Janus Djurhuus | |||
---|---|---|---|
Født | 26. feb. 1881[1] Tórshavn | ||
Død | 31. aug. 1948 (67 år) Tórshavn | ||
Beskjeftigelse | Lyriker, dikterjurist | ||
Søsken | Hans A. Djurhuus | ||
Nasjonalitet | Kongeriket Danmark | ||
Janus Djurhuus, egentlig Jens Hendrik Oliver Djurhuus, ofte forkortet J.H.O. Djurhuus (26. februar 1881 i Tórshavn, død 31. august 1948) var den første moderne forfatteren på Færøyene.
Hans to år yngre bror Hans A. Djurhuus er også en av øyenes mest anerkjente diktere, og det sies at mens Janus er den mest respekterte dikteren på Færøyene, er Hanus (Hans Andrias) den mest folkekjære.
Jens Hendrik Oliver var født i Tórshavn som sønn av Óla Jákup Djurhuus og Else Marie (født Poulsen fra Hósvík). Familien omtales av Isaksen som «en fattig fiskerfamilie». Han var gift med Anna Kathrine Sofie Christiansen, men ekteskapet ble oppløst.
Han viste tidlig uvanlige evner, og leste allerede i realskoletiden latin og gresk med sin mentor, den danske presten Emil Bruun. Hans sans for færøysk språkreisning ble etter sigende vekket da han hørte en klassekamerat, Jákup Dahl, lese diktet «Nú er tann stundin...» av Jóannes Patursson.
Janus Djurhuus reiste i 1897 til Danmark for å gå på latinskole. Han bodde først i København, men flyttet etter kort tid til Rønne på Bornholm, hvor Emil Bruun var prest.
Janus Djurhuus tok artium i 1900, og året etter debuterte han med diktet Blíð er summarnátt á Føroyalandi i bladet Tingakrossur. I 1911 blev Djurhuus cand. jur. og han arbeidet siden som sakfører først i Danmark og fra 1922 på Færøyene. I 1914 udkom hans første diktsamling: Yrkingar (dikt). Han utga i alt fem diktsamlinger og en rekke oversettelser fra gresk, mest betydelig trolig oversettelsen av Iliaden (Ilionskvæði på færøysk). Hans gjendiktning av deler av Odysseen er ikke utgitt.
Den klassiske oldtidslitteraturen på gresk og latin gjennomsyrer Janus Djurhuus dikt. Men de preges også av tidens nasjonalromantiske strømninger, hans kjærlighet til det færøyske språket og kjennskapet til norrøn litteratur.
William Heinesen har i en kronikk fra 1981 (sitert etter Isaksen, s 122) karakterisert han som «et forargelsens tegn, en provokatør og rabulist og en med god grund frygtet spottefugl».