Alfred Hoche | |||
---|---|---|---|
Født | Alfred Erich Hoche 1. aug. 1865[1][2][3] Wildenhain | ||
Død | 16. mai 1943[1][2][3] (77 år) Baden-Baden | ||
Beskjeftigelse | Skribent, psykiater, nevrolog, universitetslærer | ||
Utdannet ved | Albert-Ludwigs-Universität Humboldt-Universität zu Berlin Universitetet i Heidelberg | ||
Ektefelle | Hedwig Goldschmidt | ||
Parti | Deutsche Vaterlandspartei | ||
Nasjonalitet | Det tyske keiserrike Weimarrepublikken Det tyske riket | ||
Utmerkelser | Æresdoktor ved universitetet i Freiburg | ||
Arbeidssted | Universität Straßburg Albert-Ludwigs-Universität | ||
Fagfelt | Nevroanatomi, neuropatologi | ||
Alfred Erich Hoche (født 1. august 1865 i Wildenhain i provinsen Sachsen i Kongeriket Preussen, død 16. mai 1943 i Baden-Baden i Gau Baden-Elsaß) var en tysk psykiater og nevrolog. Han studerte medisin ved Friedrich-Wilhelms-Universität i Berlin. I Heidelberg arbeidet han som gynekolog hos Karl Schroeder, før han fortsatte som assistentlege på et barnesykehus og en medisinsk poliklinikk ledet av Theodor von Dusch. Fra 1890 til 1902 arbeidet han i Strasbourg, og i 1902 ble han direktør for den nyopprettede psykiatriske klinikken ved universitetet i Freiburg im Breisgau.
Hoche var en sterk kritiker av Emil Kraepelins diagnosesystem og dennes postulerte sammenhenger mellom sykdomsårsaker og symptomer. Han var også kritisk til Sigmund Freuds psykoanalyse. Politisk var han aktiv i Deutsche Vaterlandspartei, et antisemittisk og radikalt nasjonalistisk politisk parti som idémessig inspirerte nazismen.
I 1920 forfattet han sammen med Karl Binding boken «Tillatelse til tilintetgjørelsen av livsuverdige liv» (Freigabe der Vernichtung lebensunwerten Lebens). Der tok han til orde for avlivninger av psykisk syke mennesker med den begrunnelse at de utgjorde en belastning for samfunnet. Boken banet i 1928 veien for systematiske avvlivinger og utsultinger av funksjonshemmede og psykisk syke personer på Schloss Sonnenstein under ledelse av psykiaterne Werner Heyde og Hermann Paul Nitsche. Den banet også vei for nasjonalsosialismens eutanasiprogram hvor syke mennesker ble avlivet innenfor rammene av Aktion T4.
Alfred Hoche ble født den 1. august 1865[4] i den lille landkommunen Wildenhain mellom de to byene Eilenburg og Torgau i kongeriket Sachsen. Kommunen var på denne tiden en del av Landkreis Torgau i Regierungsbezirk Merseburg i provinsen Sachsen.[a] Der ble han født inn i en protestantisk pastorfamilie.[4] Etter å ha avsluttet folkeskolen, underviste han sin egen far. Da han var 12 år gammel, ble han tildelt et stipendium og ble opptatt på klosterskolen Roßleben, et lokalt Gymnasium i Roßleben med eget internat.
Hoche besluttet seg deretter for å studere medisin. Dette skyldtes i større grad at mulighetene for utdannelse var der, og i mindre grad hans egen tilbøyelighet og interesse for emnet. Ved Friedrich-Wilhelms-Universität i Berlin gjorde hans eget manglende engasjement sitt til at han såvidt bestod Physikum, som i tysk utdannelse er medisinerstudentenes forberedende eksamen.
