Geng Biao | |||
---|---|---|---|
Født | 26. aug. 1909[1] Liling | ||
Død | 23. juni 2000 (90 år) Beijing | ||
Beskjeftigelse | Politiker, diplomat | ||
Embete |
| ||
Utdannet ved | Military and Political University of Resistance Against Japan | ||
Parti | Kinas kommunistparti | ||
Nasjonalitet | Kina[2] | ||
Gravlagt | Babaoshan revolusjonære gravlund | ||
Geng Biao (kinesisk: 耿飚; pinyin: Gěng Biāo, født 26. august 1909 i Liling i provinsen Hunan i Kina, død 23. juni 2000 i Beijing) var en kinesisk politiker og diplomat.
Geng Biao ble medlem av Kinas kommunistiske ungdomsforbund i 1925 og prøvde forgjeves å skape en protestbevegelse blant gruvearbeidere i Hunan.[trenger referanse] I september 1930 vervet han seg i Den røde armé og fire år senere deltok han på den lange marsjen.
Under annen sino-japanske krig var han politisk kommissar i en enhet av i Åttende rutearmé, og denne enheten inntok den østre del av Gansu-provinsen.[trenger referanse]
Etter krigsslutt deltok han i meglingsforsøkene med Kuomintang, og etter at den kinesiske borgerkrig utbrøt i 1946 gikk han tilbake til sin enhet og deltok i erobringen av Taiyuan.
Da Folkerepublikken Kina ble grunnlagt ble han utsett til Kinas ambassadør i Sverige samt minister i Danmark og Finland. Han ble senere ambassadør i Pakistan, Burma og Albania.
Den 6. oktober 1976 ble han beordret til å ta kontroll over TV- og radiostasjonene i Beijing for å underlette arresteringen av Firerbanden.[trenger referanse] Den 23. januar 1977 ble han formelt utnevnt til sjef for den sentrale partiledningens såkalte femmannsgruppe med ansvar for den nasjonale propagandasektoren.[trenger referanse] Denne post innehadde han frem til gruppen ble oppløst i 1978, da partiets sentrale propagandadepartement ble gjenopprettet etter å ha blitt avskaffet som institusjon ved kulturrevolusjonens begynnelse i 1966. I og med dette ble Geng da beskikket til sjef (med ministers rang) for kommunistpartiets sentrale departement for internasjonale kontakter.[trenger referanse] I 1978 ble han utsett til visestatsminister i Statsrådet med ansvar for utenrikspolitikk, den militære industri, den sivile luftfart og turisme. I januar ble han medlem av den sentrale militærkommisjon.
I 1981 ble han Kinas forsvarsminister, og ble statsråd det følgende år. I 1983 ble han viseordfører for Den nasjonale folkekongressens stående komité.