lindebrække (1909–1998) var en norsk banksjef, jurist og politiker (H). Han var en av Høyres mest sentrale politikere i etterkrigstiden, i generasjonen mellom C.J. Hambro og Kåre Willoch. Ifølge historiker Francis Sejersted omtales Lindebrække med rette som «det moderne Høyres far».^[2]

Lindebrække var stortingsrepresentant for Bergen 1945–1953, Høyres 2. viseformann 1950–1954 og Høyres formann 1962–1970. Han ønsket et vidtfavnende og liberalt parti i sentrum av norsk politikk, og la stor vekt på sosialpolitiske spørsmål. Sammen med John Lyng tildeles Lindebrække den største æren for at partiet i etterkrigstiden fremstod med en økonomisk politikk bygd på kravet om full sysselsetting og en sosial profil.^[3]

Lindebrække var en svært avholdt agitator og kombinerte verbal slagkraft med innlevd kroppsspråk. Ifølge journalist Lars Hellberg hendte det på Høyres kurs på Reistad i Lier «at han rev ned talerstolen og ble liggende på gulvet, men hver gang fortsatte han å tale like engasjert som før han tok gulvet.»^[3]

Bakgrunn og yrkeskarrière

Han ble født på Voss i 1909 som sønn av direktør (og senere fylkesmann) Gjert Lindebrække og sangerinne Ida Bessesen Lie Lindebrække. Moren var niese av forfatteren Jonas Lie, og Sjur Lindebrække var dermed nevø av forfatteren Bernt Lie, fetter av billedhuggeren Emil Lie og tremenning av Vidkun Quislings politiminister, Jonas Lie. Sjur Lindebrækkes søster var motstandskvinnen Tikken Manus, gift med Max Manus. Navnet Lindebrække, sammensatt av linde («lind») og brække («bakke»), er registrert i Ulvik så tidlig som i 1312.^[4]

Han vokste opp i Bergen, tok examen artium i 1927 og foretok studiereiser til Frankrike og England i henholdsvis 1935 og 1937. Under andre verdenskrig var han en sentral motstandsmann i Bergen, men utelater krigsårene i sine memoarer. Lindebrække var cand.jur. fra Universitetet i Oslo, med den svært sjeldne karakteren ren laud,^[5] fra 1931 og dr.juris. fra 1948. Han var dommerfullmektig i Nordfjord 1932–1933 og universitetsstipendiat i rettsvitenskap 1933–1936. I 1936 ble han ansatt i Bergens Privatbank, hvor han senere var soussjef 1940–1945, banksjef i 1945 og 1946–1959, administrerende direktør 1959–1968 og arbeidende styreformann 1968–1976. Han hadde permisjon fra banken da han var sjef for Erstatningsdirektoratet 1945–1946. Han styrte Bergens Privatbank gjennom en periode preget av kraftig ekspansjon både nasjonalt og internasjonalt, og kjempet for en uavhengig norsk banknæring – som han anså som en grunnleggende forutsetning for et demokratisk samfunn – gjennom hele sin yrkeskarrière.^[3]

Lindebrække innehadde en rekke offentlige, private og organisatoriske verv, deriblant medlem av Krigsskadekomiteen 1945–1946, styremedlem i Vaksdal Mølle 1945–1955, medlem av Statens penge- og finansråd 1945–1947, medlem av Samarbeidsnemnda 1954–1965, formann i Den norske Bankforening 1954–1960, styremedlem i Hygea Bergen 1945–1973, medlem av representantskapet i Vesta 1964–1973, formann i bedriftsforsamlingen i Hansa bryggeri 1970–1979, styremedlem i Chr. Michelsens Institutt til 1980 og styremedlem i Verdens Gang.

Politisk arbeid

Stortingsrepresentant

Stortinget i 1950-årene.

Foto: David Hunter

Lindebrække ble innvalgt på Stortinget fra Bergen mot sin vilje i 1945. Han var ikke medlem av Høyre, og forsøkte forgjeves å bli fritatt fra å være listekandidat.^[6] Han viste til Grunnloven og sitt virke i Erstatningsdirektoratet, men dette ble ikke godtatt som gyldig grunn til å nekte ettersom denne jobben bare var midlertidig.^[6] I Bergen ble det – mer enn spøkefullt – sagt at «Høyre sendte en Venstre-mann til Stortinget, Venstre en Høyre-mann».^[6]

Han gjorde seg allikevel raskt gjeldende som medlem av Stortingets finans- og tollkomité, og var Høyres ledende finanspolitiker i sin tid på Stortinget.^[3] I årene etter krigen utøvde han også press overfor C.J. Hambro for å få Høyre til å støtte norsk NATO-medlemskap, hvilket han lyktes i.^[2] I 1947 fastslo han at full sysselsetting var et overordnet mål for Høyre, og vakte oppsikt både i og utenfor partiet.^[2] Arbeiderpartiet mente å ha monopol på den slags uttalelser, men det ble ikke godtatt av Lindebrække.^[2] I 1949 meldte han seg til slutt inn partiet og lot seg renominere, men da hadde han til gjengjeld skrevet partiprogrammet selv.^[6]

I 1950 møtte han på Stortinget samtidig som sin første barnepike fra Voss, Arbeiderparti-kvinnen Gurid Almenningen. Da skal Almenningen ha uttalt: «Vær snill med han Sjur. Han var slik en god gutt!»^[6]

Høyres formann

I 1950 ble han valgt til partiets første organisatoriske viseformann, mens Alv Kjøs og C.J. Hambro ble valgt til henholdsvis politisk viseformann og formann. Lindebrække var åpenbart partiets oppadstigende stjerne og ble lansert som formannskandidat i 1952, men ble stoppet av Hambro. Hambro mente at Lindebrække var altfor samarbeidsvillig, og hindret formannsvalget med følgende utsagn: «Høyre bør ha en formann de andre partiene helst ser blir skiftet ut.»^[2] Etter sin avgang som viseformann i 1954 fortsatte han som medlem av Høyres sentralstyre. Hverken Lindebrække eller John Lyng våget å ta det endelige oppgjøret med den politiske organisasjonen Libertas, noe de eldre lederne Hambro og Kjøs fullbyrdet istedenfor.^[2][7]

Etter press kom han tilbake til politikken for fullt som partiformann i 1962, og sørget dermed for et generasjonsskifte ti år senere enn planlagt.^[2] Med seg som viseformenn gjennom hele sin formannstid hadde han Svenn Stray og Håkon Kyllingmark. Hans formannstid ble preget av en rekke uortodokse initiativer og en styrking av organisasjonsarbeidet, men den ble allikevel ikke så lysende som mange hadde ventet, og det blir gjerne sagt at hans største bidrag til partiet var gitt før han ble dets formann.^[2] Partiets sosiale profil og iver for borgerlig samarbeid ble imidlertid styrket, og i 1963 kunne John Lyng danne sin kortvarige regjering som banet vei for dannelsen av Per Bortens regjering i 1965. Francis Sejersted skrev i Høyres historie: «Ingen har som Lindebrække bidratt til å modernisere Høyres profil, til å tilpasse partiet til tidens problemer.»^[3] I 1970 overlot Lindebrække formannsvervet til Kåre Willoch, men var formann i Høyres politiske råd 1971–1981 og medlem av sentralstyret igjen fra 1974.

Det er desentraliseringen av beslutningsmyndigheten i et samfunn, ikke konsentrasjonen av den, som er demokratiets egentlige kjerne. Det er til syvende og sist ikke rekkevidden av de beslutninger som treffes av folkevalgte representanter, men heller individets utstrakte adgang til på sitt eget område å handle selvstendig og under ansvar som kjennetegner det frie samfunn.

Lindebrække i Minerva i 1968.^[8]

En gjenganger i Lindebrækkes taler og virke var det han formulerte som «tillitspolitikk»: At mennesker skulle møtes med størst mulig tillit og frihet, som i sin tur førte til at mennesker tok større personlig og sosialt ansvar.^[9][10] Disse tankene gjenfinnes fortsatt i Høyres idégrunnlag. Kort sagt bygde tillitspolitikken på «et sterkt forsvar for liberale ideer om enkeltmenneskets verdighet og rettigheter, eiendomsrett og økonomisk frihet,» ifølge Kristin Clemet.^[10]

Lindebrække var varamedlem av Den Norske Nobelkomite fra 1. januar 1970 til 31. desember 1975, fungerende medlem fra 29. august 1970 til 17. mars 1971 og fra oktober 1973 til 31. mai 1974. Fra 1. januar 1976 til 31. desember 1981 var han fast medlem. Det er i ettertid kommet fram at han – sammen med Bernt Ingvaldsen – samarbeidet med den brasilianske ambassadøren i Oslo for å hindre at biskop Hélder Câmara fikk Nobels fredspris. Câmara var en sterk kritiker av militærdiktaturet i Brasil.^[11]

Utmerkelser

I 1960 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Han var æresmedlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.

Sjur Lindebrækkes pris for demokrati og menneskerettigheter, også kalt Menneskerettighetsprisen, utdeles årlig under Høyres landsmøte. Utdelingen skjer etter vedtak i en uavhengig priskomité. Ifølge Ine Marie Eriksen Søreide blir prisen tildelt «enkeltpersoner eller organisasjoner som i Sjur Lindebrækkes ånd aktivt og konsekvent fremmer grunnleggende politiske og økonomiske friheter og rettigheter, og som arbeider for å styrke demokratiske institusjoner og prosesser, i samfunn der demokrati og menneskerettigheter er undertrykket eller truet.»^[12]

Bibliografi

• 1935 – Oversikt over erstatningsretten.
• 1939 – Oversikt over negotiable dokumenter og andre omsetningspapirer.
• 1940 – Eiendomsrettens overgang ved frivillig overdragelse av løsøre.
• 1943 – Rembursretten.
• 1946 – Eiendomsrett og konkursbeslag.
• 1947 – Til ettertanke. Mål og midler i næringspolitikken.
• 1953 – Tillit og tillitspolitikk.
• 1958 – Kapitalbehov, kredittrestriksjoner og forretningsbankenes utlånspolitikk.
• 1960 – Norsk Høirepresse (1935-1960).
• 1961 – Politiske alternativer.
• 1965 – Ved et tideverv.
• 1969 – Samfunn i samarbeid.
• 1973 – Veien videre. Et konservativt utsyn.
• 1983 – Tro og tillit. Personlige og politiske erindringer.

Referanser

1. Merkedager : fødselsdager, stiftelsesdatoer, begivenheter, urn.nb.no^{[Hentet fra Wikidata]}
2. ^ «Høyres historie» (PDF). Høyre. Arkivert fra originalen (PDF) 20. september 2009. 
3. ^ Hellberg, Lars (2003), «Sjur Lindebrække», i: Helle, Knut, Norsk biografisk leksikon, Oslo: Kunnskapsforlaget, http://nbl.snl.no/Sjur_Lindebr%C3%A6kke 
4. «Lindebrække». Språkspalten, NRK Hordaland. 14. januar 2003. 
5. Olav Njølstad (2008). Jens Chr. Hauge - Fullt og helt. Oslo: Aschehoug. s. 39. 
6. ^ Herbjørn Sørebø (15. oktober 1998). «Kraftlaust demokrati». Dag og Tid. Arkivert fra originalen 17. desember 2012. Besøkt 8. desember 2010. 
7. Lasse Midttun (9. november 2007). «Ungdommen datildags». Morgenbladet. ^{[død lenke]}
8. Torbjørn Røe Isaksen (20. juni 2006). «En lang mother». Lille Blå. Arkivert fra originalen 30. august 2006. 
9. Kristin Clemet (8. juli 1996). «Hva velger vi ved neste stortingsvalg?». Aftenposten. ^{[død lenke]}
10. ^ Kristin Clemet (29. oktober 2010). «Tillit, kontroll og velferd». Civita. Arkivert fra originalen 5. januar 2011. 
11. Stig Arild Pettersen (9. mars 2017). «På lag med diktaturet». NRK. Besøkt 9. mars 2017. 
12. «Menneskerettighetsprisen 2010». Høyre. 9. mai 2010. ^{[død lenke]}

Litteratur

• 1969 – Tillit og kontakt. Festskrift til Sjur Lindebrække på 60-årsdagen 6. april 1969.

Eksterne lenker

• (no) Sjur Lindebrække hos Stortinget
• (no) Sjur Lindebrække i PolSys hos Sikt – Kunnskapssektorens tjenesteleverandør
• «(no) Sjur Lindebrække» i Norsk biografisk leksikon.

Wikiquote: Sjur Lindebrække – sitater

Portal: Konservatisme