Stig Järrel | |||
---|---|---|---|
Født | 8. feb. 1910[1][2] Malmberget | ||
Død | 1. juli 1998[1][2] (88 år) Monte Carlo | ||
Beskjeftigelse | Filmregissør, skuespiller | ||
Ektefelle | Karin Juel Ingrid Backlin | ||
Barn | Henrik S. Järrel | ||
Nasjonalitet | Sverige | ||
Utmerkelser | Litteris et Artibus (1982) | ||
Aktive år | 1935– | ||
IMDb | IMDb | ||
Stig Järrel (født Stig Ohlsson 8. februar 1910 i Malmberget i Sverige, død 1. juli 1998 i Monte Carlo i Monaco) var en svensk skuespiller, revyartist og forfatter.
Stig Järrel er en av 1900-tallets mest velkjente svenske skuespillere. Han hadde et bredt register og behersket alt fra revy till dramatikk. Han kom inn på Dramatens elevskola i 1929. I samband med det byttet han etternavn fra Ohlsson til Järrel, inspirert av Sven Jerrings navn. I begynnelsen av 1930-tallet arbeidet han hos Gösta Ekman. Han var også knyttet til Dramatiska teatern. Blant hans karakterroller er Jean i Strindbergs Fröken Julie, kapteinen i Strindbergs Dödsdansen og baron Sinclair i Av hjärtans lust.
Han gjorde 131 filmroller og stod foran kamera mest under 1940- og 1950-tallet, da han hadde et snitt på seks filmer om året. Personlig rekord satte han i 1954 da han medvirket i tolv filmer.
Han filmdebuterte i 1935 i Edvard Persson-filmen Larsson i andra giftet. En av hans mest minneverdige roller er som den sadistiske læreren Caligula i Alf Sjöbergs Hets (1944), med manus av Ingmar Bergman. Det var også én av få filmroller som Järrel selv var fornøyd med. Han spilte Carmencitas argentinske pappa i Evert Taube-filmen Sjösalavår, en loffer i Vägen till Klockrike, han var sølvtyven Alfredo i Astrid Lindgren-filmen Rasmus, Pontus och Toker, og i komedien Fram för lilla Märta opptrådte han forkledd som kvinne.
Han var den ledende komikeren i Kar de Mumma-revyn på Blancheteatern og Folkan i 34 år. På revyscenen ble han kjent som den koleriske og sannhetssøkende figuren «Fibban Karlsson» som häcklade makthavere og politikere i skarpe monologer. I 1965 ble han tildelt Karl Gerhards Hederspris. På slutten av 1970-tallet spilte han farse hos Per Gerhard på Vasateatern; Min fru går igen (1978) och Sängkammarfars (1980). Sin siste rolle foran filmkamera gjorde han i julekalenderen Trolltider i (1979) hvor han spilte maktmesteren Gorm.
Stig Järrel har blitt beskrevet som et komisk geni. Han var snartenkt og kvikk i replikken. Sin enorme improvisasjonsevne fikk han utløp for i radioserier som Tyve spørsmål og På minuten. Järrel kunne prate hvor lenge som helst om hva som helst uten problemer.
På 1980-tallet trakk han seg tilbake fra rampelyset og bosatte seg i Roquebrune på den franske riviera. I 1987 fikk han Sällskapet Stallbrödernas pris Revyräven.
Ved siden av skuespilleraktiviteter var Stig Järrel også kjent som en lidenskapelig pokerspiller. Dette synger Povel Ramel om i visen Gräsänkling Blues der tekstlinja «vårt hembiträde Anna <...> förlorade jag i poker till Stig Järrel i förrgår natt» forekommer. Han skrev også sangtekster.
Stig Järrel er far til Henrik S. Järrel og Helen Åberg, født Järrel. Han ble gift den 19. mars 1960 i Campidoglio i Roma med Aase Kjær fra Odense.[3]