Stig Järrel

Stig Järrel
Født8. feb. 1910[1][2]Rediger på Wikidata
Malmberget
Død1. juli 1998[1][2]Rediger på Wikidata (88 år)
Monte Carlo
BeskjeftigelseFilmregissør, skuespiller Rediger på Wikidata
EktefelleKarin Juel
Ingrid Backlin
BarnHenrik S. Järrel
NasjonalitetSverige
UtmerkelserLitteris et Artibus (1982)
Aktive år1935
IMDbIMDb

Stig Järrel (født Stig Ohlsson 8. februar 1910 i Malmberget i Sverige, død 1. juli 1998 i Monte Carlo i Monaco) var en svensk skuespiller, revyartist og forfatter.

Stig Järrel som latinlektoren Caligula i Alf Sjöbergs Hets (1944).

Stig Järrel er en av 1900-tallets mest velkjente svenske skuespillere. Han hadde et bredt register og behersket alt fra revy till dramatikk. Han kom inn på Dramatens elevskola i 1929. I samband med det byttet han etternavn fra Ohlsson til Järrel, inspirert av Sven Jerrings navn. I begynnelsen av 1930-tallet arbeidet han hos Gösta Ekman. Han var også knyttet til Dramatiska teatern. Blant hans karakterroller er Jean i Strindbergs Fröken Julie, kapteinen i Strindbergs Dödsdansen og baron Sinclair i Av hjärtans lust.

Han gjorde 131 filmroller og stod foran kamera mest under 1940- og 1950-tallet, da han hadde et snitt på seks filmer om året. Personlig rekord satte han i 1954 da han medvirket i tolv filmer.

Han filmdebuterte i 1935 i Edvard Persson-filmen Larsson i andra giftet. En av hans mest minneverdige roller er som den sadistiske læreren Caligula i Alf Sjöbergs Hets (1944), med manus av Ingmar Bergman. Det var også én av få filmroller som Järrel selv var fornøyd med. Han spilte Carmencitas argentinske pappa i Evert Taube-filmen Sjösalavår, en loffer i Vägen till Klockrike, han var sølvtyven Alfredo i Astrid Lindgren-filmen Rasmus, Pontus och Toker, og i komedien Fram för lilla Märta opptrådte han forkledd som kvinne.

Revy og radio

[rediger | rediger kilde]

Han var den ledende komikeren i Kar de Mumma-revynBlancheteatern og Folkan i 34 år. På revyscenen ble han kjent som den koleriske og sannhetssøkende figuren «Fibban Karlsson» som häcklade makthavere og politikere i skarpe monologer. I 1965 ble han tildelt Karl Gerhards Hederspris. På slutten av 1970-tallet spilte han farse hos Per GerhardVasateatern; Min fru går igen (1978) och Sängkammarfars (1980). Sin siste rolle foran filmkamera gjorde han i julekalenderen Trolltider i (1979) hvor han spilte maktmesteren Gorm.

Stig Järrel har blitt beskrevet som et komisk geni. Han var snartenkt og kvikk i replikken. Sin enorme improvisasjonsevne fikk han utløp for i radioserier som Tyve spørsmål og På minuten. Järrel kunne prate hvor lenge som helst om hva som helst uten problemer.

Pensjonist

[rediger | rediger kilde]

På 1980-tallet trakk han seg tilbake fra rampelyset og bosatte seg i Roquebruneden franske riviera. I 1987 fikk han Sällskapet Stallbrödernas pris Revyräven.

Ved siden av skuespilleraktiviteter var Stig Järrel også kjent som en lidenskapelig pokerspiller. Dette synger Povel Ramel om i visen Gräsänkling Blues der tekstlinja «vårt hembiträde Anna <...> förlorade jag i poker till Stig Järrel i förrgår natt» forekommer. Han skrev også sangtekster.

Stig Järrel er far til Henrik S. Järrel og Helen Åberg, født Järrel. Han ble gift den 19. mars 1960 i Campidoglio i Roma med Aase Kjær fra Odense.[3]

Filmografi (i utvalg)

[rediger | rediger kilde]

Filmmanus

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Find a Grave, Find a Grave-ID 8210382, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Panorama 60 – en bokfilm fra Bonniers Folkbibliotek, red. Per-Erik Lindorm, Albert Bonniers förlag, Stockholm 1960 s.99

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]