Deretter flyttet han til Heidelberg, hvor han arbeidet hos den kjente tyske gynekologen Karl Schroeder. Han hadde selv planer om å bli gynekolog, med ved Schroeders død i 1887 ble han i stedet ansatt som assistent ved et barnesykehus og en medisinsk poliklinikk under ledelse av Theodor von Dusch. Etter at Dusch døde i 1890, ble han tilbudt en jobb hos nevrologen og psykiateren Carl Fürstner. Han takket ja til tilbudet, men betraktet seg selv i større grad som en elev av nevrologen Wilhelm Erb. I 1890 reiste han sammen med Fürstner til Strasbourg, hvor han arbeidet med nervøse og mentale lidelser ved Universitetet i Strasbourg frem til 1902. Den 1. oktober 1902 ble han direktør for den nyopprettede psykiatriske klinikken ved universitetet i Freiburg im Breisgau.[4]
I mai 1933 ble Hoche pensjonert, i en alder av 68 år. Han var på denne tiden gift med en jødisk kvinne. I 1935 flyttet han til Baden-Baden, og han tilbragte sine siste år i fjellområdet Schwarzwald og i Baden-Baden.[4] I politikken var han nasjonalistisk innstilt og idemessig påvirket av Völkischbevegelsen, med dens nyhedenske romantisering av den tyske nasjonalstaten. Han var et aktivt medlem av Deutsche Vaterlandspartei, et antisemittisk og radikalt nasjonalistisk politisk parti som idémessig inspirerte nazismen. I Baden var han partiets formann.[5] Under partiets første folkemøte i Heidelberg, den 21. oktober 1917, holdt Hoche hovedforedraget – «Om fedrelandspartiets oppgaver og målsettinger» (Über die Aufgaben und Ziele der Vaterlandspartei).
Etter å ha blitt pensjonert, forfattet Hoche bare romaner. Han hadde angivelig også kvittet seg med all psykiatrisk faglitteratur. Hans kone døde i 1937.
Om kvelden den 13. mai 1943 var han sammen med en vennekrets på en Franz Schubert-konsert i Baden-Baden, men dro hjem tidlig fordi han ikke følte seg vel. Neste morgen ble han funnet bevisstløs i sengen sin av sin husholderske. Han døde 16. mai uten å ha kommet til bevissthet igjen. I nekrologer ble hjerneslag oppgitt som dødsårsak. Det er likevel indikasjoner som tyder på at Hoche, som selv hadde innført begrepet «overveid selvmord» (Bilanzselbstmord), tok sitt eget liv med forgiftning. Et brev til hans etterlatte synes å bekrefte at det var selvmord.[6] Dessuten er noen av nekrologene formulert med tvetydighet. Max Nonne understreket således at de hadde funnet Hoche død i sengen, «uten spor etter en påført handling».[7] Psykiateren Robert Eugen Gaupp fortalte følgende: «Han hadde i den siste uken av sitt lange og rike liv følt en viss svekkelse av sine krefter, og et brev som ble sendt meg i slutten av mars viste meg for første gang en viss endring i hans alltid så ensartede måte å formulere seg. Han hadde også etter en advarsel fra sin søster, selv foretatt alle forberedelser på sin eventuelle død. […] Slik har det seg at mannen som så ofte var beskjeftiget med problemet rundt døende og døde, selv var blitt spart for et langt sykeleie; vi må anta at en god skjebne inntraff plutselig, som han selv hadde tenkt på da han skrev en av sine dikt (Christus der Jüngling):
Jeg håper at når det siste sløret faller,
vil jeg med et klart øye se inn i Intetheten.
og slik hadde skjebnen med sikkerhet ikke oppfylt dette håpet.»[8]
Hoche var først og fremst opptatt av anatomi, patologisk anatomi og patologi i hjernen. Hans to mest sentrale arbeider i så måte, er Zur Lehre von der Tuberkulose des Zentralnervensystems (1888) og Über Verlauf und Endigungsweise der Fasern des ovalen Hinterstrangfeldes im Lendenmark (1896).
Blant psykiatriske arbeider var Hoche knapt representert, ettersom psykiatrien aldri betydde noe for ham. Først og fremst profilerte han seg som en sterk kritiker av den psykiatriske formlæren til Emil Kraepelin. I 1906 dukket han opp på Münchenkonferansen til den tyske psykiatriforening og fremmet sin kritikk, men møtte en bred avvisning fra det akademiske miljøet. Seks år senere ble han møtt med åpne ører.