Dissenter (fra engelsk dissenter, avledet fra latin dissentire, «uenig, motsi»)[1][2] er en person som har en egen mening eller er uenig i noe i henhold til flertallet. Betegnelsen er særlig blitt brukt om kristne som har en avvikende tolkning enn den dominerende i et land. I Norge er eksempelvis dissentere medlem av et kristent samfunn utenfor statskirken.[2] Hvis et politisk parti i en koalisjonsregjering går imot et vedtak de resterende partiene i koalisjonen er for, heter det at partiet legger inn dissens.
Begrepet oppsto på begynnelsen av 1400-tallet i England og Wales.[1] Det henviste da særlig til religiøse grupper som ved den ene eller den andre årsaken adskilte seg fra den etablerte kirke eller former for protestanter som nektet å anerkjenne statskirkens autoritet.[3] Ved Act of Toleration (Toleranseloven) av 1689 fikk dissenterne store innrømmelser, og på begynnelsen av 1800-tallet ble alle unntakslover mot dem, inkludert katolikker, opphevet. Den historiske korrekte betegnelse på engelske dissentere er i dag nonconformist.[4]
Ifølge den norske dissenterloven fra 1845, da det for første gang ble lov å danne uavhengige kirkesamfunn, var en dissenter et medlem av et kristent samfunn utenfor statskirken. Loven ble erstattet av lov om trossamfunn («Lov om trudomssamfunn og ymist anna») i 1969. Da fikk alle rett til å danne egne trossamfunn og begrepene dissenter og statskirken gikk ut av bruk i norsk rett. Ordet dissenter ble erstattet med «trossamfunn eller menigheter utenfor Den norske kirke».
Dissentermenighetene omfattet flere kristne trossamfunn. De første var:
Fra 1891 ble jødiske trossamfunn anerkjent som det første ikke-kristne dissentersamfunn. Den andre var Broderskabets Kirke, forgjengeren til Den norske unitarkirke. Stortinget godkjente dette kirkesamfunnet som et ikke-kristent dissentersamfunn i 1897 fordi samfunnet ikke aksepterte Jesus som gud.
Seinere dissentersamfunn er for eksempel Brunstad Christian Church, Jehovas vitner og ulike pinsemenigheter.