Tor Jonsson

Tor Jonsson
Født14. mai 1916Rediger på Wikidata
Lom
Død14. jan. 1951Rediger på Wikidata (34 år)
Oslo
BeskjeftigelseJournalist, lyriker, skribent Rediger på Wikidata
PartiArbeiderpartiet
NasjonalitetNorge
Tor Jonsson på Commons
Plassen "Prestekroken", på sørsiden av Lomsegga, dikteren Tor Jonssons fødested og barndomshjem i Lom.
Foto: Frode Inge Helland
Skolesaker, Tor Jonssons blyanter, utdrag av vitnemål og skolebok med dikt om blakken.
Foto: Frode Inge Helland

Tor Jonsson (født 14. mai 1916 i Lom i Gudbrandsdalen, død 14. januar 1951) var en norsk forfatter og journalist.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Tor Jonsson vokste opp i fattigdom, med en syk mor. Familien ble i 1924 tvunget fra husmannsplassen hvor han vokste opp, etter at sønnen til den som hadde kontrakt på bruket, kom hjem fra USA og gjorde krav på plassen. Jonssons far tok saken til retten, men manglet rettsgyldige papirer på bruket.[1] Etter at faren døde tok Jonsson arbeid som gårdsarbeider og gartner og etterhvert som journalist.

Olav Dalgard refuserte to ganger diktsamlinger av Jonsson, men roste og oppmuntret ham til å fortsette. «Vetl-Aukrusten», som Jonsson ble kalt hjemme i Lom, fikk i 1943 antatt Mogning i mørkret, som ble smuglet inn til Dalgard på Grini. Dalgard mente Jonsson sto frem som en ny Rudolf Nilsen - denne gang «en husmannsætling» fra fjellbygdene - som vantrivdes i den verden han kalte «frostlendet», der «Eg ropa. Men ingen svara». Da Dalgard så ham siste gang, var det i Forfatterforeningen, der Jonsson satt på fanget til den unge Astrid Hjertenæs Andersen.[2]

Dikteren

[rediger | rediger kilde]

Tor Jonsson ble sterkt preget av oppveksten noe som også fremkommer i diktene hans. Flere av Jonssons dikt tematiserer mørke, ensomhet og død.[3] Han blir ofte beskrevet som en brukslyriker. Mange av diktene hans konsentrerer seg om to hovedlinjer. Den ene handler om spenningen mellom individet og fellesskapet, spesielt bygdesamfunnet, et miljø han kunne oppleve som knugende.

Var eg ein Gud,

ville eg skapa
kjærleik og død

berre kjærleik og død.
– diktet «Fattige ynskje»

Jonssons forfatterskap omfatter alle sjangre, men det er lyrikk og essays han er mest anerkjent for. Essayene hans går inn i den nynorske tradisjonen etter Garborg og A. O. Vinje.[4]

Siste stikk er en enakter som vant førstepremien i en amatørkonkurranse utlyst av Kirke- og undervisningsdepartementet i 1950. Den ble sendt som hørespill året etter, i forbindelse med et større minneprogram om den da nylig avdøde forfatteren.

Olav Vesaas mener Ei dagbok for mitt hjarte er den viktigste boken av Jonsson.[4]

Kvar gong når hjartet sleit seg fri frå alt det tankesvarte,
då skreiv eg desse orda i ei dagbok for mitt hjarte.

Politikk

[rediger | rediger kilde]

Olav Vesaas omtaler Jonsson som en skarp observatør av fenomen i samtiden, som han kritiserte med skarpe ord. Han var skeptisk til dyrkingen av det «helnorske». Han var også skeptisk til tiltagende kommersialisme. Jonsson hadde pasifistiske holdninger og et sosialistisk grunnsyn og meldte seg ut av Arbeiderpartiet i protest mot NATO-vedtaket i 1949.[4]

Siste år

[rediger | rediger kilde]

I 1945 ble han journalist i Dølenes Blad. I 1946 var han redaktør for Hallingdølen gjennom et halvt år. Fra han var åtte år og mesteparten av sitt liv bodde Tor Jonsson sammen med sin mor og hans ugifte søster på ett rom og kjøkken med sovealkove i et lite hus kalt Stusslegstugu.[5] Først etter sin mors død i 1950 flyttet han til Oslo. Der ble han hodestups forelsket i journalisten Ruth Alvesen, men forholdet endte ulykkelig.

I Oslo var Jonsson ofte innom hotellet Bondeheimen. Han traff venner der, og kjente òg Kristine Ullmo, som drev hotellet. Hun var sambygding av ham. Jonsson var dessuten blitt venn med dikterparet Tarjei og Halldis Moren Vesaas. Da hotellet var fullt og Jonsson gjerne ville overnatte en dag i januar 1951, var det kanskje ikke så rart at Tarjei Vesaas ble spurt om Jonsson kunne få den ledige senga på dobbeltrommet hans. Vesaas sa ja til det, men da han om kvelden kom tilbake etter en avtale, var Jonsson borte. En kort melding lå igjen etter ham. Den endte med «farvel». Vesaas undret seg over dette. Neste dag ble undringen til uro, og han møtte folk som sa at Jonsson hadde hatt en tung tid og snakket om å ende livet sitt. Vesaas dro deretter til stedet der Jonsson bodde. Det hørtes ut som han lå og sov, men han åpnet ikke døra. Ved hjelp av naboer fikk Vesaas brutt seg inn til Jonsson. De fikk ham til sykehus. Noen dager senere døde Tor Jonsson.[6]

«Det er ikkje noko anna menneske som har skuld i at det gjekk slik med meg. Siste helsing Tor.» Det skrev han til sin nabo og fetter Andreas Brunes. Trolig hadde Jonsson brukte julehelgen til å gjennomgå alt han hadde skrevet, og brent mye. Tarjei Vesaas skrev til Inge Krokann like etter at «det låg eit tjukt lag med nybrend papiroske i peisen. Det er nok gått med mangt som ikkje burde …»

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]

Priser

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Astrid Skår i Ved grensa, Det Norske Samlaget 1995, ISBN 9788252145748
  2. ^ Olav Dalgard: Samtid II (s. 101-2), forlaget Tiden, Oslo 1978, ISBN 82-10-01473-0
  3. ^ Selma Stormyren Larsen: Setninger som øksehogg - Klassekampen 14. januar 2021
  4. ^ a b c Olav Vesaas: Tor Jonsson - kva ville han med livet? Dag og Tid, 19. juni 2015
  5. ^ http://www.torjonsson.no/stusslegstugu
  6. ^ Omstendighetene rundt Jonssons død er beskrevet på s. 77-78 i Vesaas, H. M. (1976). Båten om dagen. Oslo: Aschehoug.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Sparre Olsen: Tor Jonsson-minne, Noregs boklag, 1968
  • Inger Heiberg: Drøm mot virkelighet. En bok om Tor Jonsson, 1984
  • Ingar Sletten Kolloen: Berre kjærleik og død. Ein biografi om Tor Jonsson, Samlaget (1999) ISBN 9785215443

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forrige mottaker:
Johan Borgen 		Vinner av Kritikerprisen
 Neste mottaker:
Emil Boyson