Slaget ved Carabobo

La Batalla de Carabobo
Konflikt: Bolívars krig, den venezuelanske uavhengighetskrigen, de hispanoamerikanske uavhengighetskrigene
Slaget ved Carabobo', av Martín Tovar y Tovar. Kartet under viser Carabobo-regionens beliggenhet i Venezuela.
Dato 24. juni 1821 Sted Campa Carabobo, Carabobo, Venezuela Resultat Avgjørende seier til patriotene
Stridende parter
Partioter: Gran Colombia De britiske legioner	Rojalister: Spania Ny-Granada
Kommandanter og ledere
Simón Bolívar José Antonio Páez Manuel Cedeño † Ambrosio De La Plaza y Obelmejia †	Miguel de la Torre
Styrker
4000 infanterister og 2500 kavalerister	3500 infanterister og 1500 kavalerister[1] 2 kanoner
Tap
200 døde[2]	2908 døde og sårede 1 kanon

Slaget ved Carabobo (spansk: La Batalla de Carabobo) var et slag under Venezuelas frigjøringskrig fra det spanske imperiet under de hispanoamerikanske uavhengighetskrigene som ble utkjempet mellom den stor-kolombianske selvstendighetshæren under Simón Bolívar og rojalist-styrkene ledet av den spanske feltmarskalken Miguel de la Torre 24. juni 1821. Slaget endte i en avgjørende seier for Bolívars uavhengighetsstyrker, og sikret dermed Venezuelas selvstendighet.

Bakgrunn

Oversiktskart over den venezuelanske selvstendighetskrigen av Agostino Codazzi, patrioter i gult og rojalister i rødt. Øverst: 1812–1814; i midten: 1815–1817; nederst: 1818–1819

Slaget ved Carabobo, 1887 av Martín Tovar y Tovar

Enda et bilde av slaget av Tovar

Venezuelas frigjøringskrig startet i 1811 med en selvstendighetserklæring og var politisk koblet sammen med resten av uavhengighetskrigene i spansk Amerika. Spanske styrker klarte i 1812 å skaffe seg kontroll over landet, men krigen fortsatte lenge i en stillestående tilstand hvor rojalistene kontrollerte de større byene i nord og republikanerne kontrollerte de tynt befolkete områdene i sør. I 1819 invaderte Simón Bolívar Ny-Granada og vant en viktig seier i slaget ved Boyacá i dagens Colombia. Videre opprettet han Gran Colombia, som besto av dagens Ecuador, Colombia og Venezuela for å danne en forent front mot spanjolene.

Slagorden

Venezuelanernes hær var ledet av Simón Bolívar og videre delt opp i tre divisjoner under José Antonio Páez, Manuel Cedeño og Ambosio Plaza. Videre var hæren delt inn i en rekke kavaleri- og infanteribataljoner. Den spanske hæren var kommandert av Miguel de la Torre, og delt inn i seks infanteribataljoner og fire kavaleribataljoner. Rojalistene hadde også to kanoner.

Slaget

Rojalistene okkuperte veien fra Valencia til Puerto Cabello. Mens Bolívars styrke på omtrent 6500 soldater nærmet seg rojalistenes stillinger, bestemte Bolívar seg for å dele opp styrken sin, og sende halve styrken ut på en flankemanøver i det ujevne terrenget. På samme måte delte la Torre styrken sin, og sendte halve styrken mot Bolívars. Mens de beskjøt patriotene med muskettild, holdt rojalistene tilbake angrepet sitt en stund. Det venezuelanske infanteriet sviktet sin oppgave, og flyktet, men irlenderne, waliserne og engelskmennene fra den såkalte britiske legionen, altså britiske frivillige, kjempet hardt og inntok åsene. Omtrent halvparten av Bolívars tap var soldater fra den britiske legionen.

Avgjørende slag i Sør-Amerika under de hispanoamerikanske uavhengighetskrigene 1811-1824
Bolivia Guaqui Chile Chacabuco Maipú Agüi Colombia Boyacá Venezuela Carabobo Ecuador Pichincha Perú Junín Ayacucho

Til slutt brøt patriotene gjennom rojalistenes flanke og angrep deretter la Torres styrke. Hele det venezuelanske rojalistkavaleriet valgte da å flykte fra slaget. Det spanske infanteriet valgte da å forme firkantformasjoner og kjempet hardt til de bukket under for patriotenes kavaleriangrep. Dette angrepet var så effektivt at bare omtrent 400 soldater fra ett infanteriregiment kom trygt fram til Puerto Cabello.

Nå da rojalistenes hovedstyrke i Venezuela var knust, var selvstendigheten sikret. Slaget var ekstremt ensidig; for hver døde patriot var 14-15 rojalister blitt drept eller såret. Dette er enda mer bemerkelsesverdig når en tenker på at slaget ble utkjempet på slutten av muskettenes tidsalder, hvor vinnerne av et slag som oftest mistet like mange, om ikke flere soldater enn dem de beseiret. Riktignok døde både Manuel Cedeño og Ambrosio Plaza (døde egentlig dagen etter av sår fra slaget), i tillegg til Nevado, Bolívars hund.

Betydning

Etter denne viktige seieren var Cumaná og Puerto Cabello de eneste større byene som rojalistene fortsatt kontrollerte. Cumaná ble snart inntatt, mens Puerto Cabello overga seg i oktober 1823 etter en beleiring. Det samme året sendte spanjolene styrker for å gjenerobre landet, men ble beseiret i slaget på Maracaibo-sjøen. Kampen for selvstendighet var nå over i Venezuela, men hadde kostet over halvparten av landets hvite befolkning livet. Som en del av Gran Colombias hær kjempet venezuelanerne videre under Bolívar og sammen med argentineren José de San Martíns styrker for å befri Ecuador, Peru og Bolivia, fram til den endelige seieren ved Ayacucho i 1824.

I Venezuela blir 24. juni feiret som slaget ved Carabobo-dagen eller alternativt hærens dag.

Notater

1. Av totalt 1551 teoretiske kavalerister sloss bare to hussarskvadroner, ca 200 mann, til fots i slaget, mens resten, 1371 venezuelanske llaneroer, flykta)
2. Bolívars anslag, sannsynligvis betydelig større