Georg Klein | |||
---|---|---|---|
Født | 28. juli 1925[1][2][3] Budapest | ||
Død | 10. des. 2016[1][2] (91 år) Stockholm | ||
Beskjeftigelse | Biolog, universitetslærer, skribent, lege, filmskuespiller | ||
Akademisk grad | Ph.d. | ||
Ektefelle | Eva Klein | ||
Nasjonalitet | Ungarn Sverige | ||
Medlem av | National Academy of Sciences (1973–) (Foreign Associate of the National Academy of Sciences) Kungliga Vetenskapsakademien Det ungarske vitenskapsakademiet American Academy of Arts and Sciences Academia Europaea (1989–) (tilknytning: AE section Cell and developmental biology)[4] | ||
Utmerkelser | 13 oppføringer
Doblougprisen (1990)
Robert-Koch-medaljen (1998) (statsborgerskap: Sverige)[5][6] Harveyprisen (1975) (statsborgerskap: Sverige)[7] Gairdner Foundation International-prisen (1976) Emil-von-Behring-Prize (1974) William B. Coley Award (1975)[8] Alfred P. Sloan, Jr. Prize (1979)[9] Leopold Griffuel Prize (1974) Æresdoktor ved universitetet i Tel Aviv Æresdoktor ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem Honorary doctor of the University of Chicago Björkénska prisen (1978) AACR-G.H.A. Clowes Award for Outstanding Basic Cancer Research (1967)[10] | ||
Georg Klein (født 28. juli 1925 i Budapest i Ungarn, død 10. desember 2016 på Danderyds sjukhus i Danderyd i Sverige[11]) var en ungarsk-svensk kreftforsker og forfatter. Klein var professor i tumorbiologi ved Karolinska Institutet 1957–92. Han kom som flyktning til Sverige i 1947 etter å ha flyktet fra den sovjetiske okkupasjonen av Ungarn og ble tidlig en betydelige kreftforsker.
Klein ble født i en jødisk familie i Budapest, men unnslapp nazistenes forfølgelser. Da den sovjetiske undertrykkelse etter krigsslutt tiltok, forlot Georg Klein Ungarn sammen med sin hustru Eva Klein og kom til Sverige høsten 1947. Klein påbegynte sine medisinske studier i Ungarn og fullførte dem i Sverige.
I 1957 fikk han et personlig professorat i tumorbiologi ved Karolinska institutet. Han var pionér innen kreftimmunologi og gjorde undersøkelser av hvordan arvemassen i normale celler kan undertrykke kreftcellers ondartede virke.[trenger referanse] Han foretok også omfattende studier av Epstein–Barr-viruset og dets rolle ved Burkitt-lymfomet. Georg Klein fortsatte å arbeide innen tumorbiologi og genetikk til sin død.
Foruten vitenskapelige arbeider skrev Klein selvbiografiske skrifter, og behandlet grunnleggende idéer og betydelige personer innen vitenskap, filosofi og litteratur. Klein publiserte også brevvekslinger med Per Ahlmark og Lars Gyllensten.
Meteorer. Tre lysande särlingar er tilegnet Stig Claesson, som var den første svensken som Klein traff. De møttes på togfergen fra Gdynia til Trelleborg i august 1947 og presenterte seg for hverandre, men hadde siden ingen kontakt.
I Pietà foretar han en analyse av den pessimistiske filosofen Arthur Schopenhauers idé om en blind livsvilje og Richard Dawkins' teori om det selviske genet.
Georg Klein fant tidlig en vei til både litteraturen og musikken, noe som han behandler i sine bøker.
Han var ateist og ble prisbelønnet av den svenske ateistiske organisasjonen Humanisterna. Han interesserte seg for kreativitet og såkalt flow, og gav ut en antologi innen emnet.
Klein skrev ti bøker, en sammen med Lars Gyllensten (Hack i häl på Minerva, 1991) og en med Per Ahlmark (Motståndet, 1993).
2005 kom også en samtalebok ut der Eva Dickson, Egon Fenyö og Georg Klein samtaler via brev med hverandre.
Klein forteller i Utvägen om tre mennesker som er kommet ham nær.[trenger referanse] En av dem kjemper på flere av andre verdenskrigs fronter og synker dypt ned i nazistiske og kommunistiske fengsler, men blir senere en fremgangsrik forretningsmann i Vest. Den andre benytter sin eksepsjonelle vitenskapelige begavelse for å flykte fra det konvensjonelle liv og dets nødtørftigheter. Den tredje, Kleins farbror, mister hele sin familie i jødeutryddelsene, men evner å leve videre ved meningsfullt arbeide for andre i sin hjemby.
I Meteorer: tre lysande särlingar forteller Klein om tre personer som har gjort ekstraordinære bragder: musikeren og komponisten Béla Bartók, genetikeren Seymour Benzer og biologen Barbara McClintock, de siste to virket i det genetiske forskningsfeltet. De hadde alle enven til å konsentrere seg om en dominerende målsetning og å holde fast ved sine idéer.[trenger referanse] De utviklet alle en sterk integritet som skjermet deres liv fra utilbørlig inntrengen og hjalp dem å motstå spott og spe.[trenger referanse] Og de kjente alle en dyp glede i sitt arbeide, en innenfra kommende belønning som veide tyngre enn alle tenkelige ytre utmerkelser.[trenger referanse]
Uoversatt: Denne artikkelen er delvis på notasjon/forklaringer fortsatt på svensk, og ikke fullstendig oversatt til norsk |
Kun artikler som handler om Kleins liv, person og forfatterskap. Artikler med særlig medisinsk forskningstilknytning ikke medtatt.