Kulehalefluer | |||
---|---|---|---|
Nomenklatur | |||
Sphaerophoria Lepeletier & Audinet-Serville, 1828 | |||
Populærnavn | |||
kulehalefluer | |||
Hører til | |||
Syrphinae, blomsterfluer, Aschiza, fluer | |||
Økologi | |||
Antall arter: | ca. 60, 15 i Norge | ||
Habitat: | åpne områder | ||
Utbredelse: | alle verdensdeler bortsett fra Sør-Amerika | ||
Inndelt i | |||
|
Kulehalefluer (slekten Sphaerophoria) er en gruppe av fluer som tilhører familien blomsterfluer (Syrphidae). Det er kjent ca. 60 arter, 15 av dem forekommer i Norge.
Middelsstore (6–12 mm), slanke blomsterfluer, gule og svarte. Særlig hannene har en karakteristisk, langstrakt kroppsform og kan lett kjennes på at det ytre kjønnsorganene danner en stor, rund kapsel som er bøyd fremover under bakkroppen og henger ned som en kule. Man må undersøke disse for å bestemme artene med sikkerhet, men dette er forholdsvis enkelt da de er så store og sitter så eksponert. Ansiktet er for det meste gult, men kan ha en svart midtflekk. Antennene er gule, det tredje leddet er mørkt på oversiden. Pannen er gul, issen oftest mer eller mindre svart. Fasettøynene er nakne og påfallende store. Thorax er svart, mer eller mindre glinsende, med brede, gule sidestriper og gult scutellum. Beina er for det meste gule, forholdsvis korte. Vingene er nokså smale, glassklare. Bakkroppens er gul og svart, ofte med mer gul enn svart farge. Den er lang og smale, mer eller mindre sylindrisk. Hos hannene er det ytre kjønnsorganene påfallende store og danner en rund kapsel som er bøyd framover under bakkroppsspissen. Det finnes flere fingeraktige prosesser og påfallende hårkvaster, disse er viktige for å bestemme artene. Slekten kan egentlig ikke forveksles med noen annen europeisk slekt, derimot kan det være ganske vanskelig å skille artene, særlig gjelder dette hunnene.
Blomsterfluene i denne slekten påtreffes helst i åpne områder, for eksempel blomsterenger. De holder seg gjerne lavt i vegetasjonen, men man kan finne dem på blomster. Larvene lever av bladlus og andre små, tynnhudete leddyr. I alle fall noen av artene kan vandre en del.
Slekten forekommer i alle verdensdeler bortsett fra Antarktis og Sør-Amerika, men de fleste av de beskrevne artene er fra Palearktis. Dette kan kanskje skyldes at denne temmelig vanskelig tilgjengelige slekten er best undersøkt her